Magnus Hirschfeld var en tysk lege. I 1896 behandlet han en homofil løytnant for alvorlig depresjon. Pasienten tok sitt eget liv og stilet selvmordsbrevet til Hirschfeld: «Tanken på at du kan bidra til en fremtid der det tyske fædrelandet vil se på oss mer rettferdig, lindrer mitt møte med døden.» Hirschfeld skulle rekke å gjøre mer enn de fleste.

Paragraf 175

Og den tyske legens engasjement skulle vekkes allerede før han var ferdig utdannet.

– Han var en litt skjult homofil selv, sier James Dickson, leder av Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens – PKI.

– I en forelesning viser de frem en homofil person som hadde vært innlagt i et sanatorium i flere år. Med bind for øynene og nakken bøyd, ble personen snakket om som om det var et dyr.

Hirschfeld ble senere overrasket over hvor mange av hans homofile pasienter som hadde såkalte suizidalnarben, eller selvmordsarr.

I 1897 grunnla han Den vitenskapelig-humanitære komité, verdens første organisasjon for homofiles rettigheter. Målet var å fjerne paragraf 175 i den tyske straffeloven, som forbød seksuelle handlinger mellom menn. En underskriftskampanje i 1898 som inneholdt navnene til Albert Einstein, Rainer Maria Rilke, Leo Tolstoj og Hermann Hesse hjalp lite.

Først i 1969 skulle homofili bli lovlig i Tyskland.

«Zeitgeist»

Hirschfeld innførte ordet transvestitt i 1910 og transseksuell i 1923. I 1919 bidro han til manus og hadde en mindre rolle i en av verdens første filmer med en homofil karakter, stumfilmen «Anders als die Andern» (Annerledes enn de andre), om to mannlige musikere som forelsker seg, i en handling med tragisk utgang. Samme året lanserte Hirschfeld sitt viktigste prosjekt: 6. juli 1919 åpnet Institutt for seksualvitenskap.

– Da han bygde opp instituttet, var det ikke bare for transpersoner, det var for all slags homofili. En mer empatisk måte å ta vare på folk på. Det er litt det samme som vi tenker i dag, at vi ikke skal diagnostiseres, sier Dickson.

Etter første verdenskrig ble Berlin en av Europas kulturhovedsteder og samtidig et sted med høy aksept for skeive.

– Instituttet var et av de første stedene hvor transpersoner kunne være seg selv i arbeidslivet, på ordentlig, ikke i det skjulte. Jeg tror det var zeitgeisten (tidsånden) på det tidspunktet. Det var ikke så lenge før nazistene kom til makten, men Berlin var disse årene det mest åpne stedet å være homofil, sier Dickson.

Faglig argumentasjon

– Hirschfeld var med på å styrke et fagfelt og en interesse for sexologi, sier Reidar Schei Jessen, forsker ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

– Han jobbet for avkriminalisering og brukte faget til å argumentere for en større forståelse for mangfold.

Et av fagfeltene var transmedisin, behandling for mennesker som opplever manglende samsvar mellom sitt biologiske og opplevde kjønn, såkalt kjønnsinkongruens.

– Selv om det har holdt på noen tiår, er det fortsatt et lite felt, og det er blitt mer omdiskutert de siste årene.

Mer enn før?

– Fra slutten av 1990-tallet ble det sett i forlengelsen av en homokamp med ulike kjønnsminoriteter. Så ble oppmerksomheten på 2000-tallet rettet mer mot transpersoner, og fra rundt 2010 så man begynnelsen på en motreaksjon.

På hvilken måte?

– Konservative aktører og en del kristne organisasjoner har for en tid godtatt kjønnsnøytral ekteskapslov, men blir skeptiske når det gjelder transpersoner, og særlig kjønnsbekreftende behandling. Men kimen til skepsis har vel vært der i lengre tid.

Denne skepsisen tror han kan henge sammen med fremstillinger i mediene.

– Som fagperson blir jeg stadig overrasket over ting som skrives. Det virker som om det treffer en nerve å få frem at det er mange unge som endrer kjønn, og gjør irreversible inngrep som barn. Men det stemmer ikke overens med den praksisen jeg ser.

Ifølge Schei Jessen er også holdningene mer nyanserte.

– Som en som har jobbet på feltet i mange år, blir jeg stadig positivt overrasket over hvor rause og tolerante folk er, sammenlignet med hva man kan få inntrykk av i den offentlige samtalen.

Lav norsk kompetanse

– Når barn får støtte og har foreldre som er støttende, går det bra. Men når de kommer til puberteten, da skjer det noe, mener han.

– Da er det nesten som noen får en mørk sky over seg og gjemmer seg fra andre mennesker. Det påvirker psyken kraftig. For dem som starter med en form for kjønnsbekreftende behandling, så hjelper det mye for mange.

Men ikke alle som ønsker det, får tilbud om behandling. Det avhenger også av om man får støtte fra dem rundt en.

– Det er mye større sjanse for å få behandling av NBTK (Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens ved Oslo universitetssykehus*) dersom man kan vise til et støtteapparat.

* NBTK ved Oslo universitetssykehus beskriver sitt tilbud som tverrfaglig, med fokus på kirurgisk, endokrinologisk og psykiatrisk utredning og behandling av kjønnsinkongruens.

Det finnes kun to steder for behandling i det offentlige, begge i Oslo. Så hva gjør man om man for eksempel bor i Nord-Norge?

– Man kan bli henvist til de regionale sentrene for kjønnsinkongruens i Helse Nord, men på grunn av økonomiske prioriteringer tilbyr ikke helseforetakene behandling. Ønsket vårt er at transpersoner kan få tilgang til lokale spesialister, sånn at folk ikke trenger å reise til Oslo en gang hvert år, sier han.

