• «Mirakelkorn» En burger laget av quinoa, svarte bønner, linfrø og rødbeter, toppet med avocado, har også et klimaavtrykk og en etisk dimensjon. Den internasjonale etterspørselen etter quinoa fra Peru og Bolivia har for eksempel gjort at prisene lokalt er blitt så høye at lokalbefolkningen selv ikke har råd til det. Foto: AP/NTB SCANPIX og GETTY IMAGES

  • Tørkerammet Mandelmelk er spesielt næringsrik. Problemet er at det krever 5 liter vann for å dyrke én mandel, hvilket gjør mandelproduksjonen til en ekstrem bealstning for miljøet. En åker med døde mandeltrær i Central Valley i California. Mandelproduksjonen bruker cirka 10 prosent av delstatens sårbare vannreserver, halvparten av innbyggernes forbruk. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Uheldig monokultur Amazonas-regnskog i Mato Grosso i Vest-Brasil, grenser mot nedhugget landareal, der det er klargjort for planting av soyabønner. Det er fra dette området norsk fôrbransje kjøper mesteparten av sin soya. Foto: PAULO WHITAKER, REUTERS/NTB SCANPIX

Veganerens dilemma.

Veganerens dilemma.

Fra utgave: 11 / november 2018

Er flysendt grønt bedre enn kortreist kjøtt? En sjettedel av verdens klimautslipp kommer fra husdyrhold, og 33 prosent av klodens dyrkbare jord brukes til dyrking av fôr til husdyr for matkonsum. Vestlige forbrukere velger bort kjøtt i økende grad for å leve sunnere, mer etisk og klimavennlig, og skal man tro nye studier, kan omlegging til vegetarkost redde klimaet. Men er det bare gull, alt det grønne?

To sider av medaljen. Nye, omfattende studier som er blitt publisert i bakkant av FNs siste alarmerende rapport om klimaendringer, peker på at det vil være avgjørende med dramatiske kutt i verdens kjøttforbruk dersom man skal klare å unngå det som omtales som en «klimