• Grasrotbevegelse Den profilerte skotske samfunnsdebattanten Lesley Riddoch åpner Yes Scotlands kampanjelokaler i Dunfermline, et av flere hundre som de siste månedene har spredd informasjon og solgt effekter til små og store lokalsamfunn over hele landet. Foto: KJETIL GYBERG

  • Tegning: JOEL BERTRAMS/CAGLECARTOONS

  • 700 år Slaget ved Bannockburn 24. juni 1314, hvor skottene beseiret den engelske hær, ble markert i sommer. Foto: NTB SCANPIX

  • Initiativtager Førsteminister Alex Salmond under 700-årsmarkeringen for slaget ved Bannockburn i juni i år. Foto: AFP/NTB SCANPIX

Skottland – en ny nordisk velferdsstat?

Skottland – en ny nordisk velferdsstat?

De skotske nasjonalistene ser mot Norge og Norden i sin visjon for et uavhengig Skottland. Men hva mener de egentlig med «den nordiske modellen» og hvor realistiske er deres fremtidsvyer? 18. september går skottene til valg om de skal stille seg utenfor Storbritannia, etter 305 år i britisk union. 

Fra utgave: 8 / september 2014

Dunfermline/Edinburgh/Glasgow. I den lille rådhussalen i Dunfermline, en velholdt liten by en halvtimes tid utenfor Edinburgh, har rundt 50 mennesker kommet for å høre et foredrag med tittelen: «Skottlands skjebne – en tartan-mønstret del av Storbritannia eller et nytt nordisk demokrati?» Med eksempler hentet fra norsk historie og samfunnsliv hamrer journalisten og samfunnsdebattanten Lesley Riddoch løs på den skotske mentaliteten, som hun mener er fanget et sted mellom en gammel føydalisme og en moderne, sterkt sentralisert britisk velferdsstat.

«Dette stedet er klart for et realt byks fremover», sier hun mot slutten av foredraget. «Den eneste forskjellen mellom skotter og nordmenn, eller skandinaver generelt, er at ingen regjering har stolt på oss og gitt oss makt slik deres regjeringer har gjort. Det kan vi forandre den 18. september.»

Fakta
 

Avstemningen

18. september vil Skottland stemme ja eller nei til selvstendighet, og dermed ja eller nei til oppløsning av unionen med England, Wales og Nord-Irland. Svarer et flertall ja, vil det bety slutten på mer enn 300 års britisk union for Skottland.

De tre store britiske partiene er mot løsrivelsen. Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) er for.

Skottland har siden unionsinngåelsen i 1707 hatt en uavhengig kirke, et selvstendig rettsvesen og et eget utdanningssystem, og har fra 1999 også hatt et eget parlament og en egen regjering.

Graden av indre selvstyre har omfattet lovgivningen og de økonomiske prioriteringene innen felt som helse, utdanning og lov og orden. Viktige områder som skattepolitikken, pensjons- og trygdepolitikken og forsvars- og utenrikspolitikken har stadig vært forbehold Westminster og den britiske regjeringen.

Et ja i folkeavstemningen vil gi Skottland full politisk suverenitet fra 2016. Et nei vil likevel tvinge frem en større grad av indre selvstyre, og kanskje også en føderal løsning på sikt.

 

Lang kamp for selvstendighet

Hundre års uavhengighetskrig

På 1200-tallet forsøkte de engelske kongene å gjøre seg til overherrer over de britiske øyene. De lyktes i Irland og Wales, men skottene svarte med sterk motstand som kulminerte med den berømte skotske seieren i slaget ved Bannockburn i 1314. Folkeavstemningen er bevisst lagt til 700-årsjubileet for slaget som ble ledet av nasjonalhelten Robert Bruce.


