• Sollyset er den viktigste kilden til D-vitamin.

D-vitamin-boomen. Siste nytt.

D-vitamin-boomen. Siste nytt.

Fra utgave: 7 / juli og august 2013

Mange spør hvorfor D-vitaminet har kommet slik i skuddet nå. Svaret er enkelt: I løpet av noen få år har forskerne funnet en rekke nye helseeffekter av D-vitamin.

Nye vitenskapelige funn. Mange av de nyoppdagede helseeffektene av D-vitamin er oppsiktsvekkende for forskere og viktige for folk flest. I tillegg viser det seg at mange nordmenn og -kvinner har for lite D-vitamin i blodet. Tidligere trodde man at D-vitaminet bare hadde én misjon, nemlig å styrke beinbygningen. Vitaminet forhindret rakitt hos nyfødte og reduserte risikoen for beinskjørhet hos eldre.

Nå vet vi at D-vitaminet har virkning på mange andre sykdommer: hjerte- og karsykdommer, diabetes, leddgikt, MS og flere sykdommer knyttet til nervesystemet. På grunn av alt dette nye, skrives det vitenskapelige artikler i økende tempo. Selv for meg som jobber daglig med D-vitaminforskning, er det vanskelig å følge med. Jeg skal likevel prøve å informere om noen av de nyeste vitenskapelige funn på området.

 Gammelt nytt om bein- og muskelsykdommer. Helt fra tidlig på 1900-tallet har man visst at D-vitaminet øker opptaket av kalsium og fosfor i tarmen. Derved forhindres rakitt hos barn og beinskjørhet og muskelsykdommer hos eldre. For å unngå rakitt er det tilstrekkelig med et kalsidiolnivå (kalsidiol dannes av D-vitaminet i leveren og noen andre steder, og er enklere og mer relevant å måle i en enkel blodprøve enn selve D-vitaminet) på 20–30 nM (nanomolar, en angivelse av konsentrasjon). Dette nivået oppnås ved et moderat D-vitamininntak, omtrent det helsemyndigheter i hele verden har anbefalt inntil nylig, rundt 200 IE (IE = internasjonale enheter, tilsvarende 5 mikrogram), tilsvarende en teskje tran om dagen.

Rakitt ble nesten utryddet av trankampanjene i 1920-årene, men synes å komme på nytt, særlig blant innvandrere med mørk hud og slørvaner. Nye kostvaner med lite feit fisk, samt mer inneliv og redsel for soling kan være medvirkende årsaker. I England ble kalsidiolnivået nylig målt hos en gruppe med 18 profesjonelle ballettdansere. Alle hadde for lave, dels alarmerende lave nivåer. Myndighetene våre anbefaler nå et inntak på 400–800 IE pr. dag (10–20 mikrogram). Det vil for de fleste av oss forhindre at vi utsettes for beinskjørhet.

Men større doser trengs for å motvirke andre beinsykdommer:

En ny gjennomgang av 11 kliniske studier ble nylig utført av Heike Bischoff-Ferrari, en av verdens beste D-vitaminforskere. Hun viste at daglig tilførsel av 800–2000 IE (20–50 mikrogram) til personer over 65 år ga en reduksjon på rundt 30 prosent i hyppigheten av lårhalsbrudd. En sammenligning av personer med over 61 nM kalsidiol i serum med personer med under 30 nM viste at den førstnevnte gruppen hadde rundt 30 prosent lavere risiko for flere bruddtyper.

Nye funn viser at utviklingen av slitasjegikt kan bremses og symptomene reduseres ved høyere D-vitamininntak. 

Etter et beinbrudd viser det seg at kalsidiolnivået i blodet går ned. Kalsidiol forbrukes altså under helingsprosessen. Slitasjegikt (osteoartritt) rammer de fleste eldre mennesker i større eller mindre grad. Nye funn viser at utviklingen av denne lidelsen kan bremses, og symptomene reduseres ved høyere D-vitamininntak.

 Sykdommer knyttet til immunforsvaret. Det har lenge vært kjent at D-vitaminet kan påvirke kroppens forsvarssystem – immunapparatet. De viktigste cellene i immunsystemet har et eget mottagerapparat for D-vitamin. Slik kan D-vitaminet få disse cellene til å lage stoffer som dreper uønskede bakterier eller rett og slett spiser dem opp. Bakteriefloraen i tarmen etter fødselen kan være viktig for utviklingen av deler av immunapparatet. Det sies endog at manipulering av denne floraen kan redusere sjansen for å utvikle astma og eksem og til og med overvekt. Det er nå vist at D-vitaminet kan påvirke bakteriefloraen.

Revmatoid artritt, RA, leddgikt, er en immunsykdom, der både arv, kjønn og miljø er av betydning. Immunreaksjoner i RA pasienter ødelegger brusk- og beinstrukturer rundt leddene. I år 2000 kom de første rapportene om at RA pasienter ofte har lave D-vitaminnivåer.

