• Symbol på forfall Den ikoniske boligblokken Ponte Tower i utkanten av bydelen Hillbrow, ble bygget i 1976 som en «dekadensens høyborg», samme år som opptøyene i Soweto. Fra begynnelsen av 1990-tallet til for inntil få år siden, var bygget selve symbolet på det sosiale og hygieniske forfallet Hillbrow opplevde. Alle foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Bekjemper fordommer Nicholas Bauer jobber med integrering av ungdom i Hillbrow. På lørdager tilbyr han guidet tur for turister gjennom bydelen – og fordommene forbundet med den. «Hillbrow er bare et vanlig nabolag der folk forsøker å klare seg så godt de kan», insisterer han. 

  • Dårligst rykte Det karakteristiske TV-tårnet preger skylinen i Hilbrow, bydelen med det kanskje dårligste ryktet i Johannesburg. Hillbrow var bydelen hvor de første sprekkene i Johannesburgs raseskillearkitektur ble synlige på slutten av 80-tallet. På grunn av overkapasitet og synkende priser slapp utleierne først til indere, og deretter både fargede og svarte. Myndighetenes svar på den nye demografiske dynamikken var å kutte alle offentlige tjenester. Det var starten på bydelens nedgang. 

  • Nytt liv I utkanten av scenebydelen Maboneng ligger huset som på begynnelsen av 1900-tallet huset legendariske Rand Club. Nå restaureres bygningen og skal snart huse en eksklusiv restaurant. Vis-à-vis installeres African Museum of Art i en av bydelens tidligere industribygg.

  • Gjenerobrer sentrum Alice Cabaret ved eiendomsselskapet Propertuity er med på å forvandle det gamle industriområdet Maboneng i sentrum av Johannesburg til en attraktiv scenebydel. For mange yngre forstadsbeboere er et besøk i Maboneng første møte med indre by. 

  • Black Diamond Violet Maila bor med mann og barn i den velsituerte hovedsakelig hvite forstaden Fourways nordøst for sentrum. Kvinnen i begynnelsen av 30-årene tilhører den unge svarte middelklassen som økonomisk sett er fullstendig integrert, men hun opplever på mange samfunnsområder vedvarende og klare skillelinjer mellom svarte og hvite innbyggere i og utenfor Johannesburgs «rekkehushimmel», Fourways. 

  • Hipt og urbant Bydelen Braamfontein blir en stadig mer populær utelivsdestinasjon for innbyggere i forstedene rundt Johannesburg. Her kan man nippe til storbyfølelse i trygge omgivelser. På noen få kvartaler finner man hippe kaffebrennerier, restauranter, barer og en og en nyåpnet jazzklubb.

Johannesburg: Delt by 20 år etter apartheid.

Johannesburg: Delt by 20 år etter apartheid.

Fra utgave: 9 / oktober 2014

Etter å ha rømt bykjernen på 1990-tallet, våger nå den hvite befolkningen seg forsiktig tilbake til Johannesburgs sentrumsområder. Men forsøkene på å integrere byens to halvdeler støter stadig på gamle fordommer og nye utfordringer. 

Johannesburg. «Wow, dere overlevde!» roper Nicholas Bauer muntert mens han deler ut ølflasker til en liten gruppe med stort sett hvite sørafrikanere. Etter å ha signert en avtale av den typen man gjerne underskriver før man tar seg inn i en krigssone, har følget nettopp tatt seg gjennom en del av det beryktede Hillbrow, en av Johannesburgs indre sentrumsbydeler som i dag utelukkende er bebodd av svarte.

I samlet flokk har det lettere malplasserte turistfølget tatt seg forbi det fullstendig ribbede betongskjelettet til en kapret boligblokk, en sliten park med virkesløs svart ungdom, to bordeller og et par nyoppussede studenthjem, for så å ende opp på Sonnyboy’s Bottle Shop og der uforvarende innta en sluttet sirkel – settlernes tradisjonelle forsvarsposisjon – i et hjørne av puben.