The Act of Unions

I 1603 arvet den skotske kongen James VI den engelske tronen etter Elisabeth I, men skottene beholdt sitt eget parlament selv om de delte overhode. Drøyt hundre år senere så begge parter seg tjent med å inngå en tettere konstitusjonell union, og gjennom unionen i 1707 ble den nye staten Storbritannia opprettet. Skottene fikk beholde sin statskirkeordning, sitt juridiske system og utdanningsvesen, men det nye felles parlamentet i London hadde den politiske kontrollen.


Skotsk motstand
Det var til dels sterk motstand mot unionen i deler av den skotske befolkningen. Men fra midten av 1700-tallet ble forholdet derimot stadig bedre, og særlig skotter begynte i større grad å omtale seg selv som briter. På 1800-tallet var unionen akseptert fra begge sider.


Nasjonalistpartiet formes

I 1934 gikk flere skotske grupperinger sammen og dannet det skotske nasjonalpartiet (SNP). Partiet forble marginalt frem til gjennombruddet på slutten av 1960-tallet. I 1979 stemte et flertall av skottene for å opprette et eget skotsk parlament, men resultatet ble ikke godkjent på grunn av for lav valgdeltagelse.


Skotsk parlament gjenåpnes

I 1999 fikk Skottland igjen sitt eget parlament, etter en ny og gyldig folkeavstemning. Parlamentet styrer innenrikspolitikk som utdanning, helse og landbruk, men en rekke spørsmål må fortsatt fastsettes i det britiske parlamentet i London der skottene også er representert.
 

Folkeavstemning godkjennes

I 2011 vant SNP flertallet av setene i det skotske parlamentet, og førsteminister Alex Salmond (bildet til høyre) lovet skottene folkeavstemning om uavhengighetsspørsmålet. Høsten 2012 gikk statsminister David Cameron med på en slik folkeavstemning, og datoen ble satt til 18. september 2014.

 

5 spørsmål & svar


1 Hvem kan stemme ved folkeavstemningen?
Alle EU-borgere som er registrert bosatt i Skottland og har fylt 16 år. Det betyr at drøyt 800 000 skotter bosatt i andre deler av Storbritannia ikke får avgi stemme, mens 400 000 ikke-skotske briter bosatt i Skottland får stemme.


2 Hvordan vil en løsrivelse skje i praksis?
Stemmer skottene ja, må en hel rekke forhold avklares først, slik som hvilken andel av den britiske statsgjelden skottene skal overta og fordelingen av offentlige institusjoner og militærbaser. SNP foreslår en 18 måneders overgangsperiode slik at uavhengigheten i praksis sammenfaller med parlamentsvalget i 2016, men denne tidsprognosen er i manges øyne altfor kort.


3 Vil Skottland fortsatt være NATO og EU-medlem?
Ikke automatisk, men SNP ønsker at landet skal bli et selvstendig medlem begge steder.


4 Vil de fortsatt tilhøre det britiske monarkiet?
SNPs plan er at et uavhengig Skottland blir en del av det britiske samveldet, og beholder dronningen som statsoverhode.


5 Hvordan skal skottene bygge opp sitt eget forsvar?
Dette er et av de mest kompliserte spørsmålene. SNP har gjort det klart at de umiddelbart vil kvitte seg med atomvåpnene det britiske militæret har stasjonert i Skottland i dag. De anslår å ha et forsvarsbudsjett på linje med Norges, og en permanent styrke på rundt 15 000 personer. Flere kritikere peker på at oppstartskostnadene vil være enormt høye. 

 

Riddochs noe idealiserte bilde av norsk kommunepolitikk og hennes åpne svermeri for den norske hyttetradisjonen, blir mer forståelig i kontrast til et Skottland som har et av de svakeste lokaldemokratiene i Europa og det mest konsentrerte eierskapet av land i den vestlige verden.

«Folk forventer hverken å ha makt eller å kunne benytte naturressursene der de bor», sier Riddoch på tomannshånd, og viser til at Skottlands 5,4 millioner mennesker er fordelt på 32 kommuner (mot Norges 428) og at en liten elite på under 500 personer eier over halvparten av skog og mark. En mer demokratisk forvaltning av både natur og politikk står derfor øverst på hennes ønskeliste i et selvstendig Skottland.

