Månelanding i myra.
Sjelden har politiske saker hatt så mange ulike innfallsvinkler, forent så usannsynlige meningsfeller, så vel som splittet gamle venner, som vindkraftutbygging. Mens bompengedebatten deler det politiske landskapet etter relativt etablerte skillelinjer, har meningene om vindkraft en spredning som om roterende vindturbinblader hadde vært på ferde – illustrert blant annet ved at SVs to nestlederkandidater i vinter sto på hver sin side i spørsmålet.
Der de fleste inntil nylig likevel omfavnet alt som hadde grønt fortegn og gavnet klimaet, er det blitt mange som etter hvert har innsett at alt som skimrer ikke alltid er grønt, i beste fall bare et stykke på vei, slik omfavnelsen av biodrivstoff ble et eksempel på.
Gjennom vindkraftmotstanden har klassisk naturvern nærmest fått en ny vår, i første rekke drevet frem av de synlige konsekvensene for naturen. Turistforeningen gjorde vindkraftmotstand til sin viktigste sak i 2019, i den inngrepsfrie naturens navn, og det varte ikke lenge før foreningen ble anklaget for å sabotere det grønne skiftet, som om natur og klima var to adskilte kampsaker, og ikke gjensidig avhengige av hverandre.
Utbyggingen på forblåste steder langs kysten i Utkant-Norge foregikk så å si i det stille – en stund. Så kom det for en dag for stadig flere: Endringene i landskap, omfanget, høyden, de døde fuglene, støyen, tapte turstier – og misnøyen fant veien inn i sosiale medier med voldsomt engasjement. I løpet av noen få måneder samlet det seg over 150 000 medlemmer i ulike protestgrupper på Facebook.
NVEs forslag til de best egnede områdene for utbygging av vindkraft, som ble presentert 1. april, ble som bensin på dette bålet. Områdene NVE pekte på i den såkalte «rammen», var samtidig blant våre mest myrrike. Det som ikke hadde blitt vurdert, eller ble kommunisert, var betydningen av denne myren som lager for enorme mengder karbon i form av vannmettet torv – karbon som slippes ut hvis myren dreneres.
Dette kunne derimot to NTNU-forskere opplyse oss om i en kronikk i Aftenposten i mai. De mente det var «betydelig mangel i kunnskapsgrunnlaget» for NVEs ramme. Karbonet som vi så desperat ønsker å fange og lagre, har naturen altså sine helt unike systemer for, i form av torvmyr og tundra, hav, skog og selv lavtvoksende vegetasjon i fjellet. For karbon lagres i alle typer vegetasjon, både over og under bakken, i tilknytning til røttene – som en helt egen månelanding i seg selv.
Og for det fantastiske myrlandskapets del er det ikke småtterier det er snakk om hvis den dreneres: Årlig karbonutslipp fra drenert myr i Norge tilsvarer ifølge forskerne hele 10 prosent av de nasjonale klimautslippene.
Grønne krefter pleide å stå samlet, men heller ikke denne arenaen har unnsluppet polarisering, der organisasjoner som Cicero og Zero kjører hardt på klimaargumentet, mens Naturvernforbundet, Turist-foreningen og Sabima er blant dem som minner om at alt henger sammen med alt.
Uansett ståsted virker det underlig at NVE i sin ramme ikke inn-beregnet konsekvensene for tap av karbonlagrende torvmyr, for de områdene i rammen der slike naturtyper er berørt. Britene har i sine tilsvarende vurderinger lenge inkludert beregninger for hvor lang tid det vi ta før et vindkraftverk gir et positivt klimabidrag, eller om det tar lenger tid enn kraftverkets levetid.
Erna Solberg ser nå ut til å ha tatt den voldsomme lokale motstanden inn over seg, og sier regjeringen kan komme til å legge NVEs ramme til side. Samtidig har statsministeren begynt å peke ut mot havet, og det er hun ikke alene om. Selv NVE-direktøren – sjefen for «veikartet» – har gitt uttrykk for at utsiktene for lønnsom vindkraft til havs er et argument for en roligere utbyggingstakt på land.
Dermed har de karbonlagrende myrene kjøpt seg litt tid.
Hvis klimaargumentet skal brukes som hovedbegrunnelse for vindkraftsatsning på land, må det holde helt i mål.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: NTNU/gemini.no, harvestmagazine.no/pan, Klassekampen, Aftenposten, dn.no, nrk.no, Miljødirektoratet
