• Ung konge uten land Louis Charles av Frankrike – tredje barn og andre sønn av kong Ludvig 16. og dronning Marie Antoinette – ble i henhold til arverekkefølgen Frankrikes konge da Ludvig den 16. ble drept under revolusjonen. Men Louis Charles sa...

Et barnehjerte i revolusjonen.

Et barnehjerte i revolusjonen.

Fra utgave: 3 / juli og august 2008

Midt i den franske revolusjonens jordskjelv banket et lite hjerte, som fikk sin idylliske og beskyttede verden rasert av de voldsomme begivenhetene. For lille Louis-Charles av Bourbon, den livlige og humørfylte sønnen til Ludvig 16. og Marie Antoinette, ble monarkiets fall en personlig tragedie, og i et omfang som kaller på dyp medlidenhet.

Utropt til ny konge. Sofie Coppolas film Marie Antoinette gir oss noen av bildene. Tirsdag 6. oktober 1789 ble den franske kongefamilien ført i triumf fra Versailles til Paris av opphissede folkemasser. 2071 dager senere, mandag 8. juni 1795, trekker den ti år gamle gutten sitt siste sukk, grovt mishandlet, fysisk og psykisk nedbrutt, isolert og i et dystert fengsel.

Franskmenn som satset på monarkiet hadde utropt prinsen til kong Ludvig 17, noe som trolig beseglet hans skjebne.

Hårreisende mishandling. Historien om Ludvig 17. gir ikke mye rom for revolusjonsromantikk, og er lite omtalt i Norge. Her har den franske revolusjonens positive sider fått mest fokus. Vår egen grunnlov og nasjonsbygging har på mange måter revolusjonen som utgangspunkt. Terroren og blodsutgytelsene er med tiden havnet i bakgrunnen. Og på skyggesiden finner vi en hårreisende mishandling av et uskyldig barn, født på feil sted til feil tid.

Da Louis-Charles ble født 27. mars 1785, slapp Marie Antoinette å føde i full offentlighet foran hoffet i Versailles, slik hun hadde gjort åtte år før da søsteren Marie-Thérèse kom til verden.

Den lille prinsen ble snart en energisk og sprudlende gutt, som spredte humør og glede. Tiden i Versailles forløp sorgløs til han var fire år. Lite visste den lille hjerteknuseren om de politiske skyggene som ble mørkere og mørkere over det franske kongedømmet.

Drøyt fem uker før stormen på Bastillen forandres alt: Hans eldre bror, kronprinsen Louis-Joseph, dør av tuberkulose etter to år med sykdommen. Samtidig med at fire-åringen blir «dauphin» og tronarving begynner siste akt i monarkiets undergang.

Lynsjet og fengslet. Flyttesjauen fra Versailles noen måneder senere var høyst opprivende og skremmende for kongeparet og barna. Flere av livgardistene ble lynsjet av de rasende folkemassene, og Louis-Charles var vitne til det hele. I Paris installerte de kongelige seg i slottet Tuileriene. Her blir de raskt gisler for den aksellererende revolusjonen, og opplever situasjonen til slutt så truende at de flykter.

Det blir fatalt: Flukten mislykkes, kongen avsettes og blir sammen med familien satt under lås og slå, 13. august 1792. Fengselet var en gammel Paris-borg fra 1100-tallet med det høyst ironiske tilnavnet «Tempelet».

Foreldrene og ikke minst moren, Marie Antoinette, klarte på et vis å skjerme barna, i alle fall den minste, fra situasjonens håpløshet. Men nå sliptes knivene over monarkiet. Den 20. januar 1793, en søndag kveld ved 19-tiden, inntok Ludvig 16. siste måltid med familien og sa farvel. Storesøster, 12 år gamle Marie-Thérèse var vitne. Hun forteller senere hvordan lille Louis-Charles klynget seg til begge sine foreldre, gråt og klemte hendene deres.

Adskilt fra moren. Det ble ikke noe nytt besøk fra faren. Han orket ikke å møte familien en siste gang, før henrettelsen morgenen etter. Da en vakt om morgenen skulle hente noe inne hos moren og barna, prøvde sjuåringen desperat å løpe ut av fangerommet før han ble stoppet. «Jeg vil tale til folket», skrek gutten. «Jeg vil be dem om ikke å drepe min far. Ikke hindre meg, for Guds skyld, ikke fra å tale til folket!»

