• Fortiden skal frem Neste år, hele 70 år etter at fordrivelsen av sudettyskerne begynte, åpner i regionhovedstaden Ústí nad Labem, nord i Tsjekkia, et landsdekkende museum som tar for seg sudettyskernes 800 år lange historie i landet. Restaurantavdelingen i byens splitter nye kjøpesenter har kommet museet i forkjøpet ved å dekorere veggene med reproduksjoner av sudettyske postkort fra tiden byen het Aussig an der Elbe. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Fordrevet Over tre millioner tysktalende statsborgere (20 prosent av landets befolkning) ble de første årene etter krigen fordrevet fra Tsjekkoslovakia til et Tyskland i ruiner. I tillegg til regulære transporter, der de fordrevne fikk ta med seg det de kunne bære, ble det organisert såkalte antifa-transporter (for sudettyskere som aktivt hadde motsatt seg det nazistiske regimet. «Antifascister» fikk tildelt en fjerdedel av en godsvogn for sine eiendeler). 

  • Kulturarv Takket være lokale tsjekkiske ildsjeler og finansiell støtte fra sudettyske etterkommere har det lykkes å redde det kunsthistorisk enestående Loretokapellet i nordtsjekkiske Rumburk fra forfallet. Svært mye sudettysk kulturarv har gått tapt, ikke bare under fordrivelsen av den sudettyske befolkningen i 1945–50, og under det påfølgende kommunistregimets vanrøkt, men også i forbindelse med åpningen av grensene i 1989. Da handlet det også om bestillingstyverier fra Tyskland. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Beste vestkant I åssiden over sentrum av Ústí nad Labem ligger bygårdene og villaene som huset byens sudettyske industriborgerskap. Kjemifabrikkene i Aussig an der Elbe, som byen heter på tysk, ble under annen verdenskrig en av den tyske rustningsindustriens viktigste sentra, og eierne profitterte stort. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Tegneseriehit Jaroslav Rudiš traff med tegneserieromanen «Alois Nebel» en nerve hos den yngre generasjonen tsjekkere. Stasjonsmesteren som i drømme hjemsøkes av spøkelsestog fra en fortrengt fortid, mister forstanden og ender i psykiatrien, er blitt en kultfigur i Tsjekkia. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Fikk bli Etter at deporteringen av den sudettyske befolkningen i hovedsak var fullført i 1947, var rundt 200 000 innbyggere igjen. Flertallet var arbeidere som var livsviktige i industrien og derfor ble holdt tilbake. Andre var såkalte antifascister som kunne velge å bli. 93 år gamle Christa Rössler i Šluknov var ved en feil ikke oppført på utvisningsordren familien fikk sommeren 1945. Ved hjelp av gode kontakter fikk hun fritatt foreldre og søsken fra transporten, men måtte se slekt og venner bli fordrevet. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Før og etter Ikke bare ble den tysktalende befolkningen fordrevet fra Sudetland. Mange bygder og eiendommer ble også rasert: I den første «ville» fasen av fordrivelsen ble hus plyndret og deretter revet for bygningsmaterialenes del. Noe senere var det militærstrategiske hensyn som førte til at hele landsbyer fysisk forsvant fra kartet. 

  • Før og etter Ikke bare ble den tysktalende befolkningen fordrevet fra Sudetland. Mange bygder og eiendommer ble også rasert: I den første «ville» fasen av fordrivelsen ble hus plyndret og deretter revet for bygningsmaterialenes del. Noe senere var det militærstrategiske hensyn som førte til at hele landsbyer fysisk forsvant fra kartet. 

Tsjekkernes langsomme oppgjør med fortiden.

Tsjekkernes langsomme oppgjør med fortiden.

Fra utgave: 10 / november 2014

Traumet Sudetland: Rett etter annen verdenskrig deporterte Tsjekkoslovakia tre millioner egne statsborgere til et Tyskland i ruiner. Sudettyskerne fikk kollektivt unngjelde for den nazistiske okkupasjonsmaktens overgrep under krigen. Men fordrivelsen har satt dype spor i det tsjekkiske samfunnet.

Šluknov (ty: Schluckenau), Tsjekkia. «Selv er jeg født og oppvokst i Bayern, men jeg har aldri helt følt at jeg hører til der», sier Eva Habel på vei opp mot kirkegården som ligger på en høyde over den tsjekkiske småbyen Šluknov.

Foreldrene hennes ble sammen med resten av den tysktalende befolkningen høsten 1946 fordrevet fra hjemtraktene her i den nordlige delen av Sudetland, grensebeltet som i 800 år hadde vært bebodd av tyskere og skilt Tsjekkia fra Tyskland, Polen og Østerrike.

