• I India er det ulovlig for politikere å erklære seg som nasjonalist, det være seg på vegne av hinduer, muslimer eller andre. Narendra Modi har åpent gått ut og gjort akkurat det – i et intervju med Reuters.
  • 31 muslimer ble i 2011 dømt for å ha tent på et tog der 59 hinduer omkom i 2002.
  • Fatema Chopda (t.v.) og Shasita Bhasatwala opplevde opptøyene i Ahmedabad i 2002.
  • IMumbai har flere ganger opplevd sekterisk vold mellom muslimer og hinduer.
  • Hindunasjonalismens ideologiske gudfar Vinayak Damodar Savarkar (t.v.). Hindunasjonalisten og krigerkongen Shivaji Bhosales (t.h.) portrett sees overalt.
  • Det er tiltagende bruk av niqab blant muslimske kvinner etter opptøyene i 2002.
  • Det er i stort sett muslimer som kjører rickshaw-drosjene i Ahmedabad.
  • Ahmedabads slum mangler skoler, sykehus, vann- og avløpsnett og gatelys.

Hindunasjonalisten som splitter landet.

Hindunasjonalisten som splitter landet.

Fra utgave: 4 / april 2014

Narendra Modi har gått gradene i verdens største høyreradikale bevegelse, og anklages for medvirkning til en massakre på muslimer. Samtidig hylles Indias statsminister for sin økonomiske politikk og fremstilles som en redningsmann for landet.

Ahmedabad, India. «Det var folk utenfra, men de var lette å kjenne igjen», sier Fatema Chopda om den redselsfulle helgen i februar 2002. «De kastet molotovcocktails, og flere av nabohusene brant ned.» De som angrep nabolaget hennes i Juhapura, den største muslimske bydelen i Ahmedabad, var hindunasjonalister iført sine karakteristiske oransje halstørklær. Denne organiserte mobben ildnet ikke bare opp lokale hinduer til å ta del i volden, forteller Fatema:

Også det lokale politiet begynte å skyte vilkårlig på bydelens muslimske innbyggere, et mønster som i dagene som fulgte skulle gjenta seg også rundt andre muslimske enklaver i Ahmedabad, den største byen og økonomisk hovedstad i delstaten Gujarat. Foranledningen var en brann om bord i et tog 16 mil øst for byen, der 59 hinduer hadde brent ihjel inne i vognene.

Ryktene ville ha det til at muslimske terrorister hadde satt fyr på toget som hevn for pilegrimsferden togpassasjerene nettopp hadde lagt bak seg: Tiårsmarkeringen for rivingen av en moské angivelig bygget på fødestedet til guden Ram i Anodhya nord i India. Allerede samme dag gikk Gujarats nyinnsatte regjeringssjef, Narendra Modi, ut i mediene og erklærte at togtragedien var muslimske terroristers verk.

Angriperne som ble busset inn til Juhapura dagen etter, tilhørte ytterliggående høyreradikale grupper som begjærlig grep anledningen til å straffe byens muslimer for det som hadde skjedd. I løpet av 48 timer skulle Ahmedabad, i tillegg til et antall mindre byer i delstaten, bli åsted for en av Indias verste interreligiøse massakre i nyere tid. Tilsvarende opptøyer hadde funnet sted her i 1969, i 1986 og 1992, men denne gangen ble over 1000 mennesker drept, mange på bestialsk vis.

Den rasende mobben skal ha fått både passiv og aktiv støtte fra delstatens maktapparat, og den politiske og juridiske striden rundt Modis personlige rolle i massakren på Ahmedabads muslimer har siden fulgt ham som en mørk skygge.

Ifølge den offisielle forklaringen var opptøyene uttrykk for en «spontan vrede» som den politiske ledelsen og ordensmakten i Gujarat ikke hadde evnet å holde tilbake. Men ifølge en lang rekke øyenvitner, advokater, menneskerettsaktivister, politikere og intellektuelle fikk den rasende mobben både passiv og aktiv støtte fra delstatens maktapparat, og den politiske og juridiske striden rundt Narendra Modis personlige rolle i massakren på Ahmedabads muslimer har siden fulgt ham som en mørk skygge.

