• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Arealendringer som fysisk ødeleggelse av natur Naturmangfoldkrisen skyldes sjelden store enkeltahendelser, men summen av mange små: Hver gang en kommune godkjenner et nytt hyttefelt, en skogeier hugger siste rest av en gammel naturskog eller det anlegges en ny motorvei, går noe tapt, skriver kronikkforfatteren. Foto: TORGEIR W. SKANCKE

Tekno-miljøvernerne glemmer naturen.

Tekno-miljøvernerne glemmer naturen.

Fra utgave: 2 / februar 2020

I lang tid har det vært en kløft mellom det urbane miljøvernet og det klassiske naturvernet, og vindkraftdebatten har synliggjort hvor stor avstanden er. Er det riktig at hvis vi bare finner de rette, teknologiske løsningene, så kan vi avblåse hele miljøkrisen, spør Torgeir W. Skancke.

Felles familie. Første gang jeg fikk innblikk i at miljøvernere er en broket forsamling, var som 14-årig medlem i Larvik Natur og Ungdom tidlig på 80-tallet. Vi hadde grønne feltjakker, kikkert rundt halsen og fuglekasser på bagasjebrettet. For oss handlet engasjementet om å ta vare på naturen og artene som lever der. Om nærskogen, våtmarkene og elven.

På NU-seminarene traff vi ungdommer som var ganske forskjellige fra oss. Noen var storbyungdom med skinnjakker, boots og palestinaskjerf. Andre jobbet mot atomkraft og oljeutslipp. Vi var liksom en felles familie, men jeg fikk inntrykk av at mange hadde større nærhet til storbyen enn til skogen og dyrelivet.

Etter hvert skulle forskjellene mellom natur- og miljøvern bli tydeligere. Da Bellona ble stiftet i 1986, var det som om Queen spilte «We are the champions» i bakgrunnen. Initiativtagerne Frederic Hauge og Rune Haaland gadd ikke lenger kaste bort tida på ørkesløse debatter i de demokratiske organisasjonene. Ungguttene klatret i fabrikkpiper, klippet hengelåser og suste frem som miljøvernets superhelter.

Sammenlignet med krigerne i Bellona fremsto det å jobbe for ugletreet eller ørretbekken som noe puslete: en jobb for pyser og sengevætere. 

Sammenlignet med krigerne i Bellona fremsto det å jobbe for ugletreet eller ørretbekken som noe puslete: en jobb for pyser og sengevætere. Bellona ga et tydelig signal om at klassisk naturvern var ut:

Å redde verden handlet om tøffe ting som å grave gifttønner med bare nevene.

Slutten av åttitallet var starten på en ny, grønn bølge over hele Europa. Det var ingen tvil om berettigelsen av hardere lut. Men enda en gang reflekterte jeg over om kampen handlet om naturmiljøet som helhet, eller mest om menneskemiljøet.

Bellona 2.0. Min påstand: Fra Bellonas glansdager har miljøbevegelsen vært delt i to hovedleirer: de urbant orienterte, som har vært mest opptatt av å stoppe utslipp og forurensning – og de som har vært mest opptatt av å hindre naturødeleggelse. Det har vært en glidende overgang mellom fløyene.

Etter hvert, da Frederic Hauge kastet islenderen og iførte seg dress og slips, ble Bellona trendy i nye miljøer. De fremtidsrettede delene av næringslivet skjønte at gull og grønt er en smart match. Børs og katedral kunne kombineres. Hadde de urbane miljøvernerne forlatt naturen for godt?

Det var da de norske vintrene ble foruroligende milde på 90-tallet, at klimakampen startet for alvor. Da miljøstiftelsen Zero ble opprettet i 2002, var det som lanseringen av et slags Bellona 2.0: På få år trumfet klimasaken alle de andre truslene Jorden står overfor. Som det heter på Zeros hjemmeside: Vi har kun én oppdragsgiver: Klimasaken.