Rundt dem er svarte fra en rekke afrikanske nasjoner allerede i bra slag, i god tid før lunsj. Møtet mellom byens to halvdeler begrenser seg derfor stort sett til noen hjertelige fyllehilsener, før de modige medlemmene av det hvite Sør-Afrika i samlet flokk tar seg tilbake til bilene sine og veien hjem til forstedene. «Dere har hverken blitt svindlet, ranet eller stukket ned», sier Nicholas før avskjeden i skyggen av Ponte Tower, et av Johannesburgs ikoniske landemerker. «Husk å fortelle det når dere kommer hjem.»

Nytt håp. Den lille frivillige organisasjonen Dlala Ndje har tatt på seg oppgaven å bryte ned de tunge fordommene forbundet med et av Sør-Afrikas mest stigmatiserte boligområder. Budskapet er at det igjen er håp for Hillbrow, hvilket ikke minst speiler seg i historien om Ponte Tower helt i utkanten av bydelen. Denne ekstreme øvelsen i syttitalls-brutalisme, formet som en hul, rund kjegle på 54 etasjer og som på 1970-tallet ble regnet som selve innbegrepet av apartheid chic, ble tidlig på 1990-tallet omgjort til et uinntagelig fort bevoktet av nigerianske halliker og dophandlere.

I kjeglens indre rom, der den hvite fiffen i sin tid kunne stirre opp på en badeball av blå himmel fra det lille, eksklusive kjøpesenteret i bunnen av bygget, skulle snart bydelens anarkistiske vending få sitt ytterste symbol i form av en enorm søppelfylling.

Møbler, matavfall, avføring og lik ble bare dumpet ned i byggets indre fra hundrevis av vinduer oppover i etasjene.

Men etter at menn i spesialdrakter fikk tatt seg inn og spadde ut den indre kjernen, har boligblokken blitt et symbol på det nye Sør-Afrika. Med fingeravtrykksskannere og bevoktede sikkerhetssluser ved inngangen, er bygget i dag bebodd av svarte fra den midtre og nedre middelklassen, i tillegg til en liten gruppe med hvite pionérer som Nicholas.

«Hillbrow er bare et vanlig nabolag der folk forsøker å klare seg så godt de kan», insisterer han. «Med investeringer og en porsjon mot kan bydelen igjen få et skikkelig løft.»     

Vrengt by. Ponte Tower er et av flere eksempler på endringene som er på gang i Johannesburgs indre bydeler. Etter at passlovene som hadde nektet svarte å oppholde seg i den hvite byen etter klokken ti om kvelden, gradvis mistet rettskraft i andre halvdel av 1980-tallet og endelig ble strøket fra lovbøkene i 1991, flyttet raskt et sted mellom 200 000 og 400 000 fattige svarte inn i cirka 42 000 boenheter som de første årene etterpå ble forlatt av den hvite befolkningen i det tidligere forretningsdistriktet og forstedene rundt. Mange strømmet til fra landsbygda og nabolandene, mens de fleste flyttet inn fra de omkringliggende sovebyene for svarte arbeidere som apartheidstaten hadde bygget for å huse nødvendig arbeidskraft i god avstand fra den hvite byen.

Hvite husholdninger og hvit kapital søkte seg på sin side ut til det nye forretningsdistriktet Sandton og andre forsteder nord for sentrum. Bykjernen gikk dermed inn i en kraftig nedgangstid, med kaprede bygninger, skyhøy kriminalitet og utdøende handelsvirksomhet. Men nå er de hvite forsiktig på vei tilbake, særlig i utkanten av det sentrale forretningsdistriktet. Maboneng, et gammelt fabrikkområde rett øst for Central Business District (CBD), er et av de mest profilerte prosjektene. Dette er et av få steder i Johannesburg sentrum der hvite føler at de trygt kan parkere bilen og sette seg på en fortausrestaurant. For på hvert gatehjørne står vakter med walkie-talkie og holder oppsyn med de nyrestaurerte kvartalene som noe kunstig som er blitt transplantert inn her på grensen mot Jeppes Town, en nedslitt og fattig svart bydel. 

