• Sensasjonen Zambia Zambia vant sensasjonelt Afrikamesterskapet i 2012. Her feirer de med trofeet etter seieren mot Elfenbenskysten på Stade de l'Amitie i Libreville, Gabon, 12. februar 2012. Zambia vant 8–7 etter straffesparkkonkurranse. Foto: ISSOUF SANOGO, AFP/NTB SCANPIX 

  • Anspent Gabons president, Ali Bongo, ankommer trekningen av gruppene til 2017-utgaven av Afrikamesterskapet, i Gabons hovedstad Libreville 19. oktober 2016. Den sittende presidenten vant presidentvalget i august 2016 med 5000 stemmer. Det førte til påstander om korrupsjon og påfølgende opptøyer hvor flere ble drept. Høyesterett i Gabon gikk valgresultatet etter i sømmene og konkluderte med at Bongo hadde beseiret utfordreren Jean Ping med 11 000 stemmer. Situasjonen i Gabon har vært anspent siden presidentvalget. Foto: STEVE JORDAN, AFP/NTB SCANPIX

  • 74 drept 74 mennesker kom aldri hjem fra kampen mellom Al-Masry og Al-Ahly på Port Said Stadium 1. februar 2012. Egyptiske fotballtilhengere braket sammen med opprørspoliti etter en fotballkamp mellom klubbene Al-Ahly og Al-Masry. 11 mennesker ble dømt til døden etter flere rettsrunder med over 70 tiltalte. Foto: AP/NTB SCANPIX

Den uforutsigbare afrikanske fotballen.

Den uforutsigbare afrikanske fotballen.

Fra utgave: 2 / februar 2017

I 2017 fyller Det afrikanske fotballforbundet 60 år. I like mange år har politisk uro vært med på å gjøre det afrikanske fotballandskapet uforutsigbart.

Uforutsigbarhetens mesterskap. Da midtstopper Stoppila Sunzu avgjorde straffesparkkonkurransen mellom Zambia og Elfenbenskysten i finalen i Afrikamesterskapet i Gabons hovedstad Libreville i februar 2012, satte han ikke bare et endelig plaster på et nasjonalt traume, kun noen kilometer fra stedet hvor 18 zambiske landslagsspillere mistet livet nesten 19 år tidligere da militærflyet som skulle ta dem til en VM-kvalifiseringskamp mot Senegal, styrtet i Atlanterhavet.

Da 22-åringen plasserte ballen sikkert i det venstre hjørnet bak Boubacar Barry, sørget han dessuten for at Zambia ble det 14. landet som vant turneringen, til alles store overraskelse. Mesterskapet, som i år ble arrangert for 31. gang, har alltid vært uforutsigbarhetens mesterskap.

Fakta

Afrikas fotballmesterskap

Afrikamesterskapet (CAN) ble arrangert i partallsår fra 1968 til 2012, men ble så flyttet til oddetallsår for å unngå at mesterskapet arrangeres samme år som VM, noe enkelte har pekt på som en årsak til at afrikanske land ikke har gjort det bedre i VM.

Championship of African Nations (CHAN), er blitt arrangert i partallsår siden 2014 (første utgave ble arrangert i 2009, andre utgave i 2011, så i 2014 og nå sist i 2016). I CHAN kan landene kun delta med spillere fra hjemlig liga. Dermed har land hvor de fleste av de beste spillerne spiller i hjemlig liga, kontra land som Elfenbenskysten, der de fleste spiller utenfor Afrika, vært med på å prege CHAN. Formålet med CHAN er å styrke de afrikanske ligaene. 

 

I afrikansk fotball råder ikke uforutsigbarheten bare på banen. Afrikamesterskapet skulle i år ha blitt spilt i Libya, etter at Det libyske fotballforbundet (LFF) i august 2011 ble enig med Det sørafrikanske fotballforbundet (SAFA) om å bytte arrangørrettigheter på grunn av urolighetene under Den arabiske våren.

Dermed var det Sør-Afrika som var vertskap for Afrikamesterskapet i 2013, da turneringen skulle blitt spilt i Libya, mens Libya ble satt opp som vertskap for turneringen i 2017, da den skulle blitt spilt i Sør-Afrika. I august 2014 måtte Libya vedgå at den pågående borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av Den arabiske våren innebar at de heller ikke kunne arrangere turneringen i 2017. Derfor kom mesterskapet tilbake til Gabon, landet hvor Zambia endelig seiret.

Trang fødsel. I år er det 60 år siden Det afrikanske fotballforbundet (CAF) ble stiftet. Det skjedde på det den gang svært så ærverdige Grand Hotel i den sudanske hovedstaden Khartoum, da representanter fra Sudan, Egypt, Etiopia og Sør-Afrika møttes i februar 1957. De fire landene var alle anerkjent av FIFA, og hadde et halvt år tidligere avholdt samtaler om å stifte et afrikansk fotballforbund, på Avenida Hotel i Lisboa.

