Fra sirkulær til lineær tidsoppfatning

Det er en gjengs oppfatning at teknologien endrer seg raskt. Men man har hevdet det samme – at teknologien aldri har utviklet seg så raskt som ‘nå’ – i flere hundre år. Dette er altså for lengst en normaltilstand for det moderne mennesket. (Og det er gode argumenter for å hevde at teknologien og samfunnet tross alt endret seg raskere på Fords tid, enn vår egen.)

For det andre, hvis man vil lære om hvordan teknologiske endringer påvirker næringslivet, demokratiet og samfunnet for øvrig, ja, da må vi se på historien, hvordan dette har foregått før. Hvor skulle vi ellers søke kunnskap og relevante erfaringer om slike sammenhenger?

I brorparten av menneskehetens historie har utviklingen gått så sakte at livet til den enkelte til forveksling lignet på forfedrenes liv. Livet ble opplevd som bestående av sesong- og livssykluser, så en sirkulær tidsoppfatning dominerte. Historie spilte en viktig rolle, men da gjerne i form av myter og sagn, som rommet livsvisdom og moral. Skillet mellom fortid og nåtid var mindre tydelig og mindre viktig.

En sentral del av modernitetens gjennombrudd (rundt år 1500) var at europeere ble mer kritiske til fortidens tradisjoner, og søkte å endre sine livsbetingelser. Det bidro til at en lineær tidsoppfatning fikk gjennomslag, med den følgen at fortiden tredde frem som historie.

De neste århundrene vokste det frem nasjonalstater i Europa med ulikt styresett, rettssystem, språk, kultur og så videre. De viktigste forklaringene som ble gitt på nasjonale variasjoner, var historiske. Like viktig var det at man dyrket frem nasjonale identiteter ved hjelp av historien.

Nasjonalromantikken

Dette ble særlig utpreget under (nasjonal) romantikken på 1800-tallet. Historikerne løftet frem en ærerik fortid. I Norge var de særlig opptatt av vikingtiden (800–1050) og storhetstiden fra midten av 1200-tallet frem til Svartedauden i 1350. De var mindre opptatt av «400-årsnatten», som Henrik Ibsen kalte epoken da Norge var i union med Danmark. Og fortsatt spiller 1600- og 1700-tallet en mindre viktig rolle for nordmenns identitet, enn i for eksempel Sverige og Danmark.

Det var ikke bare historikere som var beskjeftiget med fortiden. Brødrene Grimm i Tyskland, H.C. Andersen i Danmark og Asbjørnsen og Moe i Norge samlet gamle sagn og eventyr, mens andre samlet folkesanger. I Norge ble en bunadstradisjon dyrket frem. Alt dette og mer til er vevet inn i våre samtidsliv – derav uttrykket «historie er det stoffet vi er laget av».

Fortiden er ikke død

Sammenhengen mellom politikk og historie ble tydelig, og er ikke blitt mindre betydningsfull.

At Donald Trump vil «Make America Great Again», at den britiske brexit-kampanjen ville «take back control», eller at Vladimir Putin mener Krym og Ukraina egentlig hører sammen med Russland – er alle tydelige eksempler på at fortiden ikke er død, men tvert imot høyst relevant for å forstå samtiden.

Et annet tydelig eksempel på dette er opiums-krigene, som Storbritannia førte mot Kina på midten av 1800-tallet. Utgangspunktet var at britene ønsket å kjøpe produkter fra Kina, som porselen, silke, krydder og te. I mangel av varer kineserne ville kjøpe, produserte britene opium i India, som de så solgte til kinesere. Da kinesiske myndigheter forbød bruk av opium, hevdet britene at det var et brudd på frihandelsprinsippet. Det førte til en konflikt som varte i flere år, men utfallet var gitt.

Britenes overlegne våpenteknologi knuste kinesisk motstand. Deres dampskip kunne navigere uavhengig av strømmer og vind, og ikke minst bære tung ildkraft. Foruten å tillate opium ble Kina tvunget til å åpne landet for handel, på ugunstige vilkår. Videre måtte de avstå Hongkong til britene. Øya ble brukt som base og fungerte som en trussel om nye angrep.

Opiumskrigene er et symbol på Vestens krenkelse av Kina, som kinesiske barn lærer om på skolen. Landets ledere bruker det aktivt for styrke nasjonalfølelsen. Foruten at narrativet om «hundre års ydmykelse» er viktig, så er Hongkong det også. Øya har spilt en viktig rolle for åpningen av kinesisk økonomi, ikke minst etter at den ble tilbakeført til Kina i 1997. Hongkong har dessuten stor betydning for Kinas utvikling, hva gjelder politisk frihet og menneskerettigheter.