Det siste tiåret har miljøvern blitt ensbetydende med kampen mot klimaendringer. Det som i offentlig debatt tidligere ble kalt natur- og miljøvern, betegnes i dag bare som klima. Ingen har liksom vært i tvil om at klimakrisen er den største trusselen mot naturen.

Naturmangfoldet kollapser. Så skjedde det noe høsten 2018 da WWF Verdens naturfond presenterte sin «Living planet report», som slo fast at verdens bestander av ville dyr er blitt redusert med gjennomsnittlig 60 prosent på bare 40 år. Et sjokkerende tall.

Deretter kom en stor vitenskapelig studie som konkluderte med at 40 prosent av alle insektarter er i tilbakegang. Den totale mengden insekter faller med 2,5 prosent årlig, noe som kan bety at insektene har forsvunnet helt innen et århundre. Hvis insektene forsvinner, gjør alt annet liv det samme.

6. mai 2019 slo FNs naturpanels første rapport ned som en bombe: Aldri i menneskets historie har utryddelsen av artene foregått så raskt som nå. I gjennomsnitt er 25 prosent av alle arter truet av utryddelse. De siste 50 årene er arealet urørt natur halvert.

I september presenterte det anerkjente tidsskriftet Science en vitenskapelig rapport som slo fast at antallet fugler i USA og Canada hadde gått tilbake med 29 prosent på 50 år. Konklusjonen var at mengden fugler går dramatisk tilbake i nær sagt alle naturtyper. Kollapsen i naturmangfoldet på Jorden er altså katastrofal. 

1000-kroners spørsmålet. Så kommer 1000-kroners spørsmålet: Hvorfor forsvinner naturmangfoldet? Skyldes det først og fremst miljøgifter? Oljekatastrofer? Klimaendringene? Mange ville antagelig satt dette på topp. Men svaret er nei.

Den desidert viktigste grunnen er det tåkete ordet arealendringer. Hva er så det? Arealendringer er fysisk ødeleggelse av natur, og dermed også artenes livsgrunnlag: industrielt jord- og skogbruk, bygging av bolig- og hyttefelt, energianlegg, gruver og veier. Ifølge miljøstatus.no er 87 prosent av Norges 2355 truede arter truet fordi leveområdene deres blir ødelagt.

Det er ikke først og fremst gift og utslipp som fordriver artene – det er summen av alle menneskelige, fysiske inngrep i naturen.

Klimaendringene derimot, truer «bare» 3,7 prosent av de truede artene, mens forurensning truer 6,7 prosent. På verdensbasis ser bildet litt annerledes ut. Men hovedtrekkene er de samme: Det er ikke først og fremst gift og utslipp som fordriver artene – det er summen av alle menneskelige, fysiske inngrep i naturen.

Det er viktig å understreke at dette forholdet kan endre seg ettersom klimaendringene slår kraftigere inn.

Summen av de mange små. Forsøker jeg med denne teksten å nedtone virkningene av klimaendringene? Absolutt ikke. Mitt poeng er å vise hvordan klimasaken overskygger alle andre miljøkatastrofer.

Forsøker jeg med denne teksten å nedtone virkningene av klimaendringene? Absolutt ikke. Mitt poeng er å vise hvordan klimasaken overskygger alle andre miljøkatastrofer.

Et eksempel: Alle norske medier abonnerer på NTBs nyhetstjeneste, hvor vi journalister kan «plukke» saker fortløpende. Disse er sortert på ulike temaer, inkludert «klima». Det er nesten ingen saker i NTB-systemet som gjenspeiler at det finnes andre trusler mot naturen.

Googler man ordene NRK + klima, får man nesten 1,22 millioner treff. NRK + naturvern derimot, gir 44 000 treff. 97 prosent klima mot 3 prosent naturvern.

