• Jihadister tar kontroll Syria er nå nærmest som en havarert stat. Hverken den syriske regjeringen eller alliansen av opprørsgrupper har kontrollen i landet. Resultatet er at lokale krigsherrer og tilreisende jihadister ofte sitter med den reelle m...

Etter Mali blir det Syria, og så ...

Etter Mali blir det Syria, og så ...

Fra utgave: 3 / mars 2013

Problemet med å jage terrorister gjennom Nord-Afrika og Midtøsten, er at det stadig dukker opp nye tilholdssteder for dem. Jakten slutter helt sikkert ikke i Malis ørken.

Havarerte stater. 17. januar satt Rami G. Khouri og lurte på hva han skulle skrive om. Khouri, som er spaltist og redaktør i den engelskspråklige avisen The Daily Star i Beirut, er kjent langt utenfor Midtøsten for sine analyser og kommentarer.

Dette var mens algeriske styrker kjempet mot gisseltagerne på gassanlegget i In Aménas og franske soldater og fly angrep islamistiske opprørere i Mali. Dermed skulle man tro at temaet var ganske opplagt. Men Khouri var ikke overbevist om at dramaet i Algerie og Mali nødvendigvis var det viktigste som hadde skjedd i denne delen av verden på lang tid.

Derfor laget han en liste over hendelser i Nord-Afrika og Midtøsten som var like betydningsfulle, kanskje til og med viktigere. Da han hadde passert 15 punkter, forsøkte han å sette strek. Så kom han på noen ekstra og endte rundt 20.

Syria farligst. Jeg skal spare leserne for hele oppramsingen, men konflikten i Syria og dens virkninger for nabolandene kom først. Andre innslag var økende spenning i Irak, vedvarende vold i Libya, politiske motsetninger i Egypt og Tunisia, uavklart maktkamp i Jemen og Bahrain, strid om det iranske atomprogrammet og selvsagt den stadig like uløste konflikten mellom israelere og palestinere.

Det er nesten ingen ende på politiske brennpunkter i et område som spenner fra Marokkos Atlanterhavskyst i vest til Pakistan i øst og som strekker seg til Sudan og Somalia i sør. La det også være nevnt at Khouris favoritt til å bli den neste store saken, er kravene om politiske rettigheter og sosial modernisering i de rike Gulf-statene.

Fra land til land. I fugleperspektiv blir krigen i Mali og terroren i Algerie, for å sitere Khouri, «bare en ny omdreining i sagaen om militante islamister, lokale regjeringer og vestlige væpnede styrker som jager hverandre verden rundt – fra Jemen, Afghanistan og Pakistan til Somalia, Mali og London».

Etter min mening har dette synspunktet noe å tilføre den norske debatten om å bidra militært for å støtte den franske krigføringen i Mali. Militante islamister har som kjent tatt kontroll over den nordlige delen av landet og truer med å opprette et permanent fristed og baseområde for terrorister.

Med FN i ryggen. Det er viktig å unngå at islamistene til slutt tar makten i hele landet. Det er også bakgrunnen for at flere vestafrikanske stater nå sender soldater til Mali, noe de gjør med grunnlag i et vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Det kan være gode grunner til at Norge i en begrenset periode bør bidra til en slik operasjon, i likhet med flere andre vestlige land. Men det må advares mot å overselge en eventuell norsk innsats som et bidrag til den endelige seier over terrorismen. I beste fall dreier det seg om å stable Mali så pass på bena at staten blir i stand til å føre kontroll med sitt eget territorium.

Stater i oppløsning. Å hindre at verden får enda en havarert stat, er et godt formål. Utfordringen er at denne regionen er full av kandidater til å lide samme skjebne.

Robert Malley, som leder avdelingen for Midtøsten og Nord-Afrika i International Crisis Group, uttalte seg til The New York Times om det han kaller «skyggesidene ved den arabiske våren».

Det er selvsagt positivt at autoritære regimer faller eller tvinges til reformer, men en svekket statsmakt kan dessverre være en ren gavepakke til terrorister.

Lovløse tilstander. Malley nevner spesielt disse faktorene: Grenser som er mye lettere å krysse enn før, stadig flere områder utenfor myndighetenes kontroll, omfattende spredning av våpen og generelt dårligere organisering av landenes politi og sikkerhetsstyrker.

Det verste eksempelet er Syria, der minst 60 000 mennesker er drept etter nærmere to års borgerkrig. Selv om president Bashar al-Assad fortsatt klamrer seg fast, blir det mer og mer på sin plass å snakke om Syria som en havarert stat.

Regjeringen har mistet kontrollen over store områder mellom landets største by, Aleppo, og grensen mot Tyrkia. Men den nye alliansen av opprørsgrupper, som ble organisert i november, har heller ikke klart å skaffe seg noe overtak. Resultatet er at lokale krigsherrer og tilreisende jihadister – «hellige krigere» – stadig oftere sitter med den reelle makten.

Jihadistenes paradis. Disse forholdene har utviklet seg i løpet av noen måneder i Syria – et land som er plassert midt i kjerneområdet for konfliktene i Midtøsten. For Al-Qaida og beslektede grupper må det være som om en drøm er blitt oppfylt på mirakuløst vis.

For å gjøre det helt klart: Det finnes sikkert gode grunner til å engasjere seg i Mali. Men utviklingen i Syria kan bli langt mer kritisk i løpet av 2013.

I så fall venter det oss en debatt som kommer til å sette striden om Mali fullstendig i skyggen.

Publisert første gang i Aftenposten 25. januar.