I baksetet på en veteranbil
Forleden fikk jeg gleden av å være passasjer i en over 100 år gammel bil, en strøken amerikansk Nash fra 1925. Godt plassert i baksetets springfjærseter trukket i dyp rød fløyel, var det bare å vinke i vei til mulige beundrende blikk og vink utenfor vinduet. Innenfor var den elegante, fabrikkmonterte glassvasen i vindus-karmen tiltenkt friske blomster, som datidens luftfrisker. Den originale sekssylindrede motoren i det speilblanke blå og røde klenodiet gjorde ifølge eieren (fortsatt) overraskende mange titall kilometer i timen.
Den godt voksne doningen hadde eldet med stil, men selvsagt ikke uten gode hjelpere. Her hadde det vært skrudd, mekket, lakkert, polert og pusset tidlig og sent. Omtrent eller akkurat slik mange av oss driver på med – på eget utseende. Lenge før noe som helst ved oss peker i retning av aldring, mekkes, lakkeres, poleres og pusses det i større eller mindre grad. Vi har fått en fiks idé om at det er en glattest mulig fasade, og ikke kraften skjult på innsiden, som skal holde oss fit for the road.
Synlige tegn på høy alder var i lange tider ikke bare akseptert, men forbundet med status, moralsk autoritet, visdom, erfaring og til og med skjønnhet. Selvsagt gjaldt dette, som med så altfor mange historiske referanser, primært mannfolk. Men forestillingen om at vi på død og liv bør skjule rynker og se så ung ut som overhodet mulig, er relativt ny. Før i tiden rakk dessuten ikke rynkene å slå ut i full blomst, for man ble jo ikke så fryktelig gammel. Rynker kunne dermed også vært et tegn på at man mot alle odds hadde overlevd sykdom, sult og kanskje krig. Nesten litt tøft, med andre ord.
Men om aldringstegn fikk en kvinne til å fremstå moden og klok og dermed attraktiv i sosial forstand, tok det fysisk attraktive ved rynker definitivt kvelden utover på 1900-tallet, da ungdommelig skjønnhet klatret øverst i idealhierarkiet. Rynker kunne og burde, som vi vet, behandles eller fjernes. Siden har det glatte, ungdommelige ansiktet styrt nådeløst i et regime med nulltoleranse for avvikende idealer.
Regimet har gjort oss likere – og kanskje kjedeligere. Forskjellene, vil man kunne mene, ligger i hvordan rynkene tar tak i hver og en av oss på sitt spesielle vis – og ikke i glattet, mer mimikkløs hud. Den huden er på et vis dømt til ensartethet – ikke ulikt slik babyer ligner hverandre før de utvikler sine uttrykk og personlighet, som vi strever med å finne frem til hele livet.
I august kan du lese en god tekst om vår frykt for aldringens herjinger og en annen om jakten på evig ungdom og hvordan det utfordrer tilstedeværelse i livet. I fotodokumentaren Homo Mobilis viser mennesker over hele verden frem sitt kjøretøy, i bilder tatt av den anerkjente nederlandske fotografen Martin Roemers. Mange av doningene har sett bedre dager, men de er likevel høyt elsket – fordi de fortsatt er til glede og nytte, fulle av sjel og historier.
Slik vi vel også aller mest ønsker det for oss selv.
Tine Skarland, redaktør
