• «Under 35» På Teatro Nuovo di Sanitàs scenegulv finner skuespillerne det de savner i det virkelige livet på gata i Napolis belastede bydeler: Samhold, støtte, lek og alvor.  Alle foto: RANVEIG ECKHOFF

  • På kostymeloftet Man tager hva man haver. På teaterloftet samler det seg kostymer av ymse slag. Som regel finnes noe som passer.

  • Oppslagstavle Oppslaget som er hengt opp i publikumsfoajeen, viser Saviano og teaterdirektør med medlemmer av teaterkompaniet. Overskriften lyder: «Ministeriet dømmer oss. Takket være Saviano overlever vi.»

  • Våpen, menn, penger og død Illustrasjon til Roberto Savianos aurikkel «Våpen, menn, penger og død» i den tyske ukeavisen DIE ZEIT 31. mars 2016. Forfatteren Roberto Saviano skriver om organisert kriminalitet og står på mafiaens dødsliste. Timothy Fadeks bilde viser beboere i Brüssels bydel Molenbeek. Faksimile: DIE ZEIT

  • Kompaniet Gruppeimprovisasjon er en viktig del av unge skuespilleres trening. Det bygger både tillit og teaterekspertise. «Under 35» poserer villig – og profesjonelt.

Mafiaparallellen til IS-terror.

Mafiaparallellen til IS-terror.

Fra utgave: Aftenposten Innsikt

En av attentatmennene fra Paris, Salah Abdeslam, ble pågrepet i Molenbeek, en bydel i Brussel. Her hadde han overraskende lenge klart å holde seg skjult, åpenbart med innbyggeres hjelp. Denne typen beskyttelse er typisk for IS, slik hele IS-systemet er typisk for en organisasjon vi har godt kjennskap til fra før – mafiaen. 

Sanitá/NapoliI/Italia. I den internasjonale debatten rundt terror forsømmes sammenhengen mellom islamister og «vanlige» kriminelle, ifølge mafiaeksperten og napolitaneren Roberto Saviano. Selv troner han på mafiaens dødsliste, etter å ha skrevet bestselgeren «Gomorrah», der han kler sin hjembys mafia – la camorra – naken.

«Denne forsømmelsen», skriver han, «lider vi for. I eksplosivt økende grad. For hva er det spesielle med aksjonene de kriminelle islamistene utfører? De fleste analysene fokuserer på den fundamentalistiske doktrinen hos gjerningsmennene, motivene for deres militante strategi, deres terrorisme i kjølvannet av religiøs fanatisme, samt konsekvensene alt dette har for annen generasjon innvandrere. Det som mangler», konstaterer Saviano, «er innsikten om parallellen til forbryterorganisasjoner, slik vi kjenner dem. I forstedenes fattigkvarterer er mange på de kriminelles side, på IS’ side, selv om ikke alle svermer like mye for hellig krig.»

Frankrike og Belgias budskap til innvandrerbarna, som har vokst opp i europeiske utkantstrøk, lyder: Du kan forderve livet ditt, så lenge du er ute av syne. Budskapet oppfattes. Derfra er veien kort til et alternativt fellesskap, en utopisk befrielse, via alminnelig kriminalitet til islamistisk fundamentalisme.

Hva betaler Frankrike, Belgia og kommende ofre for? Denne analysen har Roberto Saviano beskrevet i den tyske ukesavisen ’Die ZEIT. I kortversjon: Samfunnet – vi alle – betaler for at vi har sett kriminalitet som et marginalt onde, som noe vi mentalt kan fortrenge, så lenge det ikke treffer oss selv og stedene der vi bor. Budskapet til innvandrerbarna, som har vokst opp i europeiske utkantstrøk, lyder dermed: Du kan forderve livet ditt, så lenge du er ute av syne. Budskapet oppfattes. Derfra er veien kort til et alternativt fellesskap, en utopisk befrielse, via alminnelig kriminalitet til islamistisk fundamentalisme. Veien tilbake er derimot lang, eller ikke-eksisterende. Håpløsheten starter med manglende integrasjon i samfunnet, småforbrytelser, fengsel. Så følger fortvilelse og til slutt rekruttering som IS-kriger. I treningsleirene i Syria blir alle egenskapene samfunnet hittil har dømt dem for, honorert. De vet hvordan de skal sno seg, de avslører raskt politi i sivil, de vet hvordan de skaffer våpen og bringer dem i omløp. Ikke minst kjenner de kanalene, der pengene til finansiering av terrorceller flyter. De er våpensmuglere, narkolangere, de er bedragere av alle slag.

