• Enkle kår Den norske utvandreren Beret Olesdatter Hagebak poserer foran sin spartanske jordhytte i Minnesota, ca. 1896. Foto: MINNESOTA HISTORICAL SOCIETY/CORBIS

Det norske Amerika.

Det norske Amerika.

Fra utgave: 7 / juli og august 2012

Mens Norge i år rundet fem millioner innbyggere, har også antallet «nordmenn» i USA vokst kraftig de siste tiårene. Norskamerikanerne har holdt fast i glansbildet av 1800-tallets Norge med lefser og bunad, som har bidratt til å gjøre det stadig mer populært å være «norsk». Men massakren på Utøya ble en vekker for illusjonen om det paradisiske «hjemlandet».

Cashton, Wisconsin. Da Wisconsin-bonden Tucker Gretebecks første sønn ble født, heiste han det norske flagget på gårdsplassen. Det er fire år siden, og flagget henger der ennå, frynset, slitt og rødt, hvitt og blått. Tucker Gretebeck er amerikansk, men stammer fra en utvandrer fra Gryteberg-slekten i Telemark. Kona Becky har slekt fra Sogn. 

«Vi elsker Norge», sier Tucker, og inviterer på polka og vodka i jakthytta si, utstyrt med vikinghjelmer med horn på veggene og små norske flagg.

Becky er fjerde generasjon på familiegården, og hennes og Tuckers familie har bodd i den «norske» bygda Cashton i midtveststaten Wisconsin siden 1850-tallet.

«Cashton pleide å være delt i én norsk del på vestsiden av dalen, og én tysk på østsiden. Nordmenn var lutheranere, tyskerne var katolikker. Da jeg vokste opp på femtitallet, var det fremdeles helt uhørt for en gutt fra den norske siden å gå ut med en tysk jente», forteller Tuckers svigerfar, Lynn Spencer. 

Fire millioner nordmenn i USA. I dag er det fritt frem for å date på tvers av opprinnelsesland i Cashton, men røttene står ennå sterkt hos både Tucker og de fleste av USAs over 4,6 milli-oner «norskamerikanere». Så mange amerikanere oppga nemlig norsk som sitt etniske opphav i forrige folketelling i USA i 2010. En stor del av disse norskamerikanerne bor i Midtvesten, men mange bor i California, New York og delstaten Washington. Tallet, som utgjør 1,6 prosent av USAs befolkning, har vokst med 

en hel million siden 1990, samtidig som befolkningen i Norge har vokst fra fire millioner i 1975 til fem millioner i mars i år.

«Skal den norsk-amerikanske veksten ha skjedd biologisk, må de ha fått veldig mange barn. Jeg tror heller det skyldes at det er blitt mer og mer populært i USA å ha røtter i Norge», sier den danske historikeren Torben Grøngaard Jeppesen. Han er sjef for Odsense Bymuseer og har doktorgrad på etniske skandinaver i USA og den skandinaviske masseutvandringen til USA. 

I folketellingene hvert tiende år og den årlige undersøkelsen American Community Service er det nemlig hva amerikanerne selv oppgir som registreres som etnisitet, eller «ancestry».

«Norge fremstår som villmarksvakkert og romantisk for amerikanere med bakgrunn i Nord-Europa, og jo mer 'utvannet' den etniske bakgrunnen blir, jo flere 'tidelsamerikanere' velger å oppgi 'norsk' som sitt opphav», sier Jeppesen.

Jo lenger vekk fra masseutvandringen fra Norge på 1800-tallet, jo flere «nordmenn» blir det altså i USA.

Flest utvandrere pr. innbygger. Masseutvandringen fra Skandinavia og Norge startet med et skip fra Stavanger med 52 kvekere i 1825. Tilsammen har vel 850 000 nordmenn emigrert til Amerika frem til i dag.