«Først da jeg flyttet hit, falt ting på plass», forklarer hun.

Etter mangeårig virksomhet i en forening for sudettyske etterkommere i Bayern, startet hun for noen år siden opp et aktivitetssenter for barn av romfolk i Šluknov. Romfolk fra Slovakia var nemlig en av befolkningsgruppene som skulle fylle vakuumet etter sudettyskerne i de tsjekkiske grenseområdene, i tillegg til tsjekkere, slovaker, rumenere, greske kommunister, tvangsflyttede ungarere og andre mer eller mindre frivillige bosettere.

Eva Habel har spent en bro ikke bare mellom «eksil» og «heimat», de to polene i mange sudettyskeres identitet, men også mellom en historisk minoritet og en aktuell minoritet som begge har vært en torn i øyet på det tsjekkiske majoritetssamfunnet.

Forsoningsarbeid. Eva Habels første eget møte med Sudetland var i 1990. Ett år etter kommunismens fall, fulgte hun moren tilbake til huset som hadde vært hennes barndomshjem.

«Det var en traumatisk erfaring for henne», sier hun om møtet med en huseier som, da han skjønte hvem moren var, smelte igjen døren, og satte på stereoanlegget for å slippe å høre ringeklokken.

«Han var nok redd for at hun ville kreve eiendommen tilbake», tror Habel og setter fingeren på en frykt som har satt sitt preg på mange tsjekkeres forhold til den sudettyske fortiden. Dessuten har kjennskap til eller anelse om egne familiemedlemmers delaktighet i overgrep og selvberikelse i forbindelse med fordrivelsen gjort temaet Sudetland svært betent i mange tsjekkiske lokalmiljøer.

Anelse om egne familiemedlemmers delaktighet i overgrep og selvberikelse i forbindelse med fordrivelsen gjort temaet Sudetland svært betent i mange tsjekkiske lokalmiljøer.

På gressbakken foran gravkapellet viser Eva Habel et eksempel på hvorfor. «Den befinner seg etter alt å dømme der borte», sier hun med dempet stemme og peker mer med hodet enn med armen på en villahage rett utenfor kirkegården. Under plenen skal massegraven ligge. De lokale ofrene for tsjekkisk selvjustis fra maidagene 1945 hadde inntil nylig ingen form for minnesmerke. Nå henger en messingplakett på gravkapellet: «Til evig minne om de uskyldige ofrene for annen verdenskrig og etterkrigstiden» er ordlyden som kommunestyre, lokalsamfunn og sudettyske etterkommere etter en lang og svært følelsesladet strid endelig kunne enes om.

«Det lyder temmelig generelt, men det er nå i alle fall en begynnelse», sier Eva Habel.

Fantomsmerter. «Det er egentlig et veldig stort skritt», sier Ondřej Matějka, leder for organisasjonen Antikomplex i Praha. «Tsjekkere er vant til offerrollen, i Sudetland blir man plutselig stilt overfor gjerningsmannsrollen. Det er vanskelig for mange, men det vekker også mye engasjement», sier han om tilsvarende initiativer rundt om i landet.

Fakta

Sudetland

I det 12. og 13. århundret ble de ubebodde fjellområdene langs grensen nord, vest og sør i Tsjekkia befolket av tyske innvandrere. Hele dette grensebeltet kalles Sudetland, selv om fjellkjeden Sudetene kun utgjør den nordlige ryggen.

Områdene hørte til den tsjekkiske kronen, og falt senere innunder Habsburg-monarkiet. Da Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning i 1918, ble Sudetland en del av Tsjekkoslovakia.

Hitler-Tyskland annekterte de sudettyske områdene 1938, og okkuperte året etter resten av Tsjekkia. Slovakia fikk status som egen stat fra 1939–45 og var alliert med Tyskland.

I 1945 ble Tsjekkoslovakia gjenopprettet (frem til delingen i 1992).

I perioden 1945–50 ble tre millioner sudettyske tsjekkoslovakiske statsborgere deportert til Tyskland, i all hovedsak til Bayern.

 

Men synlige tegn i et tabubelagt historisk landskap får ikke alltid stå uberørt. Flere steder er nyoppsatte minnesmerker over sudettyske ofre for tsjekkisk urett blitt skjendet. Antikomplex – i navnet ligger organisasjonens program: oppgjøret med undertrykte nasjonale skyldkomplekser – har de siste årene stått bak en rekke bokutgivelser og utstillinger om fordrivelsen av sudettyskerne.