En helt fersk, dansk undersøkelse viser at alvorlig D-vitaminmangel (under 15 nM kalsidiol) er knyttet til RA. En tilsvarende engelsk undersøkelse fra 2013 viser at hele 18 prosent av RA-pasientene i undersøkelsen hadde D-vitaminmangel (under 20 nM) og 50 prosent hadde under 50 nM.

En studie fra USA, også datert 2013, antyder at det er en sammenheng mellom solforholdene der RA-pasienter bor og alvorlighetsgraden av sykdommen. Dette kan knyttes til D-vitamin, siden sol er den viktigste D-vitaminkilden. Symptomene ved RA viser en årstidsvariasjon. De er litt mildere om sommeren enn om vinteren når D-vitaminnivået er lavest. I Norden er årstidsvariasjonen av D-vitaminnivået mellom 20 og 50 prosent.

 Lave D-vitaminnivåer har lenge vært omtalt i forbindelse med diabetes av begge slag. En amerikansk studie av 2000 personer i risikogruppen for å utvikle diabetes2 viste at personer med over 75 nM D-vitamin hadde, over en periode på 2–3 år, 28 prosent lavere risiko for å utvikle sykdommen enn personer med under 32 nM. En studie av militærpersonell i USA (2012) viste at personer med under 60 nM hadde 3,5 ganger høyere risiko for å utvikle insulinavhengig diabetes 1 enn personer med verdier over 60 nM.

Lave D-vitaminnivåer har lenge vært omtalt i forbindelse med diabetes av begge slag.

 Sykdomsaktiviteten ved ulcerøs kolitt (blødende tykktarmsbetennelse) og Chrons sykdom, begge auto-immune lidelser, ser ut til å være størst hos pasienter med lav D-vitaminstatus. Atopisk eksem, eller atopisk dermatitt (AD) kalles også barneeksem eller vintereksem. Det er en immunsykdom der arv og miljø virker sammen. Risikoen for AD er større for barn født om høsten og vinteren enn for barn født om våren og sommeren.

Størst er den for barn født av kvinner med lav D-vitaminstatus under svangerskapet. En fersk undersøkelse (2013) viste at jo lavere D-vitaminstatus er, desto alvorligere er graden av AD. Det ser ut til at relativt høye D-vitaminnivåer trengs i huden for å påvirke immunreaksjonene på en positiv måte. Slike nivåer kan huden få av soling.

Influensa og forkjølelse, og mange andre infeksjonssykdommer i luftveiene, har årstidsvariasjoner med høyest forekomst når D-vitaminnivået er lavest. Det samme gjelder sepsis (betennelser ført med blodet og forårsaket av infeksjon). Årstidsvariasjonene kan ha mange årsaker, men viktigst er antagelig D-vitaminets årstidsvariasjon. Som nevnt får vitaminet økt kroppens produksjon av bakteriedrepende stoffer (cathelicidiner og defensiner). Vår forskning viser at det bare er influensa type A som påvirkes av D-vitamin. 

 Kreft. I 2012 kom mer enn 400 vitenskapelige artikler om D-vitamin og kreft. Mange viste enten redusert risiko eller økt overlevelse med økt D-vitaminstatus. Labora-toriestudier og befolkningsstudier (epidemiologiske studier) har vist at solstråling og/eller D-vitamin inn-virker på mer enn 15 kreftformer.

Laboratoriestudier og befolkningsstudier har vist at solstråling og/eller D-vitamin innvirker på mer enn 15 kreftformer.

En undersøkelse fra det norske Kreftregisteret (tilsammen 658 pasienter) viste at levetiden etter diagnose økte med høyere vitamin D-status. Her var pasienter med lymfe-, bryst-, kolon- og lungekreft inkludert. En annen studie av pasienter med prostatakreft viste at 4000 IE (100 mikrogram) inntatt pr. dag ikke var giftig, men hadde en gunstig virkning på sykdomsforløpet. En rapport om blærekreft hos eldre antydet at personer med lav D-vitaminstatus hadde høyere dødelighet enn andre.

Hva så med hudkreft som jo forårsakes av den samme type solstråling (UVB) som den som er hovedkilden til D-vitamin? Ikke uventet viste en amerikansk og en dansk studie at hudkreftpasienter har mer D-vitamin enn andre. Våre undersøkelser antyder at føflekksvulster oppstår sjeldnere på kroppsområder som solen ikke når, i befolkningsgrupper som har mye hudkreft, og som derfor har fått mye sol. Soling øker altså hudkreftrisikoen på solte områder av kroppen, men beskytter andre områder. En engelsk undersøkelse viste at overlevelsesraten for dem som har fått føflekksvulster bedres med økende D-vitaminstatus.