«De fleste ønsker seg uavhengighet av rent instrumentelle grunner», påpeker hun. «De ønsker å være i stand til å gjøre noe vi aldri vil klare å overbevise Westminster om, og det er å utvikle et sosialdemokrati.»

Radikale visjoner. Som leder for Nordic Horizons, et forum som bringer skandinaviske akademikere i nærkontakt med Skottlands politiske miljø, er Riddoch en av de mest velinformerte formidlere av Norge og det nordiske i den skotske uavhengighetsdebatten. Det siste året har hun deltatt på godt over hundre arrangementer rundt om i landet og har sammen med grupper som den fagforeningsledede sammenslutningen The Common Weal, vært med på å fremme mer radikale visjoner for Skottlands fremtid enn den som er presentert av Det skotske nasjonalpartiet (SNP).

«Vi er en bred bevegelse, men majoriteten ser nok på den nordiske modellen som den typen samfunn vi ønsker å skape», understreker Stuart McDonald, en del av formidlingsteamet ved hovedkvarteret til Yes Scotland, den offisielle ja-kampanjen. Han innrømmer likevel at den nordiske modellen primært er en forkortelse for små, økonomisk sett vellykkede land i nord, og at hvordan man konkret kommer seg dit, er mindre av et tema for kampanjen.

«Fokuset når Skottland blir selvstendig i 2016, vil være på å fikse den sammenraste britiske velferdsstaten», sier han. «Å skape noe nær en skandinavisk velferdsstat, vil være en debatt på lengre sikt.» 

Men selv om drømmen om Norden primært er blitt formulert litt til venstre for den offisielle ja-kampanjen, er det nok av referanser til Skandinavia også i SNPs versjon av fremtiden. I det omfattende dokumentet «Scotland’s Future» loves det opprettelse av et norskinspirert oljefond fra 2016, samtidig som det legges opp til et nært handels- og sikkerhetspolitisk samarbeid med Nordisk råd. Skandinaviske løsninger som mer sjenerøse sosiale ytelser, heller enn det minimale sikkerhetsnettet som tilbys i Storbritannia i dag, og et bedre og mer balansert forhold mellom partene i arbeidslivet enn det som har skapt utstrakt fattigdom blant lønnstagere i alle øyrikets fire «nasjoner», loves også innført hvis båndene til Westminster kuttes.

Venstrevridde nasjonalister. Skotsk nasjonalisme er derfor ikke av den tilbakeskuende, flaggveivende og kiltsvingende sorten, men er primært en progressiv bevegelse som har funnet politisk rom til venstre for den politikken som er blitt ført i Westminster de siste tiårene. Særlig etter at det skotske parlamentet ble opprettet i 1999, har en egen politisk identitet vokst frem nord for den engelske grensen.

«Skottland er allerede langt nærmere en nordisk modell enn hva som noen gang vil ta form i sør», bekrefter William Henderson, foreleser ved Glasgow Caledonia University og tidligere nasjonal sekretær for SNP. «Både utdannings-, helse- og bolig-politikken og måten vi generelt verdsetter fellesskapet og delingen av godene på, skiller oss klart ut.»

Denne identiteten deles langt på vei av begge de to største partiene i Skottland. Først under lederskap av skotske Labour og siden under SNP fra 2007, har det skotske parlamentet konsekvent benyttet sitt politiske handlingsrom til å sette en annen kurs enn den britiske regjeringen. Mens både New Labour og nå de liberalkonservative i økende grad har eksperimentert med privatisering og markedsutsettelse av de offentlige tjenestene i England, har skottene på sin side holdt seg unna neoliberale tiltak, og har i tillegg som eneste «nasjon» på De britiske øyene innført gratis eldreomsorg. Etter at den tillatte grensen for årsavgiften ved universitetene i England nylig ble tredoblet til rundt 90 000 kroner, kunne skottene også med stolthet vise til sitt prinsipp om gratis høyere utdanning.