Slum. Om det er strid rundt rollen til det politiske lederskapet i opptøyene for 12 år siden, levner ikke den sosiale geografien i Ahmedabad særlig tvil om konsekvensene for byens muslimske befolkning. Etter opptøyene vokste innbyggertallet i Juhapura fra 70 000 til godt og vel 300 000 mennesker. Bydelen ble en overbefolket ghetto, et tilfluktssted for muslimer fra andre deler av byen og fra landsbygda i Gujarat.

I likhet med Bombay Hotel Area, det andre kjerneområdet for byens muslimer, mangler Juhapura nær sagt alle offentlige tjenester som statlige skoler og sykehus, vann- og avløpsnett, gatelys og veivedlikehold. Barn og ungdom fra muslimske områder er i praksis avhengig av egne skoler drevet og finansiert av frivillige organisasjoner, og det er bare på papiret muslimer kan etablere butikk eller skaffe seg bolig i de bedrestilte hinduområdene.

Selv geologien er i muslimenes disfavør: I monsunsesongen står Juhapura fullstendig under vann, mens de tilgrensende hindubosetningene stort sett går klar.

Utenfor huset ser Fatema rett inn i muren som muslimene i selvforsvar reiste i etterkant av opptøyene, og som stadig skiller de lave, slitne husene i den muslimske ghettoen fra den tilstøtende hindubydelen der nye boligblokker nå rager på den andre siden. «Vi har ingen planer om å ta den ned igjen», sier hun.

Fryktens politikk. Etter omfattende kritikk for manglende vilje til å avverge massakren, valgte Narendra Modi sommeren 2002 å trekke seg som regjeringssjef i Gujarat og utlyse nyvalg. Det skulle vise seg å være et mesterlig strategisk trekk:

Med utilslørt antimuslimsk retorikk og terping på «terrorfaren» fra muslimsk hold gjorde hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party, Folkets parti, et brakvalg.

«Modis politikk er en fryktens politikk», sier Rafi Malik, leder for hjelpeorganisasjon Centre for Development i Ahmedabad. «Han brukte islamofobien smart og et stort flertall blant hinduene falt for denne retorikken.»

Den erfarne aktøren i det muslimske sivilsamfunnet i byen minner om at mange av de samme velgerne hadde vært vitne til opptøyene på 1980-tallet, under Kongresspartiets styre, da konsekvensene av tekstilindustriens fall i «Indias Manchester» ble kanalisert over i sekterisk vold.

«Hindunasjonalister satte arbeiderne, som var muslimer og lavkastehinduer, opp mot hverandre», sier Malik om voldsbølgen som varte et helt år. Denne gangen, derimot, var det raskt over, og inntrykket Malik mener mange satt igjen med, var at «Modi hadde lært muslimene en lekse».

Fascistisk inspirasjon. Denne fryktens politikk har dype røtter. I hindunasjonalismens ideologiske grunnskrift «Hindutva – Hvem er en hindu?» skrevet av Vinayak Damodar Savarkar og publisert i 1923, besvarer bevegelsens gudfar sitt eget spørsmål ved blant annet å definere «den andre», subkontinentets muslimer, som splittet i sin lojalitet og som derfor i beste fall annenrangs borgere av den fremtidige hindunasjonen.

Ifølge Savarkars nasjonalistiske definisjon av «hinduitet» (som er knyttet til utøvelsen hinduistiske riter, men som på ingen måte er fundert i religionens heterogene forestillingsverden), er også Indias kristne og muslimer historisk og rasemessig sett hinduer, bare at forfedrene deres ble konvertert for noen århundrer siden. De «fortapte» kan likevel lett bringes tilbake inn i den hindukulturelle folden: Alt de trenger å gjøre er å oppgi sine «fremmede» religiøse riter.

Inspirert av Savarkars ideer ble den hindunasjonalistiske sekten Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS, Den nasjonale organisasjon av frivillige) grunnlagt i 1925. I løpet av 1930-tallet skulle denne grasrotorganisasjonen, som la vekt på fysisk fostring og troskap mot hindunasjonen, først få solid fotfeste i det som i dag er delstaten Maharashtra, nabostaten til Gujarat, før den spredde seg videre utover subkontinentet.