De langt fleste av dem reiste før første verdenskrig. Ingen andre land i Europa sendte så mange emigranter til USA i forhold til innbyggertall som Norge, med unntak av det hungersrammede Irland. Til sammenligning emigrerte 1,3 millioner svensker i samme periode, og knapt en halv million dansker.

En viss andel som dro til USA, vendte tilbake til Norge, og blant dem var forfatterne Knut Hamsun og Sigbjørn Obstfelder. «Tilbakevandringen» er anslått til 15 prosent.

Det er i dag ti millioner i dagens USA som oppgir å ha skandinavisk opphav. De største etniske gruppene blant USAs 310 millioner innbyggere er tyskamerikanere med vel 60 millioner, og de av irsk og engelsk avstamning som utgjør vel 30 millioner hver. 

20 millioner nordmenn. Om man teller norskamerikanere som amerikanere med norsk blod i årene, blir imidlertid estimatet langt høyere, ifølge forlegger i Emigrantforlaget Torbjørn Greipsland. Greipsland er forfatter av flere bøker om norskamerikanere, og mener opphav i folketellinger ikke avdekker antallet egentlig norskættede.

«Alle som spørres, kan nemlig bare oppgi to opphav. 3,5 millioner har oppgitt norsk som hovedopphav og én million som sitt nest viktigste opphav, men hvis en person har besteforeldre fra Norge, Sverige, Polen, Tyskland, Finland og Danmark, vil bare to av folkeslagene bli nedtegnet. Norskamerikanere jeg har intervjuet, har gjennomsnittlig tilknytning til fire folkegrupper. Siden bare to etniske grupper blir notert i svaret i folketellingen, og norskættede tilhører i gjennomsnitt fire folkegrupper, er tallet på norske etterkommere minst ti milli-oner, kanskje nærmere 20 millioner», hevder Greipsland.

Han sier bare en omfattende vitenskapelig undersøkelse kan gi oss det egentlige svaret.

Torskeklubb og elitenettverk. Norsk blod eller ei, «norsk» er i alle fall helt sikkert et viktig nettverk for mange, ikke minst i Obamas hjemby Chicago, som i 1900 visstnok var byen med den tredje største norske befolkningen i verden, etter Oslo og Bergen. Her har Sons of Norway et lokallag, og man finner Leikaring-laget, en egen Norges Ski Club, en Friends of the Vikingship og en egen norsk kirke. To «eliteklubber» innad i det norske foreningsmiljøet er «The Pioneers Club» og «torskeklubben», som begge er knyttet til det norske handelskammeret i byen, og teller mange vellykkede forretningsmenn, konsuler og samfunnsstøtter.

En av dem er Donald Hoganson, formann for Chicagos torskeklubb, som arrangerer lutefisk- og akevittaftener for et celebert utvalg. Den pensjonerte 82-åringen har hatt en karrière i ledelsen for et av USAs største forsikringsbyråer, og hadde hele sitt yrkesliv god nytte av å være «norsk». 

«Når jeg skulle skaffe firmaet nye kunder, gikk jeg gjerne gjennom listen over styremedlemmer. Kunne jeg finne en 'Hansson', 'Persson' eller 'Olsson' eller andre norske navn, begynte jeg som regel der, og fikk masse goodwill og ofte kontrakter i boks», forteller han. Hoganson refererer også til mange gode opplevelser som har kommet ut av å gå ut med T-skjorten «Love me, I am Norwegian». 

Fikk jobb som viking. Den samme entusiasmen følte norske Øyvind Haarstad da han ble utvandrer til USA på 1990-tallet.

«Norsk har en god klang for amerikanere; nordmenn er kjent for å være hardtarbeidende og pålitelige», sier siviløko-nomen, som i dag kaller seg «Eric» i alle andre sammenhenger enn på passet, og som er økonomisk direktør i Reedcorp, et av Chicagos større byggefirmaer med en milliardomsetning.