Dickson mener man også burde se på den faglige kompetansen i Norge.

– Dagens ekspertise er psykologisk, men kjønnsinkongruens er ikke en psykisk lidelse. Det burde være en sexologisk faglig bakgrunn, og så vidt jeg vet har ingen på NBTK det.**

** Ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo, som tilbyr lavterskel helsetjenester til personer med kjønnsinkongruens, har alle faggrupper formalisert videreutdanning på universitetsnivå innen sexologi, autorisert gjennom Nordic Association for Clinical Sexology (NACS). Dette gjelder også psykologspesialister og helsesykepleiere. Ved RSKi Voksen, et annet tilbud for personer med kjønnsinkongruens, jobber det både psykologspesialister og en sykepleier/sexologisk rådgiver med videreutdanning innen sexologi. Tilbudet er ett av to regionale sentre for voksne med kjønnsinkongruens i Helse Sør-Øst. Det første ble opprettet ved Sykehuset i Vestfold i 2021.

Dette fører til at mange reiser utenlands.

– De fleste som ønsker phalloplastikk, den medisinske betegnelsen på det å få en penis, drar til utlandet, ofte til Thailand. Det som tilbys der, er av de beste i verden, men koster rundt hundre tusen kroner.

Pioneren Dora

Den første som fikk sjansen til å bestemme eget kjønn gjennom behandling, var tyske Dora Richter. Prosessen startet i 1922, da hun fikk fjernet testiklene ved universitetssykehuset i Berlin. Ved Hirschfelds institutt fikk Richter
i 1931 fjernet penis og satt inn kunstig vagina.

Da Hirschfeld besøkte USA samme år, ble han kalt «seksualitetens Einstein» og ansett som en viktig sexolog. Men da amerikanske medier omtalte hva slags seksualitet han kjempet for, måtte han forlate landet.

Bokbål

Også i Tyskland var toleransen i ferd med å forsvinne. Og da Hitler tok makten, var det over. 6. mai 1933 ble instituttet et av de første ofrene for det nye politiske hatet.

Den nasjonalsosialistiske studentorganisasjonen gikk til angrep på instituttet mens de ropte «Brenn Hirschfeld». Litteratur stemplet som uakseptabel ble brent på det famøse bokbålet på Opernplatz fire dager senere, startskuddet for en omfattende sensur og nazistenes «litterære renselse».

Sensuraggresjon Studenter fra det nazistiske studentforbundet i Berlin marsjerte til Magnus Hirschfelds institutt i Berlin 10. mai 1933 med brennende fakler og en hodebyste av Hirschfeld festet på en kjepp.

Totalødelagt Ved inngangen til instituttet var det parkert en lastebil, som studentene fylte med beslaglagte bøker og annet forbudt materiell. Deretter ble instituttet ødelagt. Foto: NTB

Dora Richter jobbet ved instituttet, men flyktet til Tsjekkia i tide og unnslapp forfølgelse. Hirschfeld selv, som også var jøde, vendte aldri tilbake til Tyskland fra USA, men reiste siden verden rundt før han bosatte seg i Frankrike.

Eksistensielt spørsmål

Dickson mener i likhet med Schei Jessen at holdningene på ny har endret seg, og at dette ble merkbart i løpet av 2010-tallet.

– Det ble forsterket i forbindelse med at Trump kom til makten i 2016 og at ytre høyre-krefter begynte med hardere retorikk mot transpersoner, sier Dickson.

Han mener det forsterker en allerede vanskelig hverdag.

– Transpersoner havner ofte i utkanten av samfunnet. Det er vanskelig å leve som den du er og få lovlig arbeid. Kanskje har man i oppveksten opplevd mye skepsis fra familie. Mobbing og frykt for trakassering kan skape trauma og selvforakt, sier Dickson.

– Vi ser at hvis folk kan få lov til å bestemme sitt juridiske kjønn, og at de som ønsker det, kan få tilgang til behandling, så kan disse få leve et fullverdig liv, bidra i samfunnet og faktisk trives.

Men hva er det ved transpersoner som skaper så mye motstand?

– Det er for mange et eksistensielt spørsmål, mener Dickson. Folk flest tenker på kjønn som en fundamental del av deres identitet. Ideen om at noen kan endre det er ...  ja, liksom litt for stort.

Schei Jessen er enig:

– Kjønn går til kjernen av et verdensbilde mange har. Som psykolog tenker jeg at det handler om deres forhold til kjønn og hva det betyr i ulike situasjoner, i vennegjengen, på jobb, i forhold. Når noen da har en annen erfaring, kan det stille spørsmål ved noen helt grunnleggende antagelser om hva som er sant og ikke sant.

Dette er noe han mener fører til at transpersoner kan føles truende.

– De har en opplevelse av kjønn som er annerledes fra mange andre, og det kjennetegner deres hverdag og behovet for å bli sett. Du er på kant med det som gjør deg forståelig hos andre. Transpersoner har en annen og modig forståelse av seg selv, og den tar de ut i verden. Så de blir avhengig av støtte.

Magnus Hirschfeld døde i Nice 14. mai 1935, i eksil fra et hjemland han stadig drømte om å komme tilbake til.

– Det inspirerende med Hirschfeld er at han kombinerte fagkunnskap med å hjelpe folk. Han var antagelig drevet av et medmenneskelig ønske om å skape en forståelse i offentligheten, sier Schei Jessen.

Den deprimerte løytnanten fant trøst i et håp om at Hirschfeld ville bidra til en bedre fremtid for skeive i Tyskland. Selv om legen og sexologen aldri rakk å se det selv, fikk pasienten rett til slutt.