• Sea Ip-tempelet i Kolkatas gamle Chinatown, der ikonet av barmhjertighetsgudinnen Kuan Yin står på et alter. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • En trefigur av barmhjertighetsgudinnen Kuan Yin står på et alter i det kinesiske Sea Ip-templet. Foto: JENNY GUSTAFSSON

     

  • Klassisk kinesisk dragedans under en festival i Kolkata. Den kinesiske befolkningen har vært til stede i den indiske byen siden slutten av 1700-tallet. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • En mann går gjennom markedet utenfor Nakhoda-moskeen, der mye av den maten som Indias muslimer er kjent for, er til salgs. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • Skumring utenfor Maghen David, en av Kolkatas fem synagoger, interessant nok bygget i renessansestil i rød teglsten. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • De øverste etasjene og kuplene på Nakhoda-moskeen, sett fra taket på en nabobygning. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • Noen menn tar en lur på det svale gulvet inne i Nakhoda-moskeen, som er åpen for besøkende fra tidlig morgen. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • Elever ved Kolkatas armenske skole, som fortsatt utdanner barn fra rundt om i verden: fra Armenia, Iran, Irak og Russland. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • Fra innsiden av Maghen David, som nylig ble pusset opp. Men sabbat arrangeres ikke lenger i denne synagogen, fordi den jødiske forsamlingen i Kolkata er for liten. Foto: JENNY GUSTAFSSON

  • Siraj Khan og broren Wasim er vaktmestre ved Beth El-synagogen. De er begge muslimer – gjennom historien har synagogenes vaktmestre alltid vært muslimer. Foto: JENNY GUSTAFSSON

Kolkata – alle guders hjem.

Kolkata – alle guders hjem.

Fra utgave: 9 / september 2019

«Religionenes parlament» kalles Kolkatas fascinerende bydel der synagoger, moskeer, kirker og templer av ulike slag praktisk talt ligger vegg i vegg. Under kolonitiden var Kolkata et viktig sentrum i Asia, og det var da dette mangfoldet slo rot.

Kolkata, India. I dag finnes det tre synagoger, som alle tas hånd om av muslimske vaktmestere. Det er et zoroastrisk ildtempel, hvor tilhengerne opprinnelig kom til Kolkata fra Iran. Det er flere kinesiske templer, og Kolkata hadde lenge en av verdens største Chinatowns, og selv om de beryktede opiumbarene er stengt for lenge siden, så finnes det fremdeles en egen kinesisk morgenavis, et godt besøkt morgenmarked og et solid næringsliv. Den armenske kirken, Kolkatas eldste, har en skole som tar imot armenske barn fra hele verden. Og bydelen rommer dessuten Nakhoda-moskeen, som ble bygget av sjøfarere fra grensen mellom India og Pakistan, hvor Gandhis sønn en gang holdt fredsmøter.

«Vi kaller området for ‘religionenes parlament’ på grunn av dette», sier en av innbyggerne i Kolkata. 

Kinesiske templer. På et alter i en gammel trebygning i sentrum av Kolkata, omgitt av lotusformede oljelamper, står en trefigur med fint utskårne detaljer. Det er Kuan Yin, barmhjertighetsgudinnen og en populær figur i kinesisk folketro. Rundt henne henger røde forheng og dekorasjoner med kinesiske tegn i gull. Men det er også noe som ikke er det minste kinesisk:

En hvit blomsterkrans er hengt rundt ikonet – den typiske indiske måten å vise ærefrykt og respekt på.

 

/ En trefigur av barmhjertighetsgudinnen Kuan Yin står på et alter i det kinesiske Sea Ip-templet.

 

– Vi gjør det litt annerledes her, ikke som i Kina, sier Michael Ho, en slank mann i 60-årene.

Han går de bratte trinnene ned til underetasjen der noen personer sitter rundt et stort trebord. Kjeller-etasjen er tempelets klubblokale, hvor Ho og andre fra den lokale kinesiske befolkningen møtes om formiddagene. På bordet ligger dagens utgivelse av den mandarinspråklige dagsavisen – som en gang ble håndskrevet med kinesisk kalligrafi – som fremdeles gis ut i Kolkata.