Kun to dager etter at CAF ble stiftet, ble åpningskampen i det første Afrikamesterskapet spilt i Khartoum, men i løpet av de to dagene var antallet land som skulle delta, blitt redusert fra fire til tre.

I 1957 var apartheidregimet ni år gammelt. CAF krevde at Sør-Afrika sendte en tropp bestående av både hvite og svarte spillere til mester-skapet. Etter en konsultasjon med regjeringen i Pretoria ga Fred Fell, SAFAs representant på møtet, beskjed om at SAFA ikke ville etterkomme kravet fra CAF. SAFA hadde på dette tidspunktet fjernet en klausul i forbundets vedtekter som ekskluderte ikke-hvite.

I boken «African Soccerscapes: How a Continent Changed the World’s Game» skriver Peter Alegi, professor i historie ved Michigan State University, at dette ble gjort fordi man ønsket å skape «en illusjon av betydelig endring, samtidig som man opprettholdt status quo». SAFA skal ha vært villige til å sende en landslagstropp bestående utelukkende av enten hvite eller svarte spillere, men ville ikke sende en tropp bestående av begge deler. CAF svarte med å ekskludere Sør-Afrika fra mesterskapet, mens SAFA på sin side hevdet at Sør-Afrika trakk seg fra mester-skapet på grunn av Suez-krisen i 1956 og en nært forestående reise til Europa.

Resultatet var uansett at Etiopia gikk rett til finalen, mens Egypt og Sudan gjorde opp om den andre finaleplassen. Egypt vant 2–1 over Sudan, før de overkjørte Etiopia i finalen og ble det første landet som vant Afrikamesterskapet etter en overbevisende 4-0-seier.

Problemlandet Sør-Afrika. Sør-Afrika var i en årrekke en kilde til betydelig hodebry for CAF. Apartheidregimet var ikke det eneste som praktiserte en rasebasert segregering i fotball. Helt siden britiske soldater først tok med seg fotballen til Sør-Afrika på 1800-tallet og frem til apartheid ble avskaffet, var fotballen dypt splittet. Det første fotballforbundet i Sør-Afrika, The Football Association of South Africa (FASA), som ble stiftet i 1892, var kun for hvite. I 1903, 1932 og 1933 ble ytterligere fire fotballforbund stiftet. Alle forbundene var for ulike raser.

Bråk ble det for alvor i 1958, da CAF avholdt sin kongress i forbindelse med FIFA-kongressen i Stockholm. Kun ett år etter at Sør-Afrika hadde vært med på å stifte CAF, ble de kastet ut av forbundet.

Det er lett å spørre seg hvorfor Sør-Afrika hadde fått være med i utgangspunktet, men som Peter Alegi forklarer til den sørafrikanske journalisten Oshebeng Alpheus Koonyaditse i boken «The Politics of South African Football» hadde ikke Sudan, Etiopia og Egypt noe valg. Få afrikanske land var selvstendige i 1957, og dersom landene som var uavhengige ønsket å være med på å fremme kontinentets fotballagenda, fikk de en plass ved bordet.

Ved å frata Sør-Afrika CAF-medlemskapet tok CAF et politisk standpunkt som de skulle stå fast ved i en årrekke. Afrikanske land som ble selvstendige sluttet seg raskt til CAFs standpunkt. Det skulle bli langt vanskeligere for CAF å få gehør for sine synspunkter i Det internasjonale fotballforbundet (FIFA).

FIFA advarte CAF om at de ikke hadde «noen rett til å utvise et medlemsland» og krevde at Sør-Afrika ble gjeninnsatt som medlem umiddelbart. CAF nektet å føye seg, og ble beskyldt for å blande fotball og politikk. CAF svarte at apartheid var i strid med FIFAs statutter, og krevde at Sør-Afrika også ble kastet ut av FIFA.

I kjernen av striden sto engelskmannen Sir Stanley Rous, som var FIFA-president i 13 år, fra 1961 til 1974, og Yidnekachew Tessema, etiopieren som var visepresident i CAF fra 1964 til 1972 og så president frem til sin død i 1987.

Omstridt Den konservative FIFA-presidenten Stanley Rous vegret seg mot å blande fotball og politikk, og så ikke apartheid som noen grunn til å ekskludere Sør-Afrika fra FIFA. Her poserer han med en kopi av det nylanserte VM-trofeet i 1974. Foto: AP/NTB SCANPIX

  

På FIFA-kongressen i 1961 ble SAFA suspendert fra FIFA, men alt i januar i 1963 ble suspensjonen hevet etter at Rous hadde vært på besøk i Sør-Afrika for å undersøke hvordan det sto til med fotballen i landet.

