Utgave 9 / oktober 2015.

Hovedsaken i oktoberutgaven handler om hvordan automatiseringen av arbeidet kommer til å endre oss.

Videre kan du lese om oppblomstringen i øst 25 år etter den tyske gjenforeningen.

Fanger i San Quentin sitter på skolebenken for å lære seg å mestre teknologien de har vært avskåret fra bak murene. Etter endt kurs er flere av dem blitt gründere.

Nobel-prisene koster 100 millioner i året. Kan de testamenterte pengene vare evig?

Lesing kan gjøre deg lykkeligere.

Les om dette og mye mer i oktoberutgaven av Aftenposten Innsikt! 

 

Bestill abonnement her.

 

Frihet til besvær.

Noen av de fineste folkene jeg kjenner, står av ulike grunner utenfor det såkalte ordinære arbeidslivet. Enkelte er forhindret av helsemessige årsaker, andre driver idealistisk virke, noen studerer eller frilanser, mens pensjonistene blant dem har gjort sitt.

Felles for alle er at de styrer sin egen tid og gjøremål i større grad enn folk i fast, full jobb. Mange misunner dem det.

Da den britiske økonomen John Maynard Keynes holdt et foredrag på Cambridge University i 1928, var hans hovedbudskap til studentene at i de i sin levetid ville få oppleve en dramatisk reduksjon av påkrevet arbeidstid og tilsvarende økning i nyervervet fritid.

I dag, få år før Keynes’ vidløftige spådom om 15 timers arbeidsuke skulle ha slått til, jobber vi fortsatt mer enn det dobbelte, til tross for at vi er langt bedre stilt materielt enn på Keynes tid.

Hvorfor legger vi ned så mange timer på jobb og så få på fritid? Er det, som Keynes-biograf Robert Skidelsky har pekt på og mener Keynes forregnet seg på, fordi vi rett og slett liker å jobbe? Eller forledes vi av innarbeidede systemer til å tro at det er slik det må være fordi arbeidsgiveren styrer et show med verdiskapning som alles felles ansvar?

Eller, har vi rett og slett mistet av syne en mer meningsfylt bruk av tiden i en velstandstilværelse der inndekning av det mange vil mene er overflødige materielle behov, har rangen?

Mens teknologien jobber iherdig for å avløse både menneskehender og -hoder, lander svaret kanskje på en kombinasjon av disse faktorene.

I sin tale til FN i september, sa Paven at et materielt og åndelig minimum for et verdig liv, har tre navn: Tak over hodet, arbeid og jord. Med dét som bakgrunn, fremstår det som en svært privilegert, vestlig problemstilling å undre seg over hva man skal fylle nyvunnet fritid med i en automatisert fremtid, der ønsket om at livet skal kunne romme både en identitetsbyggende karrière og mest mulig fritid, er på kollisjonskurs.

Om teknologien ender opp med å stjele flere arbeidsplasser enn den skaper, vil mange uansett ende opp som idealistene og pensjonistene: Ha mer tid til fritid. Skillelinjene vil samtidig i økende grad gå mellom de som har tid, men lite penger – og de med penger, men som mangler tid. Over 50 millioner mennesker jobber allerede frilans i USA, men neppe alle gjør det frivillig.

Likevel vokser anerkjennelsen av frilanstilværelsen, det å være sin egen herre og styre egen tid. Interessen for hjemmekontorordninger forteller at vår identitet knyttet til jobb og fritid er i ferd med å endre seg – også fordi omstendighetene tvinger den til det.

I ledige stunder på jobb snakker vi mer enn gjerne og kanskje aller helst om livet utenfor arbeidsplassen og det vi har fylt fritiden med siden sist, turene vi har gått, bøkene vi har lest og filmene vi har sett, refleksjoner rundt barneoppdragelse eller bekymring for aldrende foreldre.

Samtidig, i denne hjertelige refererte fritiden, er fortsatt vår yrkestilhørighet av det som i størst grad definerer oss, fordi nær alt i samfunnet er styrt rundt et arbeidsliv. Det å stå uten arbeid er i dag ikke bare knyttet til tap av inntekt, men også til tap av kulturell tilhørighet til en stamme der hva man driver med, er med på å bestemme ens plass i denne stammen.

Når stadig flere beveger seg ut og på siden av det tradisjonelt organiserte arbeidslivet, vil det innebære en sosial forvandling der vi kanskje må finne opp oss selv på nytt, slik det påpekes i artikkelen «En verden uten arbeid».

Marx mente at fordi arbeideren bare kan jobbe med en arbeidsgivers tillatelse, så kan han eller hun også bare leve med en arbeidsgivers tillatelse.

Men, arbeid er så mangt.

Tine Skarland, redaktør.

 

Kilder: THE ATLANTIC, ECONOMONITOR.COM, THE ECONOMIST