• Skinnet bedrar Settingen i «The Hour» er et nytt undersøkende nyhetsprogram med samme navn, under den kalde krigen i England. Mens de amerikanske reklamemakerne i «Mad Men» tilslører og behager, er gjengen i «The Hour» sin ambisjon å av...

Nyheter, krig og martini.

Nyheter, krig og martini.

Fra utgave: 1 / januar 2013

Det er duket for en ny sesong med «The Hour» med Wire-stjernen Dominic West i hovedrollen. I vår står serie- slaget mellom reklamemakeri i «Mad Men»s 6. sesong og avsløringer av spionasje og konspirasjoner i BBC-produserte «The Hour» – som hedrer journalistikkens glansdager, intet mindre.

«Britisk Mad Men.» «The Hour», som finner sted i London i en britisk nyhetsredaksjon på slutten av 1950-tallet, er blitt beskrevet som Storbritannias svar på «Mad Men». Denne kortversjonen gir en viss mening. Begge serier utfolder seg i midten av det 20. århundret. Begge gjenskaper hvordan menn og kvinner oppførte seg – og ikke oppførte seg – på en arbeidsplass i den ferske atomalderen. Begge serier er også avtaleforpliktet, blir jeg fortalt, til å levere minst én scene i hver episode med en opplyst sky av sigarettrøyk i sirkelbevegelser over rødmalte lepper, brylkremfrisyrer og sofaer i temporære trendfarger som okergul og lysegrønt.

Men det er også en vesensforskjell mellom de to seriene. Ved å velge å plassere «Mad Men» i reklamens verden, skapte Matthew Weiner en serie om hvordan vi en gang var – eller, mer presist, hva vi pleide å begjære. «Mad Men» ser tilbake på lengselen som en gang drev oss, og mye av seriens appell utledes fra hvor utdatert de lengslene fremstår for oss i dag. Handlingen er bundet fast – behagelig bundet, men likevel bundet – i fortiden.

«The Hour», som nå kommer tilbake med sin andre sesong (vises på TVNorge i løpet av våren, red.anm), er ikke det. I stedet for å dramatisere et medium som vender innover for inspirasjon, har serieskaperen Abi Morgan («Jernkvinnen», «Shame») skapt sin serie rundt et felt som strekker seg ut mot verden: Journalistikken.

Besatt av sannheten. I motsetning til Don Draper og Peggy Olson er ikke karakterene i «The Hour» symboler på deres egne foreldede besettelser. De er mennesker som er besatt – som enhver god journalist – av å finne ut sannheten om andre.

I motsetning til Don Draper og Peggy Olson er ikke karakterene i «The Hour» symboler på deres egne foreldede besettelser. De er mennesker som er besatt – som enhver god journalist – av å finne ut sannheten om andre.

«Jeg har tillatt journalister på 1950-tallet å være heroiske på en måte som dessverre få journalister har anledning til i dag», sier Morgan. «Jeg var drevet av tanken på heltemotet til journalister som faktisk undersøkte, og som ikke følte seg presset av at noen blogget om samme tema – som kunne ta seg tid til å avdekke og utvikle en historie. Og gode journalister gjør fortsatt det. Det er ennå rom for den typen journalistikk. Jeg føler at «The Hour» er et slags kamprop for dette.»

I en tid da reklame er allestedsnærværende og journalistikk er utrydningstruet, gjør dette at «The Hour» ikke bare gir mest gjenlyd av de to seriene. Det gjør den også enda morsommere å se på.

I løpet av debutsesongen fulgte «The Hour» teamet bak et sylferskt BBC-nyhetsprogram – reporteren Freddie Lyon (Ben Whishaw), produsenten Bel Rowley (Romola Garai), og programlederen Hector Madden (Dominic West) – mens de gikk i dybden på Suez-krisen, avslørte et drapsmysterium blant overklassen, snuste opp en kommunistmuldvarp – og rotet seg bort i et kinkig trekantdrama på jobben.

Plottet var halvt på vei «Broadcast News», halvveis John le Carré, og dersom man liker den slags – les: hvis du har øyne, ører og en puls – ble du hekta.

Plottet var halvt på vei «Broadcast News», halvveis John le Carré, og dersom man liker den slags – les: hvis du har øyne, ører og en puls – ble du hekta.

Andre sesong plukker opp tråden ti måneder etter, i slutten av 1957: Kjærlighetsaffæren er oppløst, andre forhold er i sin spede begynnelse, og det nye brennhete scoopet omhandler innvandring, atomvåpenkappløpet, mishandlede prostituerte, og en skandaløs SoHo-nattklubb. Dette er enda mer vanedannende enn forrige sesong.

