For syv år siden hadde Sverige ingen aktiv verneplikt. Nå er landet nettopp blitt medlem av Nato. Neste år sendes 600 soldater til Latvia på Nato-oppdrag for å sikre grensen mot Russland. Livet til de unge som avtjener verneplikten i dag, er endret radikalt.

– Det er alvor nå. Nå øver man jo liksom for å kunne kjempe på ordentlig, sier 20-åringen Theodor Magnusson. 

Det er årets første vårdag når et stort antall panservogner og stridskjøretøyer dundrer innover heiene i Revinge. Panserenheten Södra Skånska Regementet (P7) holder til her, 40 minutter utenfor Malmö. Nå og da bryter solen gjennom og gjør ilden fra stridsvognene mindre synlig. Men det spiller ingen rolle. Skuddene gjør det tydelig hva som foregår: De øver på krig.

I militærkjøretøyene som ruller frem over slettelandskapet, er det 350 svenske vernepliktige, et femtitall offiserer og noen få ansatte soldater. De deltar alle i dagens øvelse med tungt artilleri. Hensikten med øvelsen er tydelig.

– Vi forsvarer oss mot en russisk motstander, sier Lars Greko som er bataljonsjef og offiser i P7.

I den oppdiktede krigssituasjonen har russiske styrker nylig gått i land på kysten sør i Skåne. Nå har de beveget seg innover i landet med mål om å ta Malmö, og senere også København og Danmark. Det må den svenske bataljonen sette en stopper for.

28 prosents økning

Det er ikke første gang slike øvelser gjennomføres – tvert imot. Men for de 350 ungdommene som avtjener førstegangstjenesten her, er det en stor forskjell sammenlignet med tidligere:

Siden 7. mars har Sverige vært fullverdig medlem av Nato. Nå vaier det blå og hvite Nato-flagget ved siden av det svenske flagget i Revinge. Dersom et alliert land blir angrepet, er Sverige forpliktet til å sende soldater.

Nato-medlemskapet gjør at Sverige raskt ruster opp. Forsvarsbudsjettet øker med over 27 milliarder svenske kroner mellom 2023 og 2024, en økning på 28 prosent.

Det betyr en dobling av budsjettet siden 2020, og at Sverige allerede i 2024 vil oppfylle målet om at forsvarsutgiftene skal utgjøre 2 prosent av BNP i tråd med Natos definisjon.

En av Sveriges forventede roller i Nato er å fungere som et slags oppmarsjområde, og tropper og utstyr fra andre land må kunne passere gjennom Sverige. Derfor forventes medlemskapet å innebære at havner, veier og jernbane må rustes opp for militære behov. Det gjelder ikke minst veier og jernbane fra Norge og rundt de store havnene på vestkysten.

For P7 betyr det blant annet at det skal opprettes en helt ny brigade på 5000 mann, en betydelig økning fra dagens 700 ansatte. Men det nye medlemskapet påvirker også de unge vernepliktige i regimentet.

– Det er alvor nå

Theodor Magnusson (20) nikker. Han er malt svart og grønn i ansiktet for å gå i ett med omgivelsene under øvelsen.

– Det er alvor nå. Nå øver man jo liksom for å kunne kjempe på ordentlig.

Magnusson er en av dem som for tiden avtjener førstegangstjenesten på P7. Mange av vennene hans har planer om å studere på universitetet eller reise, forteller han. Magnusson har selv søkt om å få dra til Latvia for å være med i Sveriges første offisielle Nato-oppdrag: Nato Forward Land Forces ved Camp Valdemar utenfor Riga.

Oppdraget skal trappes opp gradvis, men i første omgang vil Sverige sende 550 til 650 soldater til byen Adazi 2 mil nord for Riga neste vår – alle fra regimentet i Revinge. Der skal de inngå i en panserbrigade med soldater fra en rekke europeiske land, ledet av Canada.

Hensikten er tydelig: Å virke avskrekkende for et mulig russisk angrep mot Vesten og Nato.

Magnusson har ønsket å avtjene verneplikten helt siden han var liten. Men at Sverige nå har sluttet seg til Nato, har imidlertid satt beslutningen på spissen.

– Man må ta i hardere enn man gjorde tidligere, for nå er det på alvor. Jeg synes også militærtjenesten har fått en større hensikt siden vi ble en del av Nato. Nå føles det ikke bare som en utdannelse, men mer på ekte, sier han.