Siden 1980 har det i snitt ikke utvandret mer enn 500–1000 nordmenn årlig til USA, ifølge SSB. I 2010 utvandret 1165. Mange har nok en lignende historie som Haarstad, som fikk et stipend for å gå på college i Illinois i 1986 da han var medlem av det norske turnlandslaget.

Fem år senere hadde han amerikansk kone og begynt på en amerikansk karrière. Den holdt på å strande på hvor vanskelig det er å uttale «Øyvind» på engelsk.

«Jeg sendte ut titalls søknader det første året og fikk ingen svar uten avslag. Noen foreslo at jeg burde bruke kallenavnet mitt fra turnmiljøet, 'Eric the Viking'. En måned senere hadde jeg ikke bare vært på intervju, men satt med flere jobbtilbud!», ler han i dag.

«Folk er så mye friere her. Man kan si mer», sier han om USA i dag, men han reiser hjem en gang i året for å møte venner og familie, og har beholdt sitt norske pass.

Lefse og rispudding. For andre-, tredje-, fjerde- og femtegenerasjonsamerikanere er imidlertid «norsk» ikke et pass, men ofte mat og tradisjoner.

«Norsk for meg er julenisse, lefse, 17. mai og rispudding til jul, salt torsk, multebær med pisket krem og kumle», sier Lowell Olberg, hvis bestemor kom til USA fra Sola i 1923. 

I krimskramsbutikken Dregnes Scandinavian Gifts i Westby Wisconsin kan en finne mye av det som er «norsk» for norskamerikanerne. Her selges «Norwegian Solje, Henning Carvings, Gnomes, Nisser and Trolls O-My! and Dale Norwegian Sweaters», rosemalingskurs, «Mors flatbrød» og Hadeland-glass.

«Mest populært er Freia Melkesjokolade, krumkakejern og tyttebærsyltetøy», forklarer ekteparet Dave og Jana Dregne, som har drevet butikken i 36 år. Kun én gang har de vært i Norge, og da dro de rett til slektsgården ved Sognefjorden, som familien kommer fra.

Pilegrimsreisen. Reisen til slektsgården er for mange norskættede amerikanere en slags «pilegrimsreise». Knut Vollebæk, Norges tidligere ambassadør til USA, skal, ifølge seniorforsker Jerry Paulson ved slektsforskningssenteret Norwegian American Genealogical Center i Madison, ha karakterisert «pilegrimsreisene» ved å si at de består i «å ta et direktefly fra Minneapolis til Oslo, få noen til å kjøre seg til en liten bygd der familien kom fra, og reise tilbake til flyplassen uten å ha truffet en eneste nordmann eller sett en eneste by».

Glansbilde fra 1880. Paulson må knuse mange myter overfor de over tre tusen norskamerikanere som kommer til senteret hvert år for spore sine røtter i Norge. Som regel må han også skuffe alle som enten tror de stammer fra de første utvandrerne på skipet «Restauration», den nåværende norske kongefamilien, en av de gamle vikingkongene, sjøfarervikingen Eirik Raude eller – den største drømmen – frankerkongen Karl den Store.

I stedet finner de som regel frem til alminnelige husmannsplasser på Vestlandet eller i Gudbrandsdalen.

«Norskamerikanere har hørt om Norge fra sine besteforeldre. De lever med et glansbilde av 1880-tallets Norge, et Norge av bunad, stavkirke, lutefisk og lefse», sier Paulson.

«Norskamerikanerne flest tror at Norge er omtrent som paradis», sier Paulson, men de tror også at det er litt som et fattig u-land. Det moderne, høyutdannede og oljerike Norge med en stor velferdsstat er ukjent for dem.

Karen Doty i Washington DC-losjen av Sons of Norway forteller for eksempel at hun ble nedringt av protester da hun trykket en notis i medlemsbladet om at Norge hadde over 40 milliardærer. 

«Det stemte ikke med deres bilde av det fattige Norge deres forfedre forlot», sier hun.