SNP og skotske Labour sikret seg tilsammen rundt 70 prosent av stemmene ved det siste skotske parlamentsvalget, hvilket betyr at det er bred konsensus i det skotske folk om å slå ring rundt den tradisjonelle britiske velferdsstaten. Forskjellen mellom partiene, som begge kjemper om det samme elektoratet, er at SNP har hektet sin sosialdemokratiske visjon på de mer dyptgående konstitusjonelle spørsmålene, mens Labour på sin side kun argumenterer for et noe større handlingsrom innenfor unionen. Siden pensjons- og trygdepolitikken er den suverent største budsjettposten som stadig fordeles av Westminster, har velferdsstatens sikkerhetsnett blitt et av de heteste temaene i uavhengighetsdebatten.

Sosial solidaritet. I et Skottland der alt som lukter av konservativ ideologi blir sett på som et angrep på den nasjonale identiteten, har særlig de store kuttene i trygdeordningene de siste årene under den Tory-ledede britiske regjeringen vært en gavepakke for nasjonalistene.

«Vi var langt på vei britiske på grunn av velferdsstaten», sier sosiologiprofessor David McCrone på sitt kontor noen hundre meter fra parlamentsbygningen i Edinburgh. «Siden den nå er blitt seriøst undergravd, er det svært lite som holder folket på disse øyene sammen.»

Han understreker at det geografisk avgrensede området der folk føler seg naturlig solidarisk med hverandre er viktig, og at dét for skottene nå primært er Skottland.

Jackie Baillie, Labours talskvinne for velferdsspørsmål, er dypt uenig.

«Det finnes en type sosial solidaritet som folk forstår på tvers av Storbritannia og som ikke er definert av identitet og geografi, men av klasse og sosiale omstendigheter», påstår hun på telefon fra hovedkvarteret til Better Together, den offisielle nei-kampanjen.

Hun viser til en holdningsstudie som hevder at skotter foretrekker at pensjoner og sosiale ytelser betales ut gjennom et sentralisert britisk system, og trekker i tvil hvorvidt et selvstendig Skottland vil kunne leve opp til sine forpliktelser.

«En rapport viser at det vil være et underskudd på 6 milliarder pund i første budsjettrunde etter uavhengighet», sier hun. «Å ha et land der det stilles spørsmål ved hvorvidt man kan betale ut pensjon, er svært alvorlig.»

Basert på argumenter knyttet til solidaritet og risiko har derfor Labour, særlig i form av tidligere statsminister Gordon Brown, prøvd å gi ideen om Storbritannia et positivt innhold gjennom å snakke om en «sosial union». Problemet i mange skotters øyne er at nøyaktig hvor «sosial» denne unionen til enhver tid er, vil være avhengig av hvem som regjerer i Westminster. SNP kan i tillegg lene seg mot økonomisk og statsvitenskapelig teori som peker mot at små land er bedre egnet til å utvikle en mer sjenerøs velferdsstat. De kan også vise til et ekspertutvalg som mener Skottland etter selvstendighet vil klatre opp blant de ti rikeste landene i OECD, og dermed ha råd til å løfte sine sosialbudsjetter opp mot gjennomsnittet i EU og etter hvert nærme seg de skandinaviske landene.

«Jeg ser for meg at Skottland kan skape en interessant versjon av den nordiske modellen», sier Jon Kvist, spesialist på den nordiske velferdsstaten ved universitetet i Roskilde og et sentralt medlem av den nevnte ekspertgruppen. «Og hvis Skottland lykkes, vil det kunne gi gjenlyd også andre steder.»

Nordisk lettversjon. Det er likevel minst én tilsynelatende selvmotsigelse i den sosialdemokratiske uavhengighetsfortellingen som SNP de siste månedene har forsøkt å selge det skotske folk.