Om tapet av faren var opprivende, var adskillelsen fra moren hjerteskjærende. 3. juli 1793 ankommer revolusjonens utsendinger på ny. Oppdraget er å ta med seg Louis-Charles til et isolert rom i fengselet. Desperat tviholder dronningen på sønnen, og holder stand i en time før hun gir opp etter trussel fra betjentene om å drepe gutten. Han blir ført til rommet under Marie Antoinettes, og i to dager kunne moren høre de vedvarende fortvilte skrikene fra gutten. Se hverandre igjen fikk de aldri, og 16. oktober faller også hennes hode for giljotinen.

Marerittet begynner. Hva nå med barna? Den franske revolusjonslederen Jacques-René Hébert hadde vært sentral i prosessen mot Marie Antoinette, og hadde blant annet fabrikert den utrolige anklagen om at sønnen hadde hatt blitt seksuelt misbrukt av sin mor. Han sparte ikke på kruttet: «La denne lille ormen og søsteren hans slenges ut på en øde øy. Jeg vet ikke om noen fornuftig måte å bli kvitt dem på, og likevel må vi bli kvitt dem, koste hva det koste vil!».

Behandlingen prinsen videre får, levner den franske revolusjonen liten ære. For nå begynner marerittet, skal vi tro kildene. Fra å være fanget i kummerlige kår, men likevel med familien rundt seg, blir 8-årige Louis-Charles etter hvert bortimot levende begravd. I sine gamle klær, i skiftende temperaturer uten noen form for sanitære forhold, i selskap med allskens utøy blir han boende i Tempel-tårnet, i uker, måneder og år. Og verst: Gutten er alene, uten omsorg og kjærlighet fra noen av sine nærmeste, uten noe helsemessig tilsyn.

Til å begynne med blir han satt på omskolering til «sansculotte» av en brutal avdanket skomaker, Antonin Simon. Den alkoholiserte mannen terroriserte gutten fysisk og psykisk. Simon mister senere hodet i giljotinen, samme dag som den kjente lederen Maximilien Robespierre. Diktatoren hadde selv ved en anledning undersøkt forholdene til Louis-Charles overflatisk gjennom fengselsluken, uten å beordre forbedring av forholdene.

På forsommeren 1795 blir tilstanden kritisk, og 8. juni dør den lille gutten, ti år gammel. Begravelsen skjedde i hemmelighet om natten.

Forfulgt av svindlere. Storesøster Marie-Thérèse fikk aldri se igjen sin bror. Hun klarer å beholde forstanden og verdigheten gjennom fengselsoppholdet, og etter hemmelige forhandlinger får hun forlate fengselet 18. desember 1795, drøyt et halvår etter brorens død.

Muligheten for at prinsen på mirakuløst vis skulle ha unnsluppet og blitt forbyttet med en annen følger søsteren som et mareritt resten av livet. Etter hvert skulle flere hundre svindlere fra hele verden gjøre krav på å være den døde gutten, og saken følger også den franske republikken opp til vår egen tid.

Den engelske forfatteren og TV-produsenten Deborah Cadbury har samlet den utrolige historien i bokform: «The Last King of France – Revolution, Revenge and the Search for Louis XVII».

Louis-Charles’ eget hjerte blir til slutt avgjørende for å få slutt på spekulasjonene. Ved et innfall stjal obduksjonslegen guttens hjerte før begravelsen og la det på sprit. Etter mange omveier og nesten-forsvinninger havner det til slutt på den belgiske DNA-eksperten Jean-Jacques Cassimans bord. Han fastslår genetisk samsvar med guttens morsside. 8. juni 2004 blir så hjertet begravet i Saint-Denis-kirken i Paris mellom levningene av Ludvig 16. og Marie Antoinette.

Et av den franske revolusjonens mest ulykkelige hjerter var brakt til hvile.

 

Kilder: Deborah Cadbury: «Den försvunne prinsen». Historiska Media, Lund 2004. Originaltittel: «The Last King of France – Revolution, Revenge and the Search for Louis XVII». «Marie Antoinette», regissert av Sofia Coppola, med Kirsten Dunst i tittelrollen, 2006. www.chinadaily.com.cn/english/doc/2004-06/03/content_336254.htm, Wikipedia.