Matějka er ikke i tvil om behovet: «Det tsjekkiske samfunnet har fantomsmerter, det mistet en kroppsdel og lider stadig under det», sier han om en kollektiv symptombehandling som lenge gikk ut på fortrengning og fortielse, men som de siste årene også er blitt preget av stadig mer nysgjerrighet, særlig blant de unge:

«Folk spør seg hvordan det ville vært om dette ikke hadde skjedd», sier lederen for Antikomplex.

Kultfigur. Dét spørsmålet har Jaroslav Rudiš stilt seg mange ganger.

«Reiser du fra Praha til Liberec, merker du fortsatt en sudetlandlinje i landskapet», sier forfatteren. «Det er fattigere områder, innbyggere er sosialt svakere, og arbeidsledigheten er høyere enn ellers i landet», forklarer han.

I dette landskapet, befolket av rotløse mennesker, etterkommere av «gullgravere» og mer eller mindre frivillige innflyttere, har Rudiš plassert tittelkarakteren i tegneserieromanen «Alois Nebel».

Historien om stasjonsmesteren som i drømme hjemsøkes av spøkelsestog fra en fortrengt fortid, mister forstanden og ender i psykiatrien, er blitt et sinnbilde på en nasjonal patologi – og en braksuksess:

«Vi håpet å selge 500 stykker», sier forfatteren. Men boken har til nå solgt over 30 000 eksemplarer og i kinoversjon nådd et enda større publikum.

«Det var plutselig blitt kult å befatte seg med dette temaet blant de unge», sier Rudiš og kan dessuten fortelle om en ikke ubetydelig «Alois Nebel»-turisme til Jeseníky (ty: Altvatergebirge), de avsidesliggende fjelltraktene der dramaet i stasjonsmesterens psyke utspiller seg.

Mannen i begynnelsen av 40-årene tilhører en generasjon som selv måtte skaffe seg informasjon om fordrivelsen av sudettyskerne: «På skolen ble vi fortalt at tyskerne kom til Tsjekkoslovakia først med nazistene», sier han.

«At det her var noe som ikke stemte, ble fort klart, og de gamle historiene som lå begravet i disse grenseområdene, vekket en lengsel i meg», forklarer Rudiš. Derfor lar han Alois Nebel etter innleggelsen på asylet møte karakteren «Němý» («Den stumme»). Navnet jernbanemannen gir den fremmede figuren, som med sin taushet vekker irritasjon og ubehag i den lille stasjonsbyen og derfor blir låst inne på asylet, spiller på det tsjekkiske ordet for tysk (němec): «Når man nekter å snakke om noe som har skjedd, så melder fortiden seg likevel, i forkledning», sier Rudiš om skikkelsen som speiler det lokale «taleforbudet», og som vender tilbake til Sudetland for å hevne sin voldtatte mor.

«Den stummes» brysomme nærvær og påfølgende oppgjør med overgriperen fra den gang, berører et ømt punkt: Hadde virkelig det store flertallet av sudettyskerne gjort seg skyldig i undergravende virksomhet mot den tsjekkoslovakiske staten – og gjort seg fortjent til erstatningsløs ekspatriering? Var sudettyskerne virkelig en «femtekolonne oppsatt på å ødelegge Sentral-Europas eneste demokrati», som nåværende president i Tsjekkia, Miloš Zeman, uttrykte det som statsministerkandidat i 2002?

«Aldri mer München». «Fra 1925 til 1938 var sudettyske partier med i alle regjeringene i Tsjekkoslovakia», sier Miroslav Kunštát, professor i historie ved Karlsuniversitetet i Praha.

Det var ikke antidemokratiske motiver i den sudettyske befolkningen, men uklok statlig omgang med følgene av børskrakket i 1929, som langt på vei skulle forpurre den nasjonale sameksistensen, mener Kunštát. Mens krisen virket mildere på den hypermoderne tsjekkiske industrien som fikk stikke av med nesten alle statlige oppdrag, ble det sudettyske håndverks- og turismepregede næringslivet slått ut. Utstrakt favorisering av tsjekkere til stillinger i offentlig sektor, også i Sudetland, virket dessuten uforståelig på den tysktalende befolkningen.

Utstrakt favorisering av tsjekkere til stillinger i offentlig sektor, også i Sudetland, virket dessuten uforståelig på den tysktalende befolkningen.

«I Sudetland var det rene hungerområder, og den tsjekkoslovakiske sosialstaten viste seg helt utilstrekkelig», sier professoren. Det hjalp lite at landets sosialminister selv var sudettysker når store deler av tsjekkisk politikk og byråkrati ikke var med på å ta adekvate grep i møte med den økonomiske krisen.

Mange sudettyskere hilste derfor innlemmingen i det tyske riket velkommen, da Vestmaktene gjennom München-forliket i bytte mot «fred i vår tid» lot Hitler marsjere inn i Sudetland høsten 1938.

«Aldri mer München» het det siden i den tsjekkiske kollektive bevissthet. Formaningen ble forbundet med en politisk grunnkonsensus om at den tyske befolkningen måtte fordrives. Denne holdningen ble forsterket i 1942, i forbindelse med bølgen av represalier mot sivilister og politiske fanger etter attentatet mot okkupasjonsmaktens øverstkommanderende Reinhardt Heydrich.

Folkerettsstridig? Da krigen var over, ble en fortsatt sameksistens erklært som «umulig». Utvisningen av landets tyskættede befolkning ble begrunnet i «Det tredje rikets» fremferd og forsøkt legitimert blant annet gjennom seiersmaktenes retningslinjer for «transfer» av tyske befolkningsgrupper på det nytegnede Europakartet.

«Man har hele tiden innrømmet at såkalte ’eksesser’ fant sted i prosessen», sier Miroslav Kunštát om tvangsutvisningen av Tsjekkoslovakias tre millioner sudettyskere, men mener at den offisielle sjargongen rimer dårlig med de historiske saksforholdene. I sin innledende «ville» og senere «ordnede» fase mellom 1945 og 1947 kom massefordrivelsen til å koste mellom 20 og 30 000 mennesker livet, i en serie massakre, milelange marsjer, fangenskap under katastrofale hygieniske forhold, og selvmord ut fra ren fortvilelse.

«Sannheten om fordrivelsen av sudettyskerne befinner seg snarere et sted mellom eksesser og folkemord», bedømmer professoren.

Denne typen betraktninger sørget for furore under fjorårets presidentvalgkamp i Tsjekkia: Karel Schwarzenberg, kandidat og etterkommer av tyskættet tsjekkisk adel, hevdet at daværende president Edvard Beneš – mannen som mer enn noen forbindes med fordrivelsen av sudettyskerne – ut fra en folkerettslig betraktning i dag ville ha endt for domstolen i Haag. Motkandidaten Miloš Zeman grep anledningen, diskrediterte Schwarzenbergs familiebakgrunn og stiliserte seg selv som garantist for etterkrigsordenen ved å forsvare de såkalte Beneš-dekretene. Forordningene signert av Beneš, som legitimerte at «statlige upålitelige personer» (ment var sudet- og karpattyskere samt ungarere) kunne eksproprieres, omtaler ikke utvisning eksplisitt, men er i debattene siden hyppig blitt henvist til som legitimeringsgrunnlag for utvisningen av den sudettyske befolkningen. «Det er å håpe at et mer differensiert syn på dette kapittelet i tsjekkisk historie kan vinne frem, og at landets politikere snart slutter å instrumentalisere Beneš-dekretene og fordrivelsen av sudettyskerne», avslutter Miroslav Kunštát.

Tar tid. Det er et ønske Peter Barton deler: «Det viktigste for oss er å bevare erindringen om bidragene den tysktalende befolkningen sto for i dette landet», sier lederen for det sudettyske informasjonsbyrået i Praha. Mannen med tsjekkisk, tysk og ungarsk bakgrunn mener en edrueliggjøring av debatten først og fremst er avhengig av saklig informasjon: «Vi jobber blant annet opp mot regjeringen for å korrigere historiepensumet i skolebøkene», sier han om en av de viktigste nøklene for å åpne denne døren inn til tsjekkisk historie. «Man trenger mye tålmodighet i dette arbeidet», sier Barton.

«Det er fortsatt mange nok i dette landet som ikke vil at ting endrer seg.»

 

Korrigering, mars 2015:

I avsnittet «Folkerettsstridig?» i artikkelen sto følgende setning om de såkalte «Beneš-dekretene»: «Forordningene signert av Beneš legitimerte at «statlige upålitelige personer» (ment var sudet- og karpattyskere samt ungarere) kunne eksproprieres, fratas statsborgerskap og utvises fra landet.» Utfra Beneš-dekretenes ordlyd, og ikke ettertidens instrumentalisering av dem, burde det her ha stått: «Forordningene signert av Beneš, som legitimerte at «statlige upålitelige personer» (ment var sudet- og karpattyskere samt ungarere) kunne eksproprieres, omtaler ikke utvisning eksplisitt, men er i debattene siden hyppig blitt henvist til som legitimeringsgrunnlag for utvisningen av den sudettyske befolkningen.» Dette er nå rettet. Aftenposten Innsikt beklager.