I mange hundre år var det ingen fast grenselinje mellom kongeriket Norge og riket til den russiske tsaren. Dro man lengst øst i Finnmark eller lengst vest på Kolahalvøya, var det ingen som klart kunne si hvor Norge sluttet og Russland begynte.
Gjennom senmiddelalderen og frem til 1814 ble denne uklarheten forvaltet slik at den danske fogden i Finnmark krevde skatt fra de lutherske samene. Den russiske fogden i Kola by – like ved dagens Murmansk – skattla de av samene som bekjente seg til den ortodokse troen.
Fordi befolkningen i Øst-Finnmark og på Kolahalvøya var så fåtallig, fungerte denne ordningen relativt greit. Men utover på 1700-tallet mente spesielt dansk-norske myndigheter at den manglende grensen var et problem. Når man hadde en så stor og mektig nabo som Russland, var det viktig å vite hvor grensestolpene sto.
Så lenge den danske kongen styrte Norge, kom myndighetene i København ingen vei. Ved tsarens kanselli i St. Petersburg syntes man ikke at denne saken hastet. Men så kom 1814, og Norge ble tvunget inn i union med Sverige.
Nordmennene mente mye om unionen, men én klar fordel hadde den: Under siste fase av napoleonskrigene var tsar Aleksandr 1. av Russland og den påtroppende svensk-norske kongen Karl Johan Bernadotte blitt riktig så gode venner. Da krigen tok slutt, var også tiden inne for å trekke en endelig grense mellom de to rikene. Allerede i 1816 henvendte Karl Johan seg til tsaren med sikte på å innlede forhandlinger.
Tsar Aleksandr 1.
Kong Karl Johan
Ikke så enkelt
Tross vennskapet mellom de to monarkene var saken ikke enkel. Ingen av statene ønsket å miste landområder. Fordi samene, som var den overlegent største befolkningsgruppen i nord, migrerte mellom sommer- og vinterbeitene, kunne man heller ikke dele inn området basert på hvor det var en luthersk og hvor det var en ortodoks befolkning.
Mange på russisk side mente at tsaren måtte gjøre krav på hele det gamle fellesområdet, helt vest til Bugøyfjord, cirka 3 mil i luftlinje øst for der Kirkenes ligger i dag. Heldigvis for Norge var tsar Aleksandr 1. av en annen oppfatning: Man måtte søke kompromiss og ikke konflikt, slo han fast.
Da norske og russiske forhandlere møttes i juli 1825, var derfor klimaet det beste for å komme til enighet. Ganske raskt ble de to delegasjonene enige om at Pasvikelva måtte danne utgangspunkt for den nye grensen. Fra russisk side var det likevel ett problem som måtte løses:
På vestsiden av Pasvikelva lå den ortodokse Boris-Gleb-kirken. Så langt tilbake som i 1565 hadde den hellige Trifon, en russisk-ortodoks helgen, bygget et gudshus der. Denne kirken kunne ikke overlates til en luthersk stat. Den norske forhandleren foreslo først at Norge bekostet flyttingen av kirken over til russisk side av Pasvik.
Dette godtok ikke russerne fordi de mente at ikke bare kirken, men også jorden den sto på, var hellig grunn. Dermed fikk Russland et område på én kvadratkilometer på norsk side av Pasvik.
Atmosfæren i forhandlingene var fortsatt god, og da de norske forhandlerne pekte på at norske samer på grunn av grensedragningen ble utestengt fra beiteområder på Kolahalvøya, kom man opp med enda et kompromiss: Fra den russiske Boris-Gleb-eksklaven på vestsiden av Pasvikelva ble det trukket en linje mot sørøst. Etter 4 mil traff man Jakobselva, som munner ut i Varangerfjorden ved Grense Jakobselv. Det ble den østligste grensen mellom Norge og Russland.
Ble liggende Den som i dag vil følge den norsk-russiske grensen i nord, oppdager fort at den går i svinger og bukter. Lengst sør følger den Pasvik-elvas løp, men oppe ved Boris-Gleb har plutselig Russland et ørlite område på vestsiden av elven. Derfra skjærer grensen mot sørøst og treffer på Jakobselva. Dette ble bestemt under forhandlingene i 1825/26, og er fortsatt gjeldende grense mellom Norge og Russland.
Ny tsar nølte
Fortsatt skrev man året 1825. Sent på høsten døde tsar Aleksandr 1., og en gruppe offiserer forsøkte å gjøre statskupp i Russland (se desemberutgaven av Aftenposten Innsikt). Først ut på nyåret 1826 satt den nye tsaren, Nikolaj 1., fast i sadelen. Han fikk utkastet til grenseavtalen på sin pult, og lenge nølte han. Avtalen var for gunstig for Norge, mente mange i St. Petersburg.
Tsar Nikolaj 1.
Etter hvert kom likevel den nye tsaren frem til at Russland fortsatt burde ha et godt forhold til den svensk-norske unionen. I mai ble avtalen undertegnet av utsendinger fra Sverige-Norge på den ene siden og Russland på den andre.
Avtalen fra 1826 var en milepæl, både for Norge og Russland. Begge land fikk en fast grense mot naboen lengst i nord og kunne begynne å utvikle de om-rådene man nå visste man hadde kontroll over.
Likevel blir det neppe noen norsk-russisk feiring av 200-årsjubileet. Den russiske angrepskrigen mot Ukraina kaster lange skygger også over nordområdene. På 1990-tallet var grenselinjen i ferd med å bli en bro mellom øst og vest.
I dag er den nesten like lukket og stengt som under den kalde krigen.