Haag, Nederland. «Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg så Charles Taylor. Det føltes enda verre å høre stemmen hans igjen», forklarer Babah Tarawally. Han flyktet fra landsbyen hvor han bodde i 1993, én dag før opprørssoldater fra den revolusjonære forente front (Revolutionary United Front, RUF) angrep landsbyen og drepte alle innbyggerne som fortsatt befant seg der.

Babah vokste opp i en landsby nær byen Kailahun, i et område som på den tiden var fullt av diamanter. Han husker godt at de så å si daglig kunne høre den tidligere liberiske presidenten Charles Taylor på radio. «Han ble stadig intervjuet på BBC World Service. Og det var slik vi fikk nyss om at RUF var på vei hit», forteller han

Som hundretusener av innbyggerne i Sierra Leone som flyktet fra borgerkrigen på 90-tallet, måtte Babah vandre i dagevis gjennom jungel og over savanner før han nådde en flyktningeleir i nabolandet Guinea.

Han dro senere videre til Nederland, hvor han ble innvilget asyl. I over et tiår så han hjemlandet Sierra Leone gli stadig dypere ned i avgrunnen.

«Jeg så TV-bilder av folk med hendene avskåret. Jeg ba alltid om at jeg ikke ville kjenne igjen noen av dem», forteller han.

Babah hadde aldri trodd at han nesten 20 år etter å ha flyktet fra hjemlandet, skulle stå ansikt til ansikt med Taylor, som som tiltalt i FNs spesialdomstol for Sierra Leone, i Haag. Taylor sto blant annet anklaget for å ha forsynt opprørsgruppen RUF med våpen i bytte mot diamanter. Våpnene skal ha blitt brukt i en voldsom undertrykkelse av sivilbefolkningen hvor kvinner og unge jenter ble rutinemessig voldtatt, tusenvis av innbyggere ble torturert eller forsvant, og unge menn og gutter helt nede i åtteårsalderen ble bortført, neddopet og tvunget til å delta i krigføringen.

«Jeg var spent på å se mannen som har ødelagt livet mitt. Så jeg bestemte meg for å overvære rettssaken», forklarer Babah. «Jeg er glad jeg gjorde det, og jeg er glad at han er der han er nå.»

I april ble Taylor funnet skyldig i elleve tiltalepunkter, inkludert voldtekt, drap og terror, og kommer til å tilbringe resten av livet i fengsel.

Selektiv rettferdighet. Taylors advokat, Courtenay Griffiths, hevder derimot at hans klient er offer for en heksejakt iscenesatt av USA.

«Denne rettssaken er politisk motivert, noe som er blitt bevist gjennom lekkasjene av diplomatisk informasjon som bekrefter at USA ønsket Taylor 'satt bort for svært lang tid'», sier Griffiths.

Griffiths hevder at det internasjonale rettssystemet er en forlengelse av Vestens utenrikspolitikk. «Hvordan kan det ha seg at USA finansierer rettsapparatet som behandler krigsoppgjørene i Sierra Leone, og som reiste tiltale mot Charles Taylor, men likevel ikke har underskrevet Roma-statuttene?»

Siden USA ikke har signert Roma-statuttene, kan ikke amerikanske borgere stilles for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) eller noen annen internasjonal domstol som dømmer personer som anklages for krigsforbrytelser, folkemord eller andre alvorlige internasjonale forbrytelser. USA er ikke alene om dette. De fleste land i Asia og halvparten av landene i Afrika har heller ikke undertegnet statuttene. Likevel er både USA og Kina faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd, som avgjør om resolusjoner skal brukes til å stille noen for retten.

«Alle som så langt er blitt tiltalt av den internasjonale straffedomstolen, er afrikanske, og alle undersøkelser som er blitt gjennomført i ICC-regi, har vært i Afrika. Da Tony Blair og George W. Bush invaderte Irak, brøt de folkeretten ved å tilrettelegge for og tillate troppene å drepe hundretusener av uskyldige sivile», sier Griffiths. Selv om han insisterer på at han er positiv til at afrikanske ledere stilles for retten, mener han at den gjeldende folkeretten i realiteten praktiseres som «selektiv rettferdighet».

Kjenner Afrika. Den afrikanske unionen har gjentatte ganger kommet på kant med argentineren Luis Moreno Ocampo som tidligere var hovedanklager for ICC. De har anklaget ham for å ha afrikanere som siktemål. Skepsisen innen Den afrikanske union knyttet til måten internasjonal rett gjennomføres, kan muligens bli endret som resultat av utnevnelsen av Fatou Bensouda som ny hovedanklager for ICC.

«Fatou Bensouda kjenner Afrika bedre enn de fleste. Men det betyr ikke at hun utelukkende vil konsentrere seg om afrikanske problemer», sier Fadi El-Abdullah, talsperson for ICC. «Hun vil fortsette å undersøke forbrytelser mot menneskeheten over hele kloden.»

Bensouda vokste opp i Gambia med to mødre, hennes biologiske mor og farens andre kone. Polygami har bred aksept i Afrika. Selv om faren døde av diabetes da hun var tenåring, klarte hun å fullføre utdannelsen og ble tildelt et stipend av regjeringen for å studere jus i Nigeria. Hun returnerte deretter til Gambia, hvor hun var landets første ekspert på internasjonal havrett. Bensouda steg i gradene, og ble senere utpekt til justisminister, men la seg etter hvert ut med Gambias president Jahya Jammeh, som blir stadig mer isolert som resultat av anklager fra internasjonale menneskerettighetsgrupper om gjentatte brudd på menneskerettighetene.

Bensoudas gode intensjoner, dype forståelse av kontinentet og språkmektighet i engelsk og fransk, kan likevel vise seg å ikke være nok til å vinne sympatien til afrikanske ledere. ICC har ingen egen politistyrke, så håndheving av arrestordrer krever samarbeid med det aktuelle lands myndigheter. For eksempel er det nå tre år siden det ble utstedt arrestordre på Omar al-Bashir, men Sudans president er ikke blitt arrestert.

Juridisk kolonialisme. Landene i Den afrikanske union og Den arabiske liga som lar al-Bashir reise fritt rundt i deres land og territorier, gjør dette på bekostning av ofrene og de handlinger i Darfur, som han skal ha gjort seg skyldig i.

Ifølge Babah, unn-later afrikanske ledere å bringe ledere og gjerningsmenn for krigsforbrytelser for retten. I Sierra Leone hersker ordtaket «God go pay you», som i realiteten betyr at du vil bli dømt i etterlivet for forbrytelser du har begått i dette livet, og krigsforbryterne trenger derfor ikke stilles for retten i det nåværende liv.

«Jeg er uenig, jeg mener Taylor skal dømmes i dette livet», sier Babah.

Bilder av tidligere afrikanske ledere i håndjern og under streng bevoktning ved europeiske domstoler skildrer på mange måter den «juridiske kolonialismen», slik Taylors forsvarer Griffiths omtaler det. Men at Taylors sak er blitt ført for domstolen i Haag, og ikke ved spesialdomstolen i Freetown i Sierra Leone, forklares med at man frykter at Taylor ville brukt sin innflytelse til å destabilisere landet.

Det er dessuten Afrikas sviktende rettssystemer, som er blitt ofre for korrupsjon og politisk innblanding, som har ført til at et økende antall afrikanere nå stilles for retten utenfor det afrikanske kontinentet for forbrytelser mot sine afrikanske landsmenn og naboer.