 Hjerte- og karsykdommer. Nytt av fjoråret på dette aktive forskningsfeltet er et studium av 11 000 pasienter i Kansas. Det ble vist at pasienter med under 75 nM 25OHD i blodet hadde betydelig kortere levetid enn pasienter med høyere D-vitaminstatus.

 Generell dødelighet. En ny, stor undersøkelse (62 000 personer med totalt 5560 dødsfall i studie-periodene), viste at i gjennomsnitt var dødeligheten 30 prosent lavere i den høyeste D-vitaminkategorien enn i den laveste. Lignende tall ble funnet i en annen under-søkelse som omfattet ca. 9600 personer mellom 50 og 70 år. Der økte også overlevelsen med økende D-vitaminstatus.

 Sentralnervesystemet. Siden D-vitaminet er fettløselig, binder det seg i de fleste cellene i kroppen, deriblant i nervecellene. På den måten kan det virke på nerveledningsevnen. I tillegg til den generelle bindingen finnes det i nervesystemet spesielle områder som suger til seg D-vitaminet. Det ble i 2012 vist at ett spesielt område hadde forskjellig nivå hos autistiske barn og normale barn, og at dette nivået kunne påvirkes av D-vitamin. Det ble også nylig vist i en undersøkelse i Australia at barn av mødre som hadde under 45 nM kalsidiol i svangerskapet, hadde betydelig senere språkutvikling enn barn av mødre med over 80 nM.

Mye er skrevet om multippel sklerose (MS), og D-vitamin. Årstids-variasjoner og økende forekomst av MS tyder på at D-vitamin virker beskyttende. Men det er mulig at solstrålingen også virker gunstig på en annen måte enn via D-vitamindannelse.

Hva kan historien om urmenneskene i Afrika fortelle oss? Urmenneskene ved Ekvator var mørke, men vandring nordover medførte mutasjoner i et gen som er knyttet til mørk hud. Dermed lysnet huden etter hvert. Sannsynligvis ble menneskene lyse da de vandret mot nord, fordi solen er svakere her i nord og fordi en mørk hud ville gi for lite D-vitamin. Så viktig er faktisk D-vitaminet: Hvit hud trenger bare en sjettedel så mye sol som svart hud for å lade nok D-vitamin!

Hvor mye D-vitamin hadde urmenneskene ved ekvator? Solen er hovedkilden til D-vitamin. Vårt D-vitaminnivå varierer mellom 55 (senvinters) og 75 nM (sensommers), målt som kalsidiol.

Nytt av året er at utearbeidende Masaier og Hadzaber i Tanzania har dobbelt så mye som vi har: rundt 115 nM i blodet. Dette stemmer med våre solarieundersøkelser som at viser at ca. 10 minutter solariebestråling, tilsvarende ca. 15 minutter middagssol midtsommers to ganger i uken til hele kroppen, fører et vinternivå av D-vitamin opp til et sommernivå. Dette tilsvarer fire minutter sommersol pr. dag til hele kroppen, eller ca. 30 minutter daglig eksponering av ansikt, hender og underarmer. Skal vi opp til 115 nM, trenger vi altså mye mer sol.

 Oralt inntak. Hvor mye D-vitamin bør vi spise? Anbefalte daglige inntak ligger på 400–800 IE (10–20 mikrogram) i mange land. Dette tilsvarer 2–4 teskjeer tran. 50 000 IE i et par måneder vil gi et blodnivå av kalsidiol på litt over 100 nM. Sterkt overvektige (BMI over 30) trenger betydelig mer enn normalvektige. Gravide kvinner bør få nok D-vitamin, fordi mange såkalte epigenetiske faktorer påvirkes av D-vitamin i fosterlivet. Særlig viktig synes kalsitriolnivået å være under dannelsen av sentralnervesystemet. Kalsitriol dannes av kalsidiol i nyrene og mange andre steder i kroppen, og er det viktige og virksomme hormonet. Mange forskere mener at gravide kvinner bør innta rundt 4000 IE (100 mikrogram) pr. dag. Institute of Medicine (IOM) i USA anbefaler nå daglige doser på 600 nM for personer under 70 år og 800 nM for eldre.

Våre nye funn viser at 2000 IE (50 mikrogram) pr. dag vil øke et vinternivå av D-vitamin til et sommernivå. 

 

Om artikkelforfatteren:

Johan Moan (f. 1944) er fysiker og forsker tilknyttet Fysisk institutt ved Oslo universitetssykehus og er professor II ved Universitetet i Oslo. Moan har mottatt en rekke priser for sin forskning på blant annet lysets virkning, døgnrytmer, sol og hudkreft, og anses som en av verdens ledende eksperter innenfor D-vitaminforskning.