Bevegelsen blir ofte beskrevet som «protofascistisk»  blant annet på grunn av et manifest der Hitlers løsning på jødeproblemet nevnes i omtale av Indias muslimer.

Bevegelsen blir ofte beskrevet som «protofascistisk», ikke minst på grunn av «We, or our nationhood defined» skrevet av Savarkars åndsfrende Madhav Golwalkar som i 1939 ble bevegelsens manifest, og som i sin omtale av Indias muslimer åpent lot seg inspirere av Hitlers løsning på jødeproblemet. For ham, som for flere av hindutvas ideologer, fremsto de fascistiske regimene i Tyskland og Italia som «suksessmodeller», men det var også vesentlige, ideologiske forskjeller:

For RSS var det stadig snakk om en hindunasjon tuftet på kulturell enhet, og ikke på raserenhet, samtidig som bevegelsen på dette tidspunktet hadde lite fokus på å gripe den politiske makten.

Men etter Indias selvstendighet i 1947 skiftet RSS fokus, og forsøkte å få et fotfeste i den nye politikken. Bevegelsen var først dypt involvert i etableringen av Jana Sang som BJP sprang ut av i 1980. Sistnevnte distanserte seg til å begynne med fra den militante hindunasjonalistiske agendaen til RSS, som man fryktet ville marginalisere partiet på linje med dets forløper, men mot slutten av 1980-tallet eroderte den indiske elitens prinsipp om å holde religion og politikk adskilt, hvilket gradvis gjorde mobilisering på bakgrunn av religiøs tilhørighet mer politisk stuerent. Samtidig hadde RSS og bevegelsens søsterorganisasjoner utrettelig fyrt opp under hindunasjonalistiske følelser på grasrotplan, ikke minst gjennom kampanjen for å rive den tidligere nevnte moskeen i Anhodya. Ridende på denne utemmede politiske tigeren begynte BJP å vinne delstatsvalg, og lyktes et tiår senere å komme regjeringsposisjon.

Forgiftet pensum. Partiets så langt første og eneste periode ved makten er stadig omstridt. «Da BJP sist satt i regjering, tok de kontroll over det statlige læremiddelverket, de forkludret systematisk  historiske fakta og reviderte språk- og samfunnsfagbøkene», sier Prasad Chacko, leder for Human Development and Research Center ved St. Xavier's College i Ahmedabad. Regjeringen som overtok etter BJP-koalisjonen i 2004, kalte prosessen med å rydde opp en «avgiftningskur».

Chacko frykter at det samme vil gjenta seg hvis BJP igjen skulle komme i regjeringsposisjon etter parlamentsvalget i 2014: «De vil ikke gjøre noe overilet, men ved å sikre seg kunnskapsministeriet og gradvis få på plass dommere og byråkrater fra egne rekker, vil de kunne forme en ung generasjon, slik som her i Gujarat», sier han, og sammenligner med en ideologiseringsprosess som siden 1980-tallet ikke bare har omfattet kontroll over pensum, men også sponsing av religiøse TV-kanaler og kapring av kultur- og utdanningsinstitusjoner. «Ta universitetene som eksempel», sier han. «Samtlige rektorer er fra RSS. Gujarat har vært et laboratorium for Hindutva.»

Narendra Modi omtales selv med rette som en RSS-broiler: Han gikk gradene fra klesvasker til organisator av propagandamarsjer og videre til partisekretær i BJP, et embete som uformelt anses som bindeleddet mellom de to organisasjonene. For RSS, en organisasjon med cirka 6 millioner medlemmer og som driver 100 000 forskjellige sosiale, kulturelle og helsemessige programmer rund om i India, er Gujarat et av de viktigste kjerneområdene.

Bra for business. Men Gujarat under Modi har ikke bare vært laboratorium for en antiliberal identitetspolitikk, men også for en suksessrik økonomisk liberalisme. «Vi har sett en firedobling av investeringene i industrien mellom 2001 og 2013. Det er et kvantesprang i forhold til tidligere», sier Sunil Parek, innflytelsesrik forretningsmann fra Gujarat og representant for indisk næringsliv i internasjonale fora. «Hvis Tata kommer hit for å produsere Indias billigste bil, da er investeringsklimaet ekstremtgunstig», er hans dom over den mest oppsiktsvekkende nyetableringen under Modis styre.