På hvert gatehjørne står vakter med walkie-talkie og holder oppsyn med de nyrestaurerte kvartalene som noe kunstig som er blitt transplantert inn her på grensen mot Jeppes Town, en nedslitt og fattig svart bydel.

«Ved første øyekast kan dette kanskje fremstå som et nytt Shoreditch eller Kreuzberg, uten noen særlig lokal forankring», innrømmer Alice Cabaret, ansvarlig for urban strategi på vegne av eiendomsselskapet Propertuity, med henvisning til hippe og gentrifiserte bydeler i henholdsvis London og Berlin.

«Men Maboneng er et av svært få steder i Johannesburg hvor forskjellige grupper faktisk kommer sammen».

Langs hovedaksen Fox street ligger rustikke kafeer, atelierer og romslige selveierleiligheter, i skarp kontrast til de overfylte og nedkjørte boligblokkene et kvartal lenger ned. Cabaret legger ikke skjul på at det er vanskelig å få til en glidende overgang mellom nabolag som skilles av en stor sosialøkonomisk kløft:

«Vi prøver å få til så mye lokalt økonomisk samarbeid som mulig», understreker hun, og viser til at noen av servitørene, håndverkerne og vaktene som patruljerer i gatene er rekruttert fra de omkringliggende kvartalene. I tillegg er en andel av de mindre leilighetene satt av til utleie for lavinntektsgrupper.

Bolignød. Fortidens raseskille er i dagens Johannesburg langt på vei oversatt til økonomiske skillelinjer, hvilket ikke gjør byens problemer lettere å løse. I løpet av de neste 30 årene vil Johannesburg trenge én million nye boligenheter, i all hovedsak innenfor lavinntektssegmentet, og med nåværende utbyggingstempo er byen, som de ti siste årene har opplevd en økning i innbyggertallet på 38 prosent, allerede 400 000 enheter på etterskudd.

Fortidens raseskille er i dagens Johannesburg langt på vei oversatt til økonomiske skillelinjer, hvilket ikke gjør byens problemer lettere å løse. 

Boligkapasiteten i Johannesburgs tradisjonelle forretningssentrum, der infrastrukturen under og over bakken er godt dimensjonert, kan fordobles, og både kommunen og private entreprenører ser nå med økende interesse mot CBD og bydelene rundt.

«Vi kutter nå saksbehandlingstiden drastisk hvis de private utbyggerne går med på 20 prosent subsidierte boliger i prosjektene sine», sier Herman Pienaar om et av kommunens initiativer for å få private til å bygge boliger også for dem med lav inntekt.

Men direktøren ved kommunens planavdeling frykter at mange entreprenører vil kvie seg for å konfrontere kjøpesterke kunder med sosialt svake naboer:

«Sikkerhet er stadig det viktigste salgsargumentet», sier han og legger i samme åndedrag til at fordommene på boligmarkedet er sterke.

Mye er allerede gjort for å stimulere private aktører til å ta del i den mye omtalte «gjenerobringen» av indre by. I den «urbane utviklingssonen», som omfatter sentrum og sentrumsnære forsteder, har betydelige skatteincentiver gjort det attraktivt å investere både i nybygg og i restaurering av såkalte «bad buildings», okkuperte og forfalne objekter som var blitt forlatt av eierne.

En vrien utfordring byens myndigheter står overfor, er derfor å skaffe midlertidig bolig til dem som settes på gaten.

«Vi ser at 30 prosent av beboere kommer tilbake til de restaurerte bygningene,» sier Herman Pienaar om dem som har råd til å benytte seg av retten til å beholde egen bolig. Men på vegne av dem som ikke makter prisøkningen, blir plansjefen svar skyldig.