Paulsson har imidlertid merket på henvendelsen til slektsforskningssenteret at terrorbomben i Oslo og skytingen på Utøya 22. juli i fjor har vært en stor myteknuser for de positive fordommene om Norge i «det norske Amerika».

«Hendelsen ristet norskamerikanere ut av illusjonen om det rurale og vakre Norge», sier Paulson; 

«Plutselig fremsto Norge som langt mindre uskyldig. Norge ble med ett litt mer som et land som ligner oss selv.»


Historien om norsk utvandring til Amerika.

Norge var det land i verden foruten Irland som sendte flest utvandrere til USA pr. innbygger. Utvandringen til USA skjedde i tre store bølger. Den norske utvandringen til USA startet i 1825 og pågår ennå, men den mest massive bølgen var mellom 1860 og 1915.  

Kvekerne begynte. De første utvandrerne fra Norge til USA var 52 kvekere som reiste fra Stavanger 4. juli 1825 i sluppen «Restauration». Båten ankom i oktober, men ble bøtelagt for å ha for mange passasjerer og ble reddet fra å ikke slippe inn i USA av president John Quincy Adams selv. Det meste av den første pionérutvandringen kom fra Rogaland og gikk hovedsakelig til Illinois, Iowa og Wisconsin. Utvandrere fra Sogn, Telemark, Numedal og Hallingdal hørte også til den «første bølgen» av utvandrere. 

Amerika-brev sendt hjem til familie i Norge vekket lysten. En bok av Ole Rynnings ble en slags «Amerika-håndbok» for nordmenn. Rynning skrev blant annet at man skulle rope «Svedisker, Norske Mann» når man ankom havnen i New York. Fiolinistkjendisen Ole Bulls forsøk på lage en norsk koloni ved navn «Oleanna» er berømt, men Oleanna gikk konkurs etter bare én vinter. 

Gratis land til alle. Borgerkrigen i USA i 1860-årene satte en demper på utvandringen, men etter borgerkrigen lovet USAs regjering 160 mål gratis land til alle som ville kolonisere Midtvesten, også områder som tidligere tilhørte indianerstammer. De fleste norske nybyggerne som kom i tida før 1890 fulgte «nordruten» vestover til Minnesota, Nord-Dakota, Sør-Dakota, Montana, og Washington. Før 1860 var det bare 70 000 i USA som var født i Norge, 20 år etter var det hele 350 000. Mens ni av ti som dro til USA før 1860 var fra landsbygda i Norge, var halvparten etter 1860 fra byer. Satt på spissen var det først små-brukerne som reiste, og siden håndverkene, mens det i vår tid ofte er akademikere.

Men det var ikke nødvendigvis de aller fattigste som dro. Det var også dem med nok kapital til amerikabåtbilletten og livets opphold på den andre siden. 

I 1840 kostet Amerikabåten i snitt 35 spesidaler, og land-arbeidere tjente bare ti daler i året. En selveiende bonde derimot, kunne selge gården sin på auksjon.

Mot alle odds. Utvandringen til Amerika skjedde til tross for at det ble mindre nød i Norge og til og med oppgangstider i Norge fra 1865 til 1915. Én forklaring var muligheten til å bli rik. Lønningene i USA på 1880-tallet var tre eller fire ganger så høye som i Norge. Lønnen for en arbeider i Dakota-statene i 1881 var to dollar dagen. I Norge var den 40–50 dollar i året.

Bønder og arbeidere som ikke kunne slå seg opp i klassesamfunnet i Norge, kunne i USA bli eiere av egne gårder, hjem og butikker, barna kunne ta utdanning og bli middelklasse. Automatiseringen av jordbruket gjorde dessuten mange midlertidig arbeidsledige, og da fristet drømmen om USA. 

Både Obstfelder og Hamsun emigrerte til USA i 1880-årene, men begge kom hjem. I Norge i 1920 var det hele 50 000 tilbakevendte, og i Ibsens og Bjørnsons verker spiller hjemvendte norskamerikanere ofte rollen som frisinnede.

