På gjengrodde stier
Om du har norgesferie som involverer bilkjøring utenfor byene denne sommeren, er sjansen stor for at den storslåtte utsikten du en gang hadde fra et bilvindu – til elver, stryk, vann, jorder, beitedyr, bondegårder og frodige blomsterenger – er erstattet av ugjennomtrengelige kratt eller en mur av vilt ekspanderende fjellbjørk.
Gjengroingen av det som en gang var frodige kulturlandskaper med sinnrike økosystemer av ulike markblomster og vekster, sommerfugler, bier og andre summende insekter, har endret mange klassiske, norske postkortmotiver til ensartede stengsler for naturopplevelser. Men gjengroingen er først og fremst en trussel mot det ville plante- og dyrelivet, og på sikt også norsk selvforsyning.
Med årlige hugstrekorder etterlyses det samtidig skogvern. Men det er ikke de bevaringsverdige trærne som stjeler utsikten fra veien eller tar over beitemark. De verdifulle gammeltrærne i naturskog som er hjem for hundrevis av truede arter, har en annen fiende. Den heter flatehugst og har ikke tid til å skille mellom natur- og samfunnsnytte.
Tilbake i kulturlandskapet er det altså fraværet av menneskelig aktivitet som er utfordringen. 160 000 gårdsbruk på 1960-tallet er redusert til 36 627. Å holde beitedyr er kostbart og krevende. Matproduksjon flyttes over i moderne, vær- og klimauavhengige drivhus. Konsekvensene i sum utgjør en uheldig spiral, med svekkelse av beitekvaliteten i utmark, biologisk mangfold, kulturminner og landskapsopplevelser. Høres det traust og lokalt ut, kan det legges til at landjorden og alt levende i den også inngår i det komplekse samspillet som utgjør systemet som regulerer Jordens klima.
Blant krigsflyktningene fra Syria som i 2015 havnet i Norge, var det noen tidligere geitebønder som ville bruke sin erfaring med de flittige husdyrene til rydding av krattskog. Det ble aldri noe av. I stedet satt mange av dem ufrivillig uvirksomme på asylmottak i gamle turisthoteller i fjellheimen med utsikt til villniset. Kanskje undret de seg over hvorfor de ikke kunne bidra til et åpenbart behov.
For Nibios norgeskart som viser potensialet for gjengroing, minner mest om et hissig pollenvarsel for mai. Med enkelte åpenbare, sentrale unntak, er kartet pepret med røde områder. Blant dem er noen av Norges høyest skattede turistattraksjoner. Mange av disse er avhengig av slått og beiting, og de er i økende grad ikke mulig å beundre fra veien.
Med mindre tyske bobilturister strekker hals for å se over kanten av buskaset, kan trafikksikkerheten nyte godt av at sjåførens sidesyn ikke lenger distraheres av vakker norsk natur. Men turistene vil ha behov for en haug av nye rasteplasser langs veien. Kanskje kan korridorer inn i jungelen og ut på andre siden til stedene der herlighetene fortsatt holdes i hevd, by på nye muligheter for turistnæring?
Bak villniset er det i sommer fortsatt 270 000 kyr på sommerbeite som sørger for tilgjengelig terreng for naturens bittesmå, flygende hjelpere.
Så kan tromsøpalmen og kveke boltre seg fritt i nord på grensen mot Russland. Det kraftige ugresset utgjør angivelig en naturlig grensebarriere og skal vanskeliggjøre invasjon.
Alt til sitt bruk, altså.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: kliden.nibio, SNL, Klassekampen, Landbruksdirektoratet