Kate Tissington, seniorforsker ved Sosio-Economic Rights Institute (SERI) frykter en utvikling på linje med Cape Town. «Der er sentrum fullstendig gentrifisert», sier hun. «Og folk begynner nå også å bli skviset ut av indre by her i Johannesburg.» SERI har forsøkt å få innsyn i kommunale og private planer for utviklingen av blant annet okkuperte eiendommer i sentrum, men så langt forgjeves. «Hvis myndighetene vil nytegne og forskjønne byen på radikalt vis, er de også moralsk og juridisk forpliktet til å ta de sosiale kostnadene det medfører», sier hun om det som nå fort kan bli byfornyelsens blindsone.

Tissington advarer derfor mot byutviklere som mener at en mer attraktiv landsbygd må være en del av løsningen: «Det er skremmende likheter mellom sjargongen nå og apartheidtidens homeland-politikk», sier hun om en i dag utbredt oppfatning som går ut på at de som sliter med å skaffe seg et økonomisk fotfeste i byen, bør reise tilbake dit de kom fra. «Folk vil komme til å fortsette å ha et ben hvert sted», innvender hun.

En utbredt oppfatning går ut på at de som sliter med å skaffe seg et økonomisk fotfeste i byen, bør reise tilbake dit de kom fra. 

Også et område som dagens Hillbrow, med alle sine sosiale problemer, utgjør en viktig del av det sosiale økosystemet i byen. Det langt på vei uformelle boligområdet er for mange svarte første ankomststed i byen.

«Botettheten i området er ikke utelukkende et problem», sier Margot Rubin, sosialgeografi-forsker ved Senter for urbanisme ved Witwatersrand University i Johannesburg, og fremhever fleksibiliteten i leiemarkedet som svært viktig for folk med ørsmå økonomiske marginer.

«Mister de jobben, faller også inntekten bort over natten, og da må de like raskt kunne gå ut av et leieforhold.» Hun understreker derfor at Johannesburgs svært nødvendige byfornyelse ikke bare er et spørsmål om å pusse opp bygninger, men om hvordan man kan skape nye, regulerte miljøer som fortsatt er like fleksible for dem nederst på den sosialøkonomiske stigen.

Privatisert kosmopolitanisme. Men om det nødvendigvis er vanskelig å bygge bro over store sosialøkonomiske forskjeller, er også hudfarge stadig en skillevegg som holder Johannesburgs sosiale rom adskilt. Enkelte av de nye utestedene i sentrumsbydelen Braamfontein fremstår vel å merke som befriende unntak. Her speiler klientellet landets sanne demografi: Svarte og fargede i et klart flertall, men med en betydelig hvit minoritet.

Dette er et av de få stedene der både den hvite og den nye svarte middelklassen, begge ellers godt barrikadert i sine forstadshjem, nå kommer for å nippe litt til storbyfølelse i trygge omgivelser. Her ligger hippe kaffebrennerier, restauranter, barer og en nyåpnet jazzklubb samlet på noen få kvartaler som isolert sett kunne vært hentet rett ut av New York. Det kosmopolitiske mangfoldet som apartheids byplanleggere over flere tiår jobbet med å fjerne fra byens rom, er her i ferd med å slå rot takket være privat kapital.  

Det kosmopolitiske mangfoldet som apartheids byplanleggere over flere tiår jobbet med å fjerne fra byens rom, er her i ferd med å slå rot takket være privat kapital.  

Historien til det snart ferdigstilte Hotel Bannister speiler på mange måter bydelens turbulente historie siden slutten på apartheid. «Lenge var det ingen hvite å se i gatene her, i det minste ingen med gode hensikter», sier den engelskættede eieren mens han overser den siste lakkeringen av resepsjonsområdet.

