• Fantastiske fem Monkey, Wiper, Po, Shifu og Tai Lung og de andre karakterene i «Kung Fu Panda», har alle gjenkjennelige, menneskelige trekk. Foto: FILMWEB

Pelskledt speilbilde.

Pelskledt speilbilde.

Fra utgave: 6 / juni 2011

Animasjonsfilmer, eventyr og fabler er fulle av dyr. De forteller oss en hel del om det å være menneske.

Snakkende dyr. Innen klassisk kinesisk kung fu var enkelte kampstiler inspirert av – og oppkalt etter – bevegelsene til ulike dyr. De fem dyrestilene i shaolinboksing var tiger, leopard, trane, slange og drage. Det fantes imidlertid ingen pandastil. Iallfall ikke før animasjonsfilmen «Kung Fu Panda» kom i 2008.

17. juni er det norsk kinopremière på oppfølgeren, «Kung Fu Panda 2». Vår godslige helt, pandaen Po, og vennene hans må redde Kina fra den onde påfuglen Shen. Det blir ikke lett, for Shen har et hemmelig våpen som kan stoppe kung fu.

«Kung Fu Panda» er foreløpig siste skudd på stammen av en lang rekke animasjonsfilmer der dyr snakker og oppfører seg som mennesker. Men tro ikke at dét er noe nymotens påfunn. Allerede i fortellingen om Edens hage støter vi på en snakkesalig slange. Siden har det ikke vært fred å få.

Allerede i fortellingen om Edens hage støter vi på en snakkesalig slange. Siden har det ikke vært fred å få.

Fabelaktige metaforer. Æsop har godt mulig aldri eksistert, men ifølge antikke kilder skal han ha vært en frygisk slave med et stort fortellertalent. I historiesamlingen «Æsops fabler» finner vi eviggrønne fortellinger som «Skilpadden og haren» og «Reven og druene». Førstnevnte er litteraturhistoriens mest minneverdige kappløp, mens den andre har gitt opphav til uttrykket «høyt henger de, og sure er de». Fablene var ment både å underholde og formidle viktige innsikter om livet.

Æsops historier var mer enn gjerne befolket av dyr med menneskelige egenskaper. Senere fortellertradisjoner, som folkeeventyrene, adopterte fortellergrepet. Men vi finner det også i eldre mytologier.

Det er ikke så merkelig at fenomenet har oppstått. Siden tidenes morgen har mennesker delt plass, sogar bolig, med dyr av ulike slag. Og utenfor hjemmet har vi jevnlig støtt på dyr som ikke tilhører «familien». Det er først med den moderne urbaniteten at det er blitt teoretisk mulig å slippe unna de pelskledde. Den artsmessige
apartheiden er duggfersk.

Avgrensningen mellom det menneskelige og det dyriske var dessuten ikke like kategorisk i eldre tider. Folketroen var full av forestillinger om hamskiftere – mennesker som kunne forvandle seg til dyr.

Det bør derfor ikke overraske at det finnes en eldgammel og mangfoldig kulturtradisjon der dyr ligner mennesker.

Lek med stereotypier. Det er heller ikke pussig at mennesker bærer på en fantasi om å kunne prate med de firbeinte. Lever man tett på et annet vesen, legger man gjerne merke til særegenhetene det har, og man kan saktens begynne å lure på hva det tenker.

Dyrenes særtrekk har dessuten en tendens til å minne oss om sider ved oss selv. Dermed ble dyrene symboler på disse egenskapene. Stereotypiene er velkjente, og listen er nesten uendelig: Uglen er vis, hunden er trofast, løven er modig, oksen er sterk og kyllingen er feig.

Det var ikke tilfeldig at luringen Robin Hood ble personifisert som en rev i Disneys filmversjon. Inspirasjonskilden fant man forøvrig i de franske middelalderfortellingene om den utspekulerte reveridderen Renart.

Symbolismen ble et nyttig redskap. Den skapte lett forståelige og kraftige budskap. Tenk bare på voldtektsmetaforen i «Rødhette og ulven».

Stereotypier kan saktens ha noe for seg, men moderne eventyrfortellere vil gjerne overraske publikum. I de mer inspirerte øyeblikkene lekes det derfor med klisjeene. I «Rottatouille» er en representant for vårt mest kjente skadedyr skildret som kulinarisk feinschmecker. Dette er rotta du vil ha i kjøkkenet!

«Flukten fra hønsegården» viser en ny, handlekraftig side ved fjærkre, og bruker fangeleirklassikeren «Den store flukten» som referansepunkt.

Filmskaperne har selvsagt også grepet fatt i det gamle ordtaket om å gå til mauren for å bli vis. Men med en atypisk individorientert tilnærming. «Antz» hadde således blikk for de autoritære trekkene ved et maursamfunn.

Barnas univers? Eventyr og animasjonsfilm blir ofte – upresist og uhistorisk – oppfattet som barnekultur. Det er likevel mulig å argumentere for at synspunktet kan ha noe for seg. Men mest fordi filmskaperne legger opp til det. De har en hang til å plassere små, men ressurssterke dyr i hovedrollen, og dermed formidle en mestringsfølelse til ungene. Og dyrene settes ofte i opposisjon til eller i oppbrudd fra et fangenskap i en verden styrt av mennesker, som i for eksempel «Over hekken», «Oppdrag Nemo» eller «Madagaskar».

Mange av disse filmene er oppvekstskildringer i dyreham. «Bambi» er det klassiske eksempelet, «Løvenes konge» en nyere variant.

Mange av disse filmene er oppvekstskildringer i dyreham.

Noen ganger snus det på pelsen, og dyrene representerer i stedet aspekter ved voksenverdenen. Mowgli i «Jungelboken» har to adoptivforeldre. Den noe impulsive, men gøyale bamsen Baloo, og den mer snusfornuftige panteren Bagheera. Han trenger begge.

Dyrene kan også brukes som metafor på prosesser. I den japanske «Kikis budservice» (signert animasjonsnestoren Hayao Miyazaki) blir forholdet mellom Kiki og katten hennes et symbol på utviklingen fra barn til voksen. I takt med at Kiki modnes, mister hun evnen til å forstå katten – noe som gjør henne fortvilet.

Fantasien om å kommunisere med dyrene er likevel ikke forbeholdt barn, og den har ikke forsvunnet med det høyteknologiske og urbane samfunnet. Behovet er kanskje blitt større. Mange godt voksne mennesker mener at kjæledyrene deres forstår dem, og det finnes et marked for dyrepsykologer og hundehviskere.

Dyrene er fremdeles våre beste venner. Vi speiler oss i dem – gjerne på kinolerretet.