Integreringen. Norske aviser ble lenge utgitt i USA, blant annet Nordlyset, Demokraten, Emigranten, Decorahposten, Washingtonposten, Minneapolis Tidende, Minnesotaposten og Western Viking. De fleste gikk etterhvert inn, og norsk språk døde ut. Den konservative norske delen av den norske kirken i USA ville beholde norsken, men tapte mot de «amerikaniserte» kirkene.

Særlig USAs tre store kriger ble avgjørende. Etter at norskamerikanere sloss for henholdsvis nord- og sørstatene i den amerikanske borgerkrigen, og siden for USA i første og annen verdenskrig, følte de fleste seg mer og mer amerikanske og mindre norske. Første verdenskrig ble på mange måter spikeren i kisten for norsk som aktivt språk i USA.

Norsk utvandring til USA har imidlertid ikke stoppet opp selv om masse-emigrasjonen falt etter 1920-tallet. I dag flytter nordmenn stadig til USA, men i langt lavere antall. Ifølge SSB utvandret 1165 nordmenn til USA i 2010 og i snitt har det vært under tusen personer i året siden 2000.

På 1800-tallet var det for det meste bønder som reiste og en del land- og skogarbeidere. Forretningsfolk som reiste, var gjerne de som var konkursrammet. På 1900-tallet var det for det meste arbeidere og særlig håndverkere som reiste.

På slutten av 1900-tallet og etter 2000, er utvandringen ofte preget av høyere utdannede og ofte knyttet til enten utdanning eller forretningsdrift.

Kilder: Ingrid Semmingsen «Norway to America», Nasjonalbibliotekets utvandringsside, SSB

 

Hvem var først?

Nordmenn var de første europeere i Nord-Amerika med Leiv Eirikssons oppdagelse, men Cleng Peerson regnes som «den norske utvandringens far».

En kjent norskamerikansk vits forteller at Neil Armstrongs aller første ord på månen ikke var at «et lite skritt for ham og et stort skritt for menneskeheten». Først brøt han nemlig ut med setningen «Those damned Norwegians» – da han så det norske flagget stå der allerede. Vitsen spiller hen på vikingen Leiv Eiriksson, som ankom «Vinland» i Canada lenge før noen annen europeer.

Oppdagelsen fikk imidlertid ikke samme følger for Amerika som Columbus sin reise i 1492, og mens «Columbus Day» er en nasjonal feriedag i USA, er det kun norskamerikanerne selv som feirer «Leiv Ericsson Day» i oktober hvert år.

Blant de første norske som kom til USA etter Leiv Eiriksson, regnes færøyingen Jonas Bronck som skal ha kommet til New Amsterdam i 1639, og som kan ha gitt navn til bydelen Bronx.

Det kom også én og annen nordmann med hollandske skip etter den legendariske «Mayflower» i 1630-årene, men det er ikke dokumentert.

Svenskene var de første som forsøkte å danne en koloni i den nye verden. I 1683 ble det opprettet en koloni som het New Sweden i Delaware, men den ble siden overtatt av nederlendere. Etter det var det ikke snakk om noen skandinavisk immigrasjon til USA, med unntak for én og annen nordmann og danske som mønstret av et skip.

Den egentlige masseutvandringen startet etter at det norske skipet «Restauration» ankom i 1825. Før dem kom nordmannen Cleng Peerson alene i 1821 og beredte grunnen for etableringen av en koloni for «Restauration»-farerne. Peerson kalles derfor «den norske utvandringens far». Nordmennene startet masseutvandringen, og svensker og dansker fulgte etter. Norge ledet an på grunn av nød. I motsetning til Danmark hadde ikke Norge nok mat til å fø befolkningen, som igjen hadde begynt å øke etter at barnedødeligheten i Europa ble bekjempet.

Svaret ble å forlate landet.