– Men jeg kan ikke lese kinesisk. Min far kunne, og han lærte seg aldri ett ord bengali. De var motvillige på den tiden, sier Ho.

Hans far kom til India fra Kina med et handelsskip på vei sørover. Han hadde mønstret på som kokk og hoppet av da båten la til i Kolkata. Tusenvis av kinesere hadde gjort det samme før ham: tatt seg til den daværende hovedstaden i det britiske imperiet – et sted fullt av muligheter. De bygde templer og skoler, åpnet restauranter og startet garverier og skomakerier – kinesisk håndverksekspertise.

Kolkatas Chinatown vokste og var snart den største i Asia.

De slo seg ned i Kolkatas «grey town», en slags buffersone mellom det koloniale «white town» hvor bare europeere hadde adgang, og den omkringliggende indiske «black town». Den grå byen ble et myldrende sted for utveksling og handel, befolket av en mengde ulike innbyggere.

– Området kalles «parliament of religions» av nettopp den grunn, sier journalist Deepanjan Ghosh som skriver om Kolkatas historie.

Religiøst mangfold. Og denne arven lever videre i dag. I gangavstand fra hverandre – i noen tilfeller også vegg i vegg – ligger hinduistiske templer og moskeer, broket dekorerte sufiske gravplasser, tre synagoger og to buddhistiske templer, et zoroastrisk ildtempel, et sjiamuslimsk bønnested, armenske og portugisiske kirker og syv kinesiske templer.

– Og så Indias første Hare Krishna-tempel og en gresk kirke, selv om det ikke er noen grekere igjen i dag, sier forfatter Jael Silliman som også er det yngste medlemmet av Kolkatas jødiske forsamling.

Hun sitter i familiens hjem i en gate i sentrum, omkranset av store trær. På stuebordet, i en stabel med bøker, ligger Koranen og en bok om utgivelser på hindi.

– Kolkata har alltid vært mangfoldig på et ekte vis, sier hun.

– Mennesker har bodd i samme boligområde og gått på skole sammen, delt måltider og dyrket vennskap til tross for sine ulikheter. Det har gjort byen rik.

Hennes far har sitt opphav fra Aleppo, hennes mor fra Bagdad, akkurat som de fleste av Kolkatas jøder. Jødedommen var faktisk den aller første religionen som kom til India utenfra, på 500-tallet f.Kr. Men det drøyde til 1798 og den fascinerende Shalom Aharon Obaidah Cohen, en handelsmann innen indigo og fullblodshester, før jødedommen kom til Kolkata. Etter at Cohen etablerte seg som juveler (og det sies at han vurderte den legendariske koh-i-noor-diamanten) fulgte jøder fra dagens Syria og Irak, og dannet en voksende menighet.

– Kolkatas jøder levde et spennende liv. De reiste til Shanghai og Karachi, til en bar mitsva i Rangoon eller et bryllup i Mumbai, sier Silliman. 

 

/ Fra innsiden av Maghen David, som nylig ble pusset opp. Men sabbat arrangeres ikke lenger i denne synagogen, fordi den jødiske forsamlingen i Kolkata er for liten.

 

Fem synagoger ble bygget i Kolkata, og tre eksisterer fremdeles i dag. De er nyrenoverte, noe den lokale menigheten har bekostet helt selv. Den største og mest imponerende er Maghen David, med store glassvinduer i mosaikk og sirlige søyler av tre, en gang importert fra Paris. Beth El, den eldste av de tre synagogene, har beholdt den opprinnelige ovnen som brukes for å bake det ugjærede brødet som spises under den jødiske påsken.

Gjensidig respekt. Vaktmesterne for alle byens synagoger er og har alltid vært muslimer.

– Vi er tredje generasjonen her, jeg og min bror, etter at vår far ble pensjonert i fjor vinter, sier Siraj Khan, som har tilbrakt hele sitt voksne liv ved Beth El, og som bor i ett enkelt rom i bygningen.

 

/ Siraj Khan og broren Wasim er vaktmestre ved Beth El-synagogen. De er begge muslimer – gjennom historien har synagogenes vaktmestre alltid vært muslimer.