Men er da veien fra småkriminell til terrorist så kort, kan vi undre oss, vi som hjelpeløst er vitner til den ene brutale terroraksjon etter den andre? Naivt utgangspunkt, fastslår Saviano. Offentligheten har en forenklet oppfatning av mafiaorganisasjoner. Den tror det handler om gjenger som gjensidig tar hverandre av dage. Det er galt. Mafiaen dreper uskyldige, den dreper tilfeldig, fordi den gjør feil, og den dreper for å terrorisere. Enda viktigere: Nye generasjoner – om de kommer fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika – lever med ideen at enhver økonomisk suksess henger sammen med faren for å havne i fengsel, å måtte drepe eller bli drept. Drømmen om rikdom betyr, enten det er i Napoli eller Molenbeek, at man må risikere livet. Og her oppstår tenningen for den som bestemmer seg for ikke å ville dø i en bandekrig. Han vil tjene noe høyere, noe som gir mening og anerkjennelse: å dø for Dschihad. En selvmordsterrorist tenker ikke mye annerledes enn en hvilken som helst annen taper, hvis eneste kapital er egen kropp, for hvem vold er eneste valuta.

Saviano går videre med årsaker: En umenneskelig globalisering har ført til at alle feil vi har gjort i kampen mot kriminalitet, kommer frem i lyset. Europa er blitt arnested for tilintetgjørelsen av sine grunnverdier. Vi snakker om kulturkollisjoner og dekker dermed over egen svikt. Da overser vi noe nærmest banalt: der narkotikahandel florerer, finnes det også våpen, menn, penger og død. Hva kan vi gjøre? Stå sammen, tenke praktisk, finne nærliggende løsninger, forkaste de metodene som bare har gjort skade. Mener mannen som regner med aldri mer å kunne bevege seg fritt i åpne landskap. For mafiaen glemmer heller aldri.

Kilden i Napoli. Men hva er «nærliggende løsninger»? For å lære noe mer enn teori av Saviano, vil jeg besøke hans eget arnested, der han fant sitt stoff, så livstruende for ham selv. Et personlig møte er utelukket. Ingen vet hvor mannen er, bortsett fra at han visstnok tilbringer halve tiden i Italia, resten i USA. Men her er kilden, byen der han ikke lenger hører hjemme, en havneby som med sin skjønnhet, sin salte havbris, sin utsikt til Vesuv og Capri har inspirert forfattere og trubadurer. Der velstand og fattigdom, kult og magi hører sammen som lys og skygge. Og her – hvor man aller minst skulle vente det – finner jeg et teater som blankt trosser mafiøs underkastelse. En teatersjef som skrev manus til filmen «Gomorrah» sammen med forfatteren av boken. Her finner jeg lyden, lukten og smaken av Savianos sosialpolitiske analyse.

Det er som å vandre inn i filmlerretet. Guttunger med Gomorrah-sveis skjener bortetter på sine iltre scootere. Hva har Saviano sagt om dem?: «Camorraen er mye farligere i dag enn i 2006» (da «Gomorrah» kom på markedet). I Napolis gamleby florerer krig mellom de såkalte babymafiosi. Politisjefen, Guido Marino, liker ikke betegnelsen:

«Babys? De er mordere. Liten er bare straffen disse ungdomsforbryterne blir idømt. Det er en etterkommerkrig. De gamle sitter i fengsel, og de helt unge vil tøffe seg, lage egne regler og nye regimer. De skaper terror ved å skyte på måfå. På denne måten legger de under seg hele bydeler.»

Og utenfor jernbanestasjonen passerer jeg indere som selger Beretta-pistoler til 500 euro. I Napoli har man satt det militære i aksjon, 400 soldater.