Radikal endring

Akkurat nå har Sverige 24 soldater stasjonert utenlands, i land som Somalia, Pakistan og Irak i ulike fredsbevarende operasjoner. Med Nato-inntredenen endres dette radikalt.

Antall svenske soldater som nå sendes til utlandet, mangedobles i og med Nato Forward Land Forces. Og i stedet for å fungere som fredsbevarende styrker, blir soldatene en del av en stridsbataljon.

Selv er ikke Theodor Magnusson redd for å reise til Latvia for å sikre grensen mot øst. Grunntreningen som P7 tilbyr, er så god at han føler seg trygg, sier han. Men ikke alle rundt ham føler det på samme måte.

– Mamma og pappa synes det er ekkelt at jeg skal jobbe i et skarpt oppdrag, sier han.

Den siste uken har regimentets vernepliktige sovet utendørs i telt. Mange lengter inn i varmen i brakkene med ordentlige senger, varme og strøm.

Samtidig er det få som lar seg avskrekke av det harde livet.

– Krig er noe dritt

Willy Strömberg (20) står foran et pansret kjøretøy og holder godt fast i automatvåpenet sitt. For noen år siden hadde han ingen planer om å utdanne seg til soldat. Da var tanken å bli sykepleier, kanskje politi.

Så ble verden stadig mer urolig. Nå er Strömberg nylig blitt stedfortredende gruppeleder for to soldater i troppen sin. Om noen år håper han å ha et større ansvarsområde enn det i militæret. Også han har søkt om å få dra til Riga og bli en del av Camp Valdemar.

På spørsmål om hva den største frykten med oppdraget i Latvia er, kommer svaret raskt.

– At det skal bli krig. Det ville vært det aller verste. Krig er noe dritt. Nettopp for å unngå det tror jeg det er bra at vi markerer mot Russland og beskytter grensen mot øst, sier Strömberg. 

Han beskriver også hvordan treningen i Revinge har fått en større betydning siden 7. mars, da Sverige ble medlem av Nato. Men han erkjenner at det også føles rart at krig er en så åpenbar del av verdensbildet i dag.

– Jeg har jo ingenting å sammenligne det med, jeg er blitt voksen med krig i Europa. Men man skulle selvfølgelig ha ønsket at det var annerledes. Samtidig kjenner jeg et stort ansvar for å hjelpe til, sier han.

– Motivasjonen er veldig høy

Mange av soldatene som blir en del av Nato Forward Land Forces, vil nylig ha fullført førstegangstjenesten. Det er vanlig at en soldat er ung under sitt første utenlandsoppdrag, sier bataljonssjef Lars Greko. Den store forskjellen med oppdraget på Camp Valdemar er antallet unge soldater som sendes – opp mot 650 i stedet for en håndfull.

Trenger dere å sette inn mer støtte til soldatene når mange er så unge?

– Jeg synes vi har god støtte i dag. Men man må selvfølgelig forberede seg mentalt, og tenke over at det kan bli på ekte, sier Lars Greko, som selv tjenestegjorde utenlands i Liberia og Afghanistan.

Han mener synet på militærtjenesten har endret seg de siste årene. Blant dem som avtjener verneplikten i dag, er viljen og motivasjonen veldig stor, sier han.

– Kanskje handler det om at situasjonen rundt om i verden er så ustabil i dag.

Amelia Antonsson (22) avtjente verneplikten i 2021–2022 i Revinge i P7. Akkurat da hun dimitterte, angrep Russland Ukraina, og verdenssituasjonen endret seg helt. Det påvirket henne dypt.

– Det er klart at man ble skremt. Det er krig i Europa nærmere oss enn vi har opplevd noen gang. Og det er absolutt ikke noe man ønsker, så det er jo litt skummelt, sier hun.

I dag er Antonsson ansatt som soldat i P7 og har søkt om å få dra til Latvia neste vår, som én av få kvinner. Hun er positiv til Sveriges medlemskap i Nato.

– Man har innsett trusselbildet fra Russland. Nå føles det stort å være en del av den første militære enheten på et Nato-oppdrag.

Men alle er ikke helt overbevist om at et skarpt Nato-oppdrag er neste steg i livet. Levi Ingelsberg (19) og Viggo Störelsen (20) er i samme tropp og er blitt venner. Ingen av dem har ennå søkt om å dra til Latvia.

– Jeg vil kanskje studere videre i stedet, eller reise, sier Störelsen, og får støtte av Ingelsberg.

– Ja, vi får se. Det er mye annet som også er gøy, sier han.