• Bedre enn alternativet Uten jobben i tekstilindustrien ville mange, spesielt kvinner, stått uten arbeid, eller måttet utføre tyngre og dårligere betalte jobber. Foto: AP/NTB SCANPIX

Jobben på klesfabrikkene skaper velstand.

Jobben på klesfabrikkene skaper velstand.

Fra utgave: 1 / januar 2013

Kritikken mot lave lønninger blant arbeiderne på H&Ms klesfabrikker i Kambodsja bommer på viktige poenger.

Tekstilindustrien. I kjølvannet av dokumentarprogrammet «Kalla Faktas» granskning av H&Ms leverandører i Kambodsja (sendt på svensk TV4, red.anm.) har vi nok en gang fått en debatt om tekstilarbeidere i lav- og middelinntektsland. De arbeider under slavelignende forhold, hevder enkelte. Andre sier at det er de som må betale prisen for våre billige klær.

Den indignasjonen som følger hver gang vanskelige arbeidsforhold får oppmerksomhet, er merkelig, fordi det virker som om den er helt frikoblet fra kunnskapen om kles- og tekstilindustrien som finnes blant forskere og internasjonale organisasjoner. De har dokumentert at noe av det mest effektive vi i Vesten kan gjøre for å minske verdens fattigdom, er fri handel – så fattige mennesker, spesielt kvinner, får arbeide i eksportindustrien.

FNs utviklingsprogram UNDP mener at tekstil- og klesindustrien er unik i den globale økonomien i dens evne til å hjelpe land til utvikling. Nesten alle land som har gått fra fattigdom til industrialisering i moderne tid har anvendt nettopp denne industrien som springbrett. Det går an å starte klesproduksjon med relativt ukvalifisert arbeidskraft og uten stor startkapital. Med slike forutsetninger kan selv fattige land delta i produksjonen, få eksportinntekter og forbedre kunnskapsnivået og teknikken så de klatrer oppover i industrialiseringsprosessen.

Kritikken om at lønningene er svært lave, bommer på poenget på to måter. For det første er dette arbeidet veien til høyere produktivitet og høyere lønninger i fremtiden. For det andre må man sammenligne lønningene med hva arbeiderne ville tjent hvis de ikke jobbet i klesindustrien.

Bedre enn alternativet. Statistikk fra FN og Verdensbanken viser at den som jobber for klesbedrifter i Kambodsja, har 75 prosent høyere lønn enn dem som jobber i jordbruket. Tekstilarbeidere har også bedre betalt enn de fleste andre industriarbeidere – iblant opptil fire ganger bedre. Den gjennomsnittlige tekstilarbeideren i Kambodsja jobber ti timer om dagen med overtid, noe som er mye, men den gjennomsnittlige jordbruksarbeideren jobber rundt 14 timer om dagen.

En gjennomgang av forskningen på tekstil-, kles- og skoindustrien i asiatiske land fra britiske Overseas Development Institute viser at den skaper millioner av arbeidsplasser som ellers ikke ville eksistert, fremfor alt for unge kvinner, som ellers måtte tatt en farligere og tyngre jobb på landsbygda, i jordbruket eller i andres hjem. Utenlandskeide bedrifter betaler dessuten høyere lønninger og har bedre arbeidsvilkår – arbeidsmiljø, sikkerhet, fridager og så videre – enn lokale foretak i samme bransje.

At utenlandskeide bedrifter har bedre vilkår, skyldes de internasjonale koblingene som stadig problematiseres i debatten. Når fabrikker eies av utenlandske foretak, bidrar de med bedre teknikk og bedre knowhow, noe som gjør at produktiviteten øker. Ettersom de selger til vestlige bedrifter og markeder, kan fabrikkene også ta en høyere pris for varene.

Velstandsøkning. Man trenger ikke lese statistikk for å se den positive forskjellen som handel med Vesten skaper. Det er synlig i bybildet. I en liten by utenfor Saigon i Vietnam gikk arbeiderne til fots til tekstilfabrikken om morgenen da den åpnet – ofte mange kilometer. Etter noen år hadde de høyere lønningene gjort det mulig for arbeiderne å kjøpe sykler. Ytterligere tre år senere hadde nesten alle råd til ta et skritt videre, og nå kjører arbeiderne moped til og fra arbeidsplassen.

Det er et påtagelig symbol for en velstandsøkning som gir langt flere muligheten til å ta seg ut av fattigdom, få tilstrekkelig med næring og å la sine barn gå på skole i stedet for å jobbe. Det gjør at neste generasjon kan få enda bedre jobber. Arbeidsplassene i denne bransjen og industrialiseringen de bidrar til er en av grunnene til at antall ekstremt fattige i Øst-Asia er minket med nesten 500 millioner mennesker siden 1990.

Disse arbeidsplassene setter ikke mennesker i slavelignende forhold, de er tvert imot den mest pålitelige veien bort fra slavelignende forhold som tidligere har vært normen i mange land.

Lønningene presses oppover. Den som likevel vil være kritisk mot det som ofte er det beste tilgjengelige alternativet, kan klage over at arbeiderne burde få bedre betalt. Det får de også. Presset oppover er der hele tiden, og det er bedriftene som produserer for Vesten som viser vei. Men det må skje i takt med det generelle lønnsnivået. Ellers kan høyere lønninger innebære at fabrikkene flytter eller erstatter arbeidere med maskiner.

Paradoksalt nok kan raskt økende lønninger også innebære at mange kvalifiserte personer forlater viktige jobber for å søke seg til disse eklere jobbene. «Kalla Fakta» finner det skandaløst at minstelønnen for en kambodsjansk tekstilarbeider er 83 dollar i måneden.

Den gjennomsnittlige lønnen for en offentlig tjenestemann i Kambodsja ligger etter kraftige økninger nettopp på dette nivået, etter at regjeringen satte seg den målsetningen at tjenestemennenes lønninger skulle bli like høy som tekstilarbeidernes minstelønn.

I et intervju forklarte en tekstilarbeider at hun hadde mange klager til ledelsen. Tempoet er høyt og det burde være flere pauser.

Men hennes viktigste klage var at bedriften ikke ekspanderte slik at hennes slektninger også kunne få jobb i fabrikken.

Publisert første gang i Svenska Dagbladet 7. november 2012.