De dødes dal. Sanità går for å være ett av Napolis mest belastede strøk, med mer enn 50 000 innbyggere. Ignorert av kommunen. Overtatt av kriminelle. Politiet glimret med sitt fravær, inntil en 17-åring en solskinnsdag for noen måneder siden ble skutt på åpen gate. Nå står noen uniformerte carabinieri postert på Piazza Vincenzo, utenfor kirken der gutten ble bisatt. Jeg spør etter veien til Teatro Nuovo di Sanità. De uniformerte trekker på skuldrene. 

Jeg må lete en stund. Jeg ser skiltet «Parcheggio teatro» og oppdager en nedslitt kirkebygning, på en piazetta fylt av biler, mopeder og gamle kjøleskap. Jeg er for tidlig ute og tar noen skritt videre, til kult-gravstedet Cimitero Fontanelle, et katedralaktig hulesystem, opprinnelig en avlastningskirkegård fra midten av 1600-tallet, da Pesten begynte å kreve opp til 1500 ofre pr. dag. Det lukter fukt, jord og talg. De større hulene her nede har navnet «De dødes dal», og jeg ser dette gigantiske dødens stilleben gjennom et flakkende hav av levende lys – til ære for tusener skaller og knokler.

Lyden av stemmer, en dempet mumling gir liv til tablået. Jeg skimter bøyde skikkelser foran dødninger pyntet med smykker, blomster, mynter og gamle ID-kort. De ærer le anime del purgatorio – skjærsildens sjeler. Dette er stedet for transcendens. Dødskulten, der knokler blir adoptert. I 15 år, med start på 1960-tallet, var dette mørkets ritual sterk kost for den katolske kirke, som forbød det. Men folkeviljen var sterkere, og kirken ga seg. Dette er tross alt byen med en skytshelgen, San Gennaro, som er kjent for med ujevne mellomrom å få sitt blod til å flyte.

Bydel uten ambisjoner. Hvor man enn snur seg. Lys og skygge, død – og liv. Carlo Caracciolo er skuespiller og regissør i teaterkompaniet «Under 35» på Teatro Nuovo di Sanità (TNS). Han viser rundt. Sender kameraten ut for å hente en dobbel espresso til gjesten, fra baren på hjørnet. Et lite inngangsparti – publikumsfoajeen – skilles fra teatersalen med et forheng, og en varmelampe lyser i hjørnet. Salen rommer knappe 100 plasser, og scenen er bygget opp over et gammelt alter. Høyt oppe, bakerst i salen, viser lydmannen sitt domene, og herfra ser jeg alt i fugleperspektiv – kirkeveggene, med sine marmorornamenter, som innrammer et opplyst tregulv, scenen.

 Et livlig knippe ungdommer tropper opp. Ser ut som alle andre. Er ikke helt som andre. Carlo hvisker ubemerket – det er ikke én av dem som ikke har vært vitne til mord. Mer blir ikke sagt om den saken. Skuespillernes bakgrunn er tabu. Deres livssentrum er her. Scenegulvet, der de utfolder skaperkraft og livsmot – er opplyst, men befinner seg samtidig i skyggen av en allestedsnærværende død, uten kjærlige «adoptivforeldre».

 Sanità er en bydel uten ambisjoner. Uten tilbud til neste generasjon. Her er teateret eneste offentlige kulturinstitusjon. Så har det vel offentlig støtte? Kun i drømmen. Mario Gelardi, initiativtager og kunstnerisk sjef for TNS dukker opp. Han er en godmodig-melankolsk utseende mann, stillferdig og forsiktig imøtekommende.

– Vi forventer ikke store støtteordninger, ber kun om minimale offentlige tjenester, sier han.

 Disse tjenestene kunne med fordel bestått av et par gateskilt, et fungerende offentlig transportsystem, varmeinstallasjon, en stabil telefonlinje. I stedet er samtlige skuespillere teaterets altmuligmenn. De vasker, rydder, forbereder og kjører forestillinger, tar seg av publikum, betjener publikumsbaren. Men tross all verdens dugnadsånd kan ikke et teater bestå uten økonomisk drahjelp. Den fikk Gelardi indirekte fordi han startet virksomheten i en bygning som var ubebodd, forfallen og uten leieomkostninger. Dertil kom et par private sponsorer, som blant annet finansierer il laboratorio, kursvirksomheten ved teateret.