I dagene etter at FN-rapportene om naturmangfoldkrisen ble offentliggjort, fikk nyheten bred spalteplass. Deretter ble det stille. Det er fremdeles de synlige katastrofene som dominerer nyhetsbildet: oljetankere som går på grunn, hvaler med magen full av plast, fiskestimer med buken i været. Og her er vi kanskje ved «naturødeleggelsenes tragedie»: Naturkatastrofen skjer sjelden i form av store enkelthendelser – men i det små! Et unntak er selvsagt brannene i Amazonas, og nå sist i Australia.

Den norske virkeligheten. Dette er den norske virkeligheten: Hver gang en kommune godkjenner et nytt hyttefelt på kysten – hver gang en skogeier flatehugger den siste resten av en gammel naturskog – hver gang det anlegges en ny motorvei, går noe tapt. Dette skjer litt etter litt, år etter år. Lokale naturvernere protestere ofte, men konfliktene omtales oftest bare i lokalavisen.

Argumentasjonen fra utbyggernes side er den samme hver eneste gang: «Slapp av, dette er jo bare et lite inngrep. Dessuten er det er masse natur å ta av.»

Eliten mot røkla. Fjorårets vindkraftdebatt er ett av flere eksempler. Med den har konflikten mellom natur- og miljøvern kulminert. På den ene siden står tekno-miljøvernerne, med støtte fra en rekke miljøer innen politikk, business og forvaltning. Samt riksmediene, kan man legge til. På den andre siden står de mer klassiske naturvernerne og lokalbefolkningen. Samt lokalavisene. Kort sagt: Eliten mot røkla.

Sett fra et osloperspektiv er det liten tvil om hva som er viktigst: Noen forlatte fjellknatter på steder ingen har hørt om – eller den globale klimakrisen. Smått mot stort. Viktig mot uviktig. 

Den kanskje fremste av tekno-miljøvernerne, Zeros daglige leder Marius Holm, gjentar til stadighet at klimakrisen er den største trusselen mot naturen. Han nevner ikke naturmangfoldkrisen med et ord.

Hvorfor er det slik at mens de tradisjonelle natur-vernerne både arbeider mot naturødeleggelse, klimaendringer og forbruksvekst – så opptrer tekno-miljøvernerne som om det kun finnes én trussel? Man kan få mistanke om at business, interesser og bindinger er en del av svaret.

«Det grunne skiftet». Ideologisk er det tre trekk som karakteriserer tekno-miljøvernerne:

1) Det viktigste med miljøvernet synes å være menneskearten og menneskesamfunnet.

2) Bare vi finner god nok teknologi, så løser vi også miljøproblemene.

3) Vi kan fortsette den økonomiske veksten i uoverskuelig fremtid, bare den blir «grønn».

Denne retningen står i sterk kontrast til vår naturlandsfader Arne Næss' (1912–2009) dypøkologi. Næss tenkte mye over de to retningene innen miljøvernet. Han kalte dem for «dyp» og «grunn» økologi. Den grunne økologien setter mennesket i sentrum, og hevder at miljøkrisen kan løses ved hjelp av rensing, teknologi og fortsatt vekst. Klimakvoter, elbiler – og vindkraft. Gjenkjennelig?

Næss tenkte mye over de to retningene innen miljøvernet. Han kalte dem for «dyp» og «grunn» økologi. 

Dypøkologien derimot, forholder seg langt mer helhetlig til utfordringene. Den baserer seg på at alt liv på Jorden har en verdi i seg selv, og at «alt henger sammen med alt». Et annet av Næss' mantraer var at fokuset må ligge på økt livskvalitet, ikke økt materiell vekst. Menneskets utfordring var å finne et rikt liv med enkle midler, og dyp glede i samhørighet med naturen.

Hele premisset for myndighetenes «grønne skifte» er troen på at teknologien skal redde oss. Men hva hjelper det å skifte noen råtne bord i skroget, hvis vi styrer hele skuta mot havari?

Fortsetter tekno-miljøvernet i samme spor, er jeg redd satsingen vil ende opp som det grunne skiftet.

Dette er en lengre versjon av en kronikk publisert i Aftenposten 6. januar 2020.