Selv var han en av pionérene som forsøkte å reetablere seg i området tidlig på 2000-tallet, men det endte med tragedie. En venn han leide ut lokaler til ble drept her i 2004, og siden forfalt bygningen og ble benyttet som et hostell for immigranter fra Zimbabwe. Først etter 2008 begynte ting å forandre seg til det bedre, og et par år senere dukket de første utestedene opp.

Denne utviklingen er ingen tilfeldighet. På gatehjørnene henger nå «sikkerhetsambassadører», vakter med oransje vester som holder området under oppsikt. Tidvis passerer også renholdsfolk med «Braamfontein Improvement District» skrevet bakpå grønne overdeler.

Kvartalene administreres av Urban Genesis, et privat selskap som har rett til å skattlegge de næringsdrivende mot å stå for sikkerheten og renholdet i bydelen. Selskapet kaller seg «romprodusenter» og har ifølge nettsidene som målsetning å skape genuint «mangfoldige» steder i Sør-Afrikas fortsatt svært segregerte byer, og Braamfontein er et av deres mest profilerte eksperimenter.

Sosialt vekselbruk. Hva så med Johannesburgs mange forsteder? Har integrasjonen lykkes bedre i middelklassens bastioner? Ifølge et kart utarbeidet av Gauteng City-Region Observatory er også disse byområdene stadig langt på vei rasesegregert. Mens man de siste 20 årene har sett en viss «raseblanding» i boligområder i forsteder som tidligere var forbeholdt fargede, indere og hvite, er rase-demografien i de klassiske svarte townshipene så godt som uforandret. I særlig ett av dem, Soweto, har likevel den sosioøkonomiske mobiliteten vært stor de siste årene.

South Western Township har som arnested for mye av opposisjonen mot apartheidregimet en helt spesiell betydning for ANC, noe som ikke bare gjenspeiler seg i forbedret infrastruktur og en serie museumsbygg og minnesmerker, men også i en betydelig gjennomsnittlig heving av levestandarden.

Townshipen som under apartheid fungerte som sovesal for arbeidskraften i gruveindustrien, har gjennomgått et hamskifte: I tillegg til renoverte klassiske townshiphus vitner flere nye villaområder, en restaurant- og turistgate, et fritidssenter med treningsstudio, en Volkswagen-forhandler og et gedigent kjøpesenter om et klart økonomisk oppsving.

Soweto rommer i dag den desidert største andelen av den voksende svarte middelklassebefolkningen i Johannesburg. Men mange svarte har også begynt å finne seg til rette i noen av de tradisjonelt hvite forstedene nord i byen. Violet Maila er en av dem.

Hun bor med mann og barn i en av de 450 enhetene i Riverglades Estate, et såkalt «complex» i den utstrakte forstaden Fourways, strengt adgangskontrollert og omkranset av et tre meter høyt elektrisk gjerde som er flombelyst nattetid.

De siste ti årene har stadig flere «black diamonds», svarte økonomisk sett vellykkede mennesker i 20- og 30-årene, flyttet til Fourways. Maila anslår nå fordelingen i Riverglades Estate til å ligge på rundt 70–30 i hvit favør. Men finner folk sammen på tvers av fargeskalaen?

«Vi har en blandet barnegruppe her, og det fører jo også foreldrene sammen», sier hun om barnehagen på stedet, men fremhever likevel at veien mot full integrering stadig er lang, selv om man økonomisk sett tilhører den samme middelklassen.

«Ta parken her borte for eksempel», sier hun og peker i retning av et friområde ikke langt fra Riverglades. «På hverdager er det bare hvite å se der, mens den på fridager er full av svarte familier på piknik. Selv om det er et offentlig sted, føler man at man ikke hører til der på feil dag.»

Separasjon, om ikke lenger lovpålagt eksklusjon, synes derfor i stor grad fortsatt å være den underliggende logikken i Johannesburg – 20 år etter.