CAF ga seg ikke, og på FIFA-kongressen i Tokyo i 1964 fremmet Etiopia, Egypt og Ghana et forslag om å kaste Sør-Afrika ut av FIFA. Flertallet stemte heller for å suspendere Sør-Afrika på nytt, og først 12 år senere, på FIFA-kongressen i Montreal, seiret CAF og Tessema. Fredag 16. juli 1976, en måned etter at flere hundre demonstranter ble drept under Soweto-opprøret, ble Sør-Afrika kastet ut av FIFA. Sør-Afrika forble ute i kulden frem til 1992. 

Arabisk vår og Ebola. I 2017 var Egypt tilbake i Afrikamesterskapet for første gang siden 2010, da de vant turneringen for tredje gang på rad. «Faraoene» har vunnet turneringen syv ganger, flere enn noe annet landslag. Egypt var et av landene hvor Den arabiske våren og fotballen hadde innvirkning på hverandre.

I Egypt har fotballen tradisjonelt vært en kamparena for politiske saker. Kairo-klubbene Zamalek, grunnlagt av britiske koloniherrer, og Al-Ahly, grunnlagt som en del av kampen mot koloniherrene, er bitre fiender, men la sine uenigheter til side under den egyptiske revolusjonen i 2011.Supporterne støttet opp under protestene på Tahrir-plassen, beskyttet demonstrantene og kjempet mot egyptiske sikkerhetsstyrker, blant annet under «The Battle of the Camel», da bevæpnede menn på kameler stormet Tahrir-plassen i det mange ser på som daværende president Hosni Mubaraks siste forsøk på å få kontroll over situasjonen i Kairo og spre frykt.

Ett år etter «The Battle of the Camel» ble 74 mennesker drept på Port Said Stadium i Port Said, da tilhengere av hjemmelaget Al-Masry angrep borte-lagets supportere. Bortelaget var Al-Ahly, og mange mener at volden var politisk motivert.

Øyenvitner har hevdet at politiet ikke gjorde noe for å gripe inn, at de nektet å åpne lukkede porter så folk kunne komme seg ut av stadion, og at de åpnet barrièrene som skulle skille supporterne. På grunn av massakren i Port Said besluttet den egyptiske regjeringen å suspendere alt spill i den egyptiske ligaen i to år. Det påvirket selvfølgelig det egyptiske landslaget.

På grunn av massakren i Port Said besluttet den egyptiske regjeringen å suspendere alt spill i den egyptiske ligaen i to år. Det påvirket selvfølgelig det egyptiske landslaget.

De siste årene er det ikke bare politisk uro som har gitt CAF hodebry. I 2015 skulle Marokko være vertskap for Afrikamesterskapet, men i oktober 2014 ba daværende sportsminister Mohamed Ouzzine om å få utsatt turneringen i minst seks måneder på grunn av Ebola-epidemien. Da ønsket deres ikke ble innvilget, nektet Marokko å avholde turneringen.

Sanksjonene fra CAS var harde. Marokko ble fratatt turneringen i 2015 og besluttet utestengt fra turneringene i 2017 og 2019. Det marokkanske fotballforbundet (FRMF) ble bøtelagt 1 million dollar og beordret til å betale CAF 9,1 millioner dollar for «skader CAF og dets partnere er blitt påført». Marokko anket avgjørelsen til Idrettens voldgiftsrett (CAS), som reduserte boten fra 1 million dollar til 50 000 dollar og satte til side erstatningskravet på 9,1 millioner dollar.

CAS satte også til side utestengelsen av Marokko, og kongedømmet er ett av 16 land som kvalifiserte seg til årets mesterskap. «Atlas-løvene» ble ledet av Hervé Renard, som tok Zambia til topps i 2012 og som deretter vant med Elfenbenskysten i 2015. Det gjør franskmannen til den eneste treneren som har vunnet Afrikamesterskapet med to ulike land.

Heller ikke oppladningen til årets mesterskap var uten problemer. Da den sittende presidenten i Gabon, Ali Bongo, beseiret utfordreren Jean Ping med bare noen få tusen stemmer i presidentvalget i august 2016, brøt det ut opptøyer, og flere mennesker ble drept. Stemningen i landet med drøyt 1,5 millioner innbyggere har siden det vært anspent.

Etter årets mesterskap tar Kamerun over stafettpinnen fra Gabon, og skal arrangere Afrikamesterskapet i 2019, forutsatt at alt går som det skal.

5. februar ble det dessuten klart at Kamerun nå er afrikamestere i fotball for femte gang, etter å ha vunnet 2–1 over Egypt i finalen i Libreville.