 

Han klatrer opp den brede trappen som leder inn til synagogen – men først, som alle mannlige besøkende, tar han på seg en hvit kippa.

– Jøder og muslimer har alltid hatt gode relasjoner i Kolkata, sier Navras J. Aafreedi, som forsker på Indias jødiske historie.

– Det finnes ingen politiske spenninger, som i araberverdenen for eksempel. Og glem ikke at det finnes flere muslimer i denne delen av verden enn i hele Midtøsten.

Også islam kom opprinnelig via handelsveiene som førte til Bengal. Troen er vel etablert i Kolkata i dag, med små og store moskeer spredt over hele byen. Men alle blekner i skyggen av den grandiose, nylig renoverte Nakhoda, med rustrød fasade og kupler som skimrer i gull.

 

/ De øverste etasjene og kuplene på Nakhoda-moskeen, sett fra taket på en nabobygning. 

 

Moskeen dekker et helt kvartal, hvor selgere av parfyme og bønnematter fyller fortauene, og hvor man trolig finner den beste gatematen i Kolkata. Den store porten, med klokker som viser dagens bønnetider, står åpen for besøkende. Noen benytter anledningen og legger seg ned for en kort høneblund på marmorgulvet i noen av de mange rommene.

Det er dette som forener de ulike religiøse stedene: Hvordan de gir en sjanse til ro, borte fra byens mas. Munkene i det burmesiske tempelet ber besøkende som kommer opp den bratte tretrappen, om å sette seg ned i meditasjon.

I Gee Hing-tempelet, tvers over gaten fra Kuan Yins hjem i Chinatown, samles spillere rundt det tradisjonelle spillet mahjong.

– Du kan jukse én gang, det gjør ikke noe, sier en av dem og ler.

– Men tenk deg nøye om, så du jukser på best mulig vis!

Nedgang i antall troende. Den som går forbi muren som omgir den kritthvite armenske kirken, det eldste kristne bygget i Kolkata, en søndag før lunsj, kan høre den dempede lyden av klar sang. Det er koret fra den armenske skolen, en tohundreårig institusjon med elever fra hele verden. De yngste barna i koret er bare syv-åtte år, og bare fingertuppene deres stikker frem fra ermene på deres tunge, mørkerøde kapper. I likhet med jødene kom de første armenerne til Kolkata langveisfra, via dagens Iran og Afghanistan.

– Uansett hvor armenere reiser i verden, så gjør de det samme: bygger en kirke og starter en skole, sier fader Movses Sargsyan som er prest i kirken.

 

/ Elever ved Kolkatas armenske skole, som fortsatt utdanner barn fra rundt om i verden: fra Armenia, Iran, Irak og Russland.

 

Men det er få armenere igjen i Kolkata i dag. De er ikke flere enn 150 personer, medregnet skolens 80 elever. Byens andre religiøse minoriteter er også små, bare skygger av sine tidligere antall. Jødene teller i dag akkurat 20 individer, men var en gang 4–5000 personer. Zoroastrierne som stammer fra Iran, er bare noen hundre personer.

De indiske kineserne er flere, 3–4000 personer, og har etablert et nytt Chinatown i utkanten av byen, med godt besøkte restauranter som serverer den indisk krydrede kinamaten som Kolkatas innbyggere elsker. Men også de har minket i antall.

De fleste har forlatt Kolkata av økonomiske årsaker, og en uvisshet om hvilken fremtid som venter. Byen har lenge slitt med utflytting, både av minoriteter og bengaler. Det er få jobber og få investeringer. Av Indias hundre største byer er Kolkata den eneste hvor folketallet faktisk går nedover.

Silliman forteller at hun selv gjorde det samme og flyttet fra Kolkata. Men hun vendte tilbake, og nå tenker hun å bli.

– Jeg har bodd utenlands, jeg har amerikansk pass, noe som gjør det enkelt å reise. Men dette er mitt hjem. Jeg elsker India.

Kolkata er kanskje ikke hva det en gang var, da templene, kirkene og synagogene var fulle. Men byen ønsker fremdeles ulike religioner velkommen – og er et sted der blomsterkranser henges rundt religiøse ikoner av alle slag.