Knoppsvanens størrelse er enorm. Den er Norges tyngste fugl og veier vanligvis 10–12 kilo, og en sjelden gang opp mot 14 kilo. At den i det hele tatt klarer å fly, virker nesten naturstridig.

Skal den erobre luftrommet, må den plaske og småløpe med de digre svømmeføttene bortover vannet mens den bakser med vingene. Til slutt løfter vingene den tunge kroppen opp fra vannoverflaten. Inkludert halsen er den særegne fuglen 1,5 meter lang, og vingespennet er opptil 2,4 meter.

Flyr en knoppsvane forbi deg, hører du suset – og du er sannsynligvis glad for at det ikke ble sammenstøt. Slike store fugler er sjelden flinke til å manøvrere, og kollisjoner med kraftledninger er en av de hyppigste årsakene til død hos knoppsvane.

Den tause svanen

Det er likevel noe majestetisk og beroligende med knoppsvanene når de ligger på vannet. Parene småflørter med bøyd hode og dannede, sakte bevegelser. Knoppsvanene lever sammen i livslange forhold og liker seg i ferskvann og skjermede bukter ved havet – gjerne nær oss mennesker.

Nebbet er rødoransje med en stor svart «knopp», derav navnet. Mens den mer rurale sangsvanen, den andre svanearten som hekker i Norge, har fått navn etter sine trompetlignende rop, er knoppsvanen av den mer stille typen. På engelsk heter den Mute Swan – den tause svanen. 

En engstelig eller opphisset knoppsvane gir imidlertid fra seg hvesende og snorkende lyder. I hekketiden er knoppsvanen svært territoriell. Spesielt mens ungene er små, jages artsfrender ut av territoriene. Heller ikke mennesker tolereres, men her er det individuelle forskjeller. De riktig hissige svanene jager også vekk båter og andre fartøy.

Det er i det hele tatt vanskelig ikke å legge merke til knoppsvanen. Med hvit fjærdrakt skiller den seg ut i omgivelsene. Der andre andefugler – spesielt hunnene som skal ruge egg og vokte unger – er anonymt kledd i brunt og grått, unnskylder ikke knoppsvanen seg for at den er til. Kun unge svaner er gråbrune, og de får den helt hvite drakten når de er to år gamle.

Den danske forfatteren H.C. Andersen noterte seg dette, og hans eventyr «Den stygge andungen» fra 1843, handler om den unge svanen som trodde den var en and, men som gjennomgår en stor forvandling. Etter hvert blir den respektert og godtatt av både seg selv og omgivelsene.

En del av den kongelige meny

Selv om vi har hatt hekkende knoppsvaner i Norge i cirka 100 år, er den en nykommer med omdiskutert opprinnelse. Knoppsvanen hekker vilt på steppeområdene i Asia, og for tusen år siden fantes den kun der. Etter hvert ble den delvis domestisert og sluppet i parker og vassdrag i Europa.

I England, et område av verden som er spesielt kjent for å sette ut dyr og fugler fra fjerne himmelstrøk, begynte dette på 1100-tallet. Svanene var vakre, og de kunne også spises. Delikatessen fant gjerne veien til menyen når kongen skulle avholde fest. I år 1251 skal kong Henrik III av England ha invitert til en helt spesiell og storslagen julemiddag. Ikke mindre enn 125 svaner ble tilberedt etter alle kunstens regler.

Tidligere hadde altså svanene en økonomisk betydning. Man klarte likevel ikke å temme dem helt slik man gjorde med ender og gjess, og de store fuglene fikk leve fritt. Eiendomsretten er imidlertid tradisjonelt blitt holdt i hevd, og den dag i dag sies det at den britiske monarken «eier» alle umerkede knoppsvaner visse steder i England. Hvert år avholdes det en seremoni kalt «Swan Upping», der svanene telles og merkes for å følge dem videre i livet. I dag er dette mest en symbolsk tradisjon. Fuglene blir ikke lenger spist, men i stedet overvåket og pleiet.

Satt ut av mennesker

Knoppsvanen er nå spredt over store deler av kloden, og du kan treffe på den i Nord-Amerika så vel som i Australia og New Zealand. I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland, og før dette vet vi bare om noen få observasjoner. I 1927 hekket de også ved Fredrikstad i Østfold.

Etter krigen har bestanden økt betraktelig og teller nå 500–700 par. Vanligst er den i Sør-Norge, men den er funnet hekkende helt nord til og med Nordland. Stadig flere har altså fått gleden av å ha de hvite skjønnhetene rundt seg.

I Danmark hekker det flere tusen par, selv om svanen så å si ble utryddet der rundt 1920. Folk satte imidlertid stor pris på fuglene, og de ble fredet. Det var gjennom en avstemning i regi av Danmarks Radio i 1984 at knoppsvanen ble beæret med tittelen Danmarks nasjonalfugl.

Blant overvintrende knoppsvaner i Danmark finner du også fugler klekket i Norge. Mange knoppsvaner reiser ikke så langt – gjerne bare noen mil fra stedet der de vokste opp, men en del fugler trekker over til Danmark senhøstes for å overvintre der.

I dag er svanene fredet, høyt skattet og respektert der de finnes, enten de har kommet dit for egen flymaskin eller er transportert og satt ut.

De regnes ikke lenger som mat, men som en del av faunaen vår, som er kommet for å bli.