Nå ser det ut som at Kina vil kue og kneble folket på øya, og det spekuleres i hvilke følger dette senere kan få for Taiwan, og i verste fall for verdensfreden. Og bak Hongkongs særegne stilling ligger altså opiumskrigene. Så «Fortiden er ikke død. Den er ikke engang fortid», som den amerikanske forfatteren William Faulkner uttalte.

Kampen om historiens konsekvenser

Kamper om historien er ofte kamper om nåtiden. De siste årene har det vært en intens debatt om hva som ligger bak den voksende økonomiske ulikheten i flere vestlige land. Noen hevder at det skyldes liberaliseringen fra 1980-årene, med mindre skattlegging av de rikeste. Andre hevder at det skyldes globaliseringen, at vestlig industri har flyttet til Asia. Mens andre igjen hevder at det skyldes teknologien, og da særlig digitaliseringen.

Økonomer og historikere tråler historiske kilder og tallmateriale fra 1960-tallet og fremover for å finne svar. Og svarene benyttes flittig til å vinne nåtidens politiske kamper.

En annen debatt som har pågått i årevis, er om Vestens globale overlegenhet på 1800- og 1900-tallet kan forklares med verdier knyttet til opplysningstiden, som toleranse, kritikk og sannhetssøken. En alternativ forklaring på overlegenheten er at bedre økonomi og teknologi ble bruk til å undertrykke andre deler av verden.

I denne type spørsmål er det ikke hva som er sant med to streker under, som nødvendigvis er det sentrale. Like viktig er det at man forstår hvilken betydning de ulike oppfatningene og standpunktene innebærer.

Evolusjonspsykologen Steven Pinker argumenterer i boken «Enlightenment now» (2018) for at det er fornuft, vitenskap og humanisme som har ført til at den menneskelige tilstand har styrket seg i nyere historie. Så hvis noen enten hyller eller kritiserer denne boken, så kan de plasseres i den samme historiske konflikten.

Når David Graebers og David Wengrows bok «The Dawn of Everything» (2021) hevder at det var møtet med urbefolkninger og deres verdier som ga inspirasjon til flere europeiske opplysningstidsidealer, da avdekker det tydelig hvilken sprengkraft som ligger i kampen om historien.

Historie er befestende og frigjørende

Ny historisk kunnskap og forståelse kan virke både befestende og frigjørende, og de fleste samfunn har et aktivt forhold til nettopp dette. La oss illustrere dette med to eksempler fra vår egen tid. I 2014 feiret Norge 200-årsjubileum for Grunnloven av 1814.

I forbindelse med dette ble det brukt store midler på å utdype vår kunnskap og forståelse av hva som skjedde rundt 1814 og følgene av det. Én viktig målsetting var å styrke Norges tradisjoner knyttet til demokrati og menneskerettigheter. Det skulle virke befestende på det vi oppfattet som verdifulle og positive verdier.

Historien kan også være tyngende, slik Tyskland har vært preget av at naziregimet hadde stor oppslutning i befolkningen, og at Adolf Hitler faktisk ble valgt til rikskansler i 1933 gjennom en demokratisk prosess. Det er ikke vanskelig å forstå at dette er en tung historisk bør.

Et grep for å håndtere dette har vært å ta et oppgjør med fortiden. Dette oppgjøret har vært basert på grundige historiske studier, som skal bidra til forståelse og kunnskap om hva som gikk galt. I tillegg har man valgt å løfte frem dem som tross alt kjempet imot Hitler og regimet.

Hvert år markeres datoen for attentatforsøket på Adolf Hitler 20. juli 1944. Ved én slik markering hyllet daværende forbundskansler Angela Merkel dem som kjempet mot Hitler og dem som ikke forble stille, men som ytet motstand og risikerte livet. Gjennom å vektlegge dette forsøker man å få frem at det finnes en annen tradisjon som kan løftes frem, som har mer positive verdier, og som kan tjene som forankring og inspirasjon for fremtidige utfordringer. Dette nye, historiske perspektivet skal virke befriende.

Selv om Henry Ford hevdet at «historie er sludder», etablerte han et Ford-museum for å løfte frem sitt bidrag til den historiske utviklingen. I dét ligger også en erkjennelse av historiens betydning for å forstå vår egen samtid.