Dramapotensial. Det fremstår kanskje overraskende at det å plassere et drama i den møkkete journalistikkverdenen fungerer så godt som det gjør i «The Hour». Men vi burde ikke være overrasket. Tidligere generasjoner var alltid på det rene med de dramatiske mulighetene i pressen. Lenge før kabel-TV kom på banen, drev journalistiske plott frem mange av Hollywoods mest rungende produksjoner:

«His Girl Friday» (1940) med Cary Grant, «Meet John Doe» (1941) med Gary Cooper, Hitchcocks «Foreign Correspondent» (1940), «Deadline USA» (1952) med Humphrey Bogart, «Absence of Malice»/«Uten ondskap» (1981) med Paul Newman, «All the Presidents Men»/«Alle presidentens menn» (1976) med Dustin Hoffman og Robert Redford – listen er lang. Selv Supermann jobbet som bladsmører.

Men etter hvert som respekten for mediene har skrumpet inn, er det også blitt færre serier og filmer som lager drama ut av det journalister driver med. Serieskaperen Aaron Sorkin burde få honnør for at han blåste liv i sjangeren sist sommer med «The Newsroom». Men Sorkins serie er langt mer opptatt av feilstegene til postmoderne forståsegpåere enn av kjernen av nyhetsproduksjonen.

Sterkt typegalleri. Morgan behøver ikke fortelle oss at karakterene hennes er gode reportere. Hun trenger bare å vise dem i arbeid – stilisert og satt på spissen – men likevel. «The Hours»’ seere har ikke den ringeste anelse om hvem som banket opp nattklubbartisten Kiki Delane, eller hva slags forbindelse en gjeng med pengesterke forsvarskontraktører har til saken. Men det har heller ikke Bel, Freddie og Hector. Vi forfølger saker sammen med dem, intervju for intervju, dokument for dokument, scoop etter scoop – akkurat som våre motparter på skjermen.

Hver enkelt rolle i «The Hour» er nennsomt skap og elegant spilt: Rowley, den banebrytende, feminist-før-sin-tid-produsenten; Madden, den selvødeleggende stjernen; Lix Storm (Anna Chancellor), den ironiske utenrikskorrespondenten; og den gåtefulle nyhetsdirektøren, Randall Brown (Peter Capaldi). Men det bankende hjertet i «The Hour» er alltid Freddie Lyon: kanskje den sterkeste karakteren på TV i dag, legemliggjort og gitt liv av en ung britisk skuespiller, Ben Whishaw, som har markert seg som en av de tydeligste og mest magnetiske skuespillerne i sin generasjon. «Karakteren Lyon», forteller Morgan, «er en sannhetssøker, en født journalist, som George Orwell eller Christopher Hitchens, som ikke kan hjelpe for at de må avhøre sin samtid.» Whishaw beskriver ham som «umulig å holde nede, uforsonlig, urokkelig ... en person med integritet, som store deler av tiden heller ikke er den mest behagelige fyren».

Når sesong to begynner, er Freddie Lyon et annet sted. Det fiktive nyhetsprogrammet The Hour humper videre uten ham. «Det er noe helt spesielt som mangler», sier Brown til Rowley. «Brodd. Sting.» Innen kort tid dukker Lyon opp igjen, hyret inn av Brown for å være programleder sammen med Madden (og muligens dra ham ned fra tronen). Freddie avslører at han har vært i USA og lest Ginsberg og Kerouac, dekket Eisenhower for The Village Voice, og dyrket frem et forsøk på skjegg. Lyon er fortsatt taletrengt, selvsentrert og usikker. Han refererer flørtende til Rowley som «Moneypenny».

Men Bel innser raskt at Freddie har «ommøblert seg», som hun kaller det. «Jeg dro et sted», sier Lyon. «Amerika. Og vet du hva? Å være et null i et land der alle tror de kan være noen – det er smittsomt. Nå vet jeg hva jeg vil.»

«Så sett deg i bevegelse, Mr. Lyon», sier Brown. «Sett det hele i bevegelse.» Timer senere har Freddie avslørt det siste tilfellet av myndighetshykleri og satt nok en suksesshistorie i bevegelse.

Gjenspeiler samtiden. Det er dette som gjør «The Hour» så relevant i dag: Reporterens tidløse hang til «å sette det i bevegelse».

Det er dette som gjør «The Hour» så relevant i dag: Reporterens tidløse hang til «å sette det i bevegelse».

Mange kritikere har bemerket hvordan handlingen i «The Hour» ser ut til å gjenspeile samtidige overskrifter: kaos i Egypt, fordommer mot innvandrere, atomkraftfrykt, korrupsjon i britisk presse. Men det er likevel prosessen som er viktig her, ikke produktet – hvordan nyhetshistoriene blir avdekket, generasjon etter generasjon, av utholdende, idealistiske irritasjonsmomenter som Freddie Lyon. Ved å gjøre ham til en helt, sammen med hans medsammensvorne, unngår Morgan den støvete «sløvheten» ved «Mad Men». Til tross for all sin retro skjønnhet blir «The Hour» aldri kun en serie om hvordan vi en gang var.

Det er også en serie om hvordan vi burde være nå, og alltid streve etter å være.

Publisert i Newsweek, i utgaven datert 3. desember 2012.