«Ifølge ja-kampanjen vil du våkne opp i et nordisk land hvis du stemmer for uavhengighet i september, men det er rett og slett ikke tilfellet», insisterer Labours Jackie Baillie. «De snakker om et progressivt samfunn, om skandinavisk velferd, men samtidig vil de ha et nærmest amerikansk skattenivå.»

Hun viser til at SNP i manifestet sier de vil legge seg på en bedriftsbeskatning 3 prosentpoeng under resten av Storbritannia, og at de generelt lover at ingen skal betale mer skatt i et uavhengig Skottland.

Bill Kidd, SNPs partipisk, tilkjennegir at skattepolitikken ikke passer videre godt inn med den progressive fortellingen.

«Det er uenighet internt i partiet», innrømmer han utenfor sitt kontor i Anniesland, vest i Glasgow. «Min personlige oppfatning er at det er produktet av å hente inn for mange modeller fra utlandet på samme tid.»

SNP så nemlig en tid for seg at Skottland skulle bli en del av «den buen av velstand» som før finanskrisen strakte seg fra Norden til Irland. Etter 2008 forsvant den metaforen sporløst fra skotsk politikk, men den irskinspirerte skattepolitikken overlevde i et forsøk på å lokke med seg næringslivet.

Kidd, som selv kom til SNP fra et mindre sosialistisk parti, mener nasjonalistene på sikt likevel vil ta Skottland i retning av en mer progressiv skattepolitikk, men det kan også fort bli en kamp om partiets sjel etter en eventuell selvstendighet.

Professor McCrone tror uansett det ikke er videre sannsynlig at Skottland vil kunne gå veldig langt i sin tilnærming til den skandinaviske velferdsmodellen. «Hvis du skaper en virkelig barrière mellom England og Skottland når det gjelder velferdspolitikken og skattenivået, så vil det skape store problemer», sier han og viser blant annet til den åpne politikken for tilegnelse av statsborgerskap som SNP legger opp til. «Så vi ender nok i beste fall opp med en lettversjon av det nordiske.»

Forskjellig kompass. Mot slutten av 1600-tallet investerte Skottlands økonomiske elite et sted mellom en sjettedel og en fjerdedel av landets likvider i et skjebnesvangert forsøk på å etablere en koloni i dagens Panama. Den såkalte Darien-ekspedisjonen ruinerte landet og var en viktig grunn til at eliten inngikk union med England og Wales i 1707.

Drøyt tre hundre år senere ber ja-kampanjen det skotske folk om å legge ut på en ny seilas mot det forjettede land, med noe nær tilsvarende risiko ifølge unionistene:

Tap av pundet, usikkerhet rundt EU-medlemskapet, et stort tap av arbeidsplasser, en gjeldstynget økonomi og en oljesektor som i mindre grad enn antatt vil kunne understøtte nasjonalbudsjettet, er bare noen av advarslene fra britiske myndigheter og uavhengige tenketanker.

Men skulle Skottland likevel ta skrittet ut i det ukjente, er det mange som tviler på hvor radikalt annerledes et uavhengig Skottland egentlig vil bli.

«Vi vil i så fall stå ved et kritisk veikryss, en mulighet til å omforme og skape noe nytt», sier Nicola McEwen, nestleder ved Senteret for konstitusjonelle endringer i Edinburgh. «Men jeg er ikke sikker på at det vil være hverken ressurser eller politisk vilje til å gripe muligheten til å gjøre ting veldig annerledes.»

Lesley Riddoch må nok derfor uansett se langt etter sin drøm om et mer lokaldemokratisk Skottland. Hun mener likevel de nye politiske skuddene som har slått knopp denne varme uavhengighetssommeren, er nok et bevis på hvor forskjellig det politiske kompasset oppfører seg nord og sør for den skotske grensen. «I skotsk politikk må man nå forholde seg til en bevegelse som ønsker et grasrotorientert sosialdemokrati, mens man i England må tilpasse seg det høyrepopulistiske UKIP», sier hun ironisk. «Er det virkelig et og samme land?»

18. september får vi svaret.