Gratis sirkus. To dager senere står sirkus på plakaten. En gratisforestilling som takk til publikum for trofasthet – 6000 personer på to år, normalt med en inngangsbillett på ti euro. Forestillingen er redusert til bruddstykker. Da skuespillerne måtte bruke tid på annet arbeid og studier, ble sceneprøver kuttet. Og hadde det ikke vært for Roberto Saviano, hadde det vel ikke eksistert noen forestillinger overhodet. En dag dukket han opp, som vanlig uten varsel. Besøket var oppfyllelsen av et løfte til sin venn: «Når jeg kommer til Napoli, vil jeg se teateret ditt og hilse på ungene dine.» Resultatet var nytt scenegulv og fem studiestipend til «ungene».

Mario Gelardi har ellers sin klare oppfatning av hvordan godt samtidsteater og sosiale byggesteiner går hånd i hånd.

– En attenåring må ha retten til å drømme, er hans enkle tese.  

Som teatersjef, driver Mario Gelardi også en mental varmestue – en terapi mot angst, passivitet, perspektivløshet og dårlig selskap.

Disiplin, respekt, arbeid – disse verdiene ligger til grunn for godt teater, for sosialt fellesskap så vel som for samfunnsbygging. Han behøver ikke legge til at han som TNS’ teatersjef, også driver en mental varmestue – en terapi mot angst, passivitet, perspektivløshet og dårlig selskap.

Lopper og publikum. Mørket har falt på når jeg tråler meg frem mellom grønnsakskasser og krimskramsboder, der alle roper og skriker – og der carabinierene er de eneste som ikke rører seg av flekken. Med ett rykker jeg til ved lyden av skarpe smell. Det kunne være kinaputter, sprukne lydpotter, pistolskudd. Ingen reagerer. Jeg finner veien til Via Tribunali, verdens eldste gate, og en plass på l’antico pizzeria da Carmine. Ørlite grann ro før søndagens sirkusmatiné.

Jeg må summe meg. Borte er den slitte, røde sofaen, gjengens all-møbel. Plutselig står en bardisk langs den ene veggen, der en beleven klovn serverer og konverserer. Noen barn står fortapt – med åpen munn – midt i den knøttlille foajeen. En herre med ballongbukser og brede seler slutter seg til dem.

– Jeg har to lopper som gjerne vil vise sine akrobatkunster. Men det er et vanskelig nummer. Det krever absolutt stillhet.

Barna lukker munnen. Taklyset dempes, spotlight på artisten. Han strekker frem to lukkede never, venter, lar loppene konsentrere seg. Så er et imaginært bravurnummer à la Chaplin i gang, og barnas øyne blir kulerunde. Men åååh..., i applausen som følger, kommer loppepappa dessverre i skade for selv å klappe akrobatene sine ihjel. Han løper gråtende inn i teatersalen. Bartender Carlo løfter forsiktig opp en liten krabat, setter ham på armen, og sammen går vi alle inn i salen.

«Denne plassen representerer et annet Napoli og en forandring jeg har drømt om lenge. Hvis jeg kunne velge fritt hvor jeg ville være, ville jeg være her.» Roberto Saviano på hjemmesiden til TNS

Den rette rollen. Show over, tanker fortsetter. Er kanskje teaterprosjektet fint for noen få, men med liten snøballeffekt? Spørsmålet besvares best ved et av stykkene på kompaniets spilleplan. Det er skrevet av Mario Gelardi, heter «La giusta parte» – den rette rollen. Her kommer alt det jeg ikke fikk lov til å snakke med ungdommene om. På artisters vis. Det er deres egne historier, deres eget mot og deres egen motstand. Fortellinger om overlevelse og håp. Om virkeligheten der ute. Et Saviano-sitat dukker opp: «Hva er vitsen ved å ha rene hender – mani pulite – om du har hendene i lomma?» Og: «Denne plassen (teateret i Sanità) representerer et annet Napoli og en forandring jeg har drømt om lenge. Hvis jeg kunne velge fritt, ville jeg være her.»

Noe nærliggende, et verktøy i kampen mot kriminell terrorisme. Roten til alt godt.