Og han er ikke den eneste i indisk næringsliv som tror at ting blir bedre hvis Modi blir statsminister. I en tid der India opplever relativ økonomisk stagnasjon, kaller landets næringslivstopper Modi «den ustoppelige hesten», «den visjonære», «frelseren» og «redningsmannen».

Det er da også for dem Modi vil bygge den gigantiske Gujarat International Finance Tec-City (GIFT CITY), halvannen mil utenfor Ahmedabad. «Et sunt foretagende», mener WTO-representant Parek om glass- og betongbyen som er tenkt å fungere som et «backoffice» for finans-, forsikrings- og IT-industrien fra inn- og utland.

Imagebyggingen og statsministerkandidaturet har nå også fått USA til å revurdere visumboikotten landet innførte mot Modi etter massakren i 2002. 

Narendra Modi har ikke bare ved hjelp av offensiv næringslivspolitikk i Gujarat, men også gjennom et omfattende PR-apparat med amerikansk ekspertise, lykkes i å fremstille seg som en «utviklingens mann», også i utlandet. Imagebyggingen og statsministerkandidaturet har nå også fått USA til å revurdere visumboikotten landet innførte mot Modi etter massakren i 2002. I februar ble Modi personlig mottatt av USAs ambassadør til India, et klart tegn på oppmykning. EU har allerede opphevet tilsvarende sanksjoner mot den indiske statsministerkandidaten.

Men sett på nært hold blir det positive utviklingsbildet Modi formidler av Gujarat mer nyansert. «Modi lar kapitalinteressene nyttiggjøre seg billig arbeidskraft, men dropper de sosiale godene», sier Ganshyam Shah, professor i sosialøkonomi og statsvitenskap, og påpeker at delstatens tall på indeksen for menneskelig utvikling har gått klart tilbake under Modis regjeringstid.

Han viser til at Gujarat ikke bare skårer svakere på indikatorer som helse og utdanning enn mange andre indiske delstater som er økonomisk mindre velutviklet, men at staten også er blant de aller mest forurensede i landet. Dessuten har en svært næringslivsvennlig tomtepolitikk gjort at mange fattige jordbrukere har mistet levebrødet sitt. «Han kaller det godt styresett, men for hvem og til hvilken pris?» spør professoren.

Aller nederst. Hinduene i Gujarat er, som ellers i India, en sammensatt gruppe – ikke minst splittet langs tradisjonelle kastelinjer. Etter at den såkalte Mandal-kommisjonen på begynnelsen av 1980-tallet la frem sine anbefalinger om positiv diskriminering for lavere kaster og andre sosialt svake grupper i India, kom det til omfattende protester fra medlemmer av tradisjonelt favoriserte kaster. Uroen ble både av hindunasjonalister og andre politiske krefter kanalisert over i opptøyer mellom muslimer og lavkaste-hinduer, først og fremst for å undergrave kastemobiliteten som det nye lovverket skulle stimulere til. «Det er ikke de tradisjonelle sosiale ulikhetene som er problemet, det er muslimene», lød de reaksjonære kreftenes parole.

Martin McWan har i 30 år arbeidet for Gujarats såkalte daliter, de kasteløse og «urene». Han ble selv født inn i den laveste underkasten blant dalitene, de som tømmer toalettene: «I 1994 var tallet på manuelle kloakktømmere i Gujarat 27 000, nå er det 64 000», sier den kristne konvertitten om utviklingen for dem som befinner seg aller nederst på den sosiale stigen under Modi og BJP.

Han kan også fortelle at 90 prosent av dalitene stadig ikke får besøke templene i Gujarats landsbyer, at i over halvparten av de offentlige skolene sitter dalit-barna fortsatt på egne benker, og i to av tre landsbystyrer må dalitene sitte på gulvet og få teen servert i separate kopper.

Nasjonalt lovpålagt omfordeling av jord til daliter blir heller ikke omsatt i praksis. Mens industrigiganten Tata har fått kjøpe land i Gujarat til en tiendedel av markedsprisen og fått innvilget lån på 10 milliarder kroner til 0,1 prosent rente med 20 års moratorium, tilbyr delstatsregjeringen dalitene et «selvhjelpsprogram» der en mot 7 prosent rente kan ta opp et lån på snaue tusen kroner.

Det er ikke minst mot denne bakgrunnen menneskerettsaktivisten har tatt initiativet til en kampanje mot det mest megalomane av alle Narendra Modis prosjekter i Gujarat: Byggingen av «verdens største statue», en 186 meter høy hyllest til Sardar Patel, Indias første innenriksminister. Patel var ikke bare motstander av lavkastenes frigjøringspolitikk; han var også ansvarlig for å oppheve forbudet mot RSS etter at organisasjonen var blitt bannlyst etter attentatet mot Mahatma Gandhi i 1947, et attentat medlemmer av organisasjonen sto bak.

«Hvis man etter 64 år med uavhengighet ikke har klart å avskaffe en praksis som går ut på å behandle 16,5 prosent av Indias befolkning som «urene», hvorfor skal man da bruke 250 milliarder rupi (=24 milliarder kroner) på en statue?» spør forkjemperen for Indias aller mest marginaliserte gruppe.

 Jernvilje. «Det var Sardar Patels jernvilje som forente India», tordner Jainarayan Vyas bak sitt massive skrivebord i edeltre i et av Ahmedabads beste strøk. BJPs lokale partisekretær ser ingen grunn til at en av Gujarats store sønner ikke skal få reise en statue av en annen. Han har heller ikke stor forståelse for anklagene mot delstatens regjeringssjef i forbindelse med opptøyene i 2002.

«Kritikken av Modi er slett ikke rettferdig. Alle rettsinstanser som har prøvet ham, inklusive høyesterett i dette landet, har frikjent ham. Han er overhodet ikke å klandre», hevder partisekretæren og minner om at Gujarat, i motsetning til andre delstater, har vært spart for opptøyer siden. «Hvorfor anerkjenner man ham ikke for å ha etablert lov og orden?» etterlyser partimannen.

«At retten skal ha frikjent Modi, er rett og slett nonsens», innvender advokat Mukul Sina i sitt hjem i utkanten av Ahmedabad. Den erfarne juristen har stått i spissen for flere rettssaker på vegne av ofre og etterlatte etter massakren for 12 år siden.

«Til nå har én sak mot Modi feilet», sier han om rettstvisten rundt en rapport fra en spesialoppnevnt føderal etterforskningsenhet, der det heter at bevisene mot Modi ikke er sterke nok. «Men det er en stor forskjell på at en sak feiler i en lavere rettsinstans og at noen frikjennes», minner juristen om, og lar det ikke være noen tvil om at det juridisk fortsatt brenner kraftig under føttene til statsministerkandidaten. Og nettopp derfor bruker Modi nå ifølge mange statsministerkandidaturet sitt for alt det er verdt, ikke bare for å få henlagt saker som gjelder opptøyene, men også der polititjenestemenn i Gujarat er blitt beskyldt for å henrette sakesløse småkriminelle muslimer under påskudd av å avverge terrorisme.

I Gujarat har delstatssjefen angivelig lenge kunnet lene seg på et svært politisert rettsvesen. «Ikke bare har høyesterett i Gujarat spolert rettsoppgjøret etter 2002 med vilje», sier Mukul Sinah. «Den skjelte til og med ut aktivistene som hadde gått til sak mot det politiske lederskapet og hevdet at det burde tas grep mot disse menneskene for at de sverter bildet av Gujarat og av delstatens rettsvesen.»

Og Sinah mener en stor del av innbyggerne i delstaten langt på vei deler denne oppfatningen, og at opptøyene i 2002 stadig utgjør en viktig politisk kapital. «Modi ble en helt i mange hinduers øyne, og han er det fortsatt», sier juristen. «Hadde det ikke vært for opptøyene i 2002 ville kanskje Modi ikke ha vært en figur å regne med i det hele tatt.»

Sikkert er det uansett at svært mye står på spill for Narendra Modi ved valget til ny nasjonalforsamling i India i april og mai 2014. BJPs sterke oppslutning i meningsmålingene tydet før valget på at han kunne bli Indias neste statsminister.

På spørsmålet om hva som skjer hvis han ikke blir det, er advokat Sinahs svar entydig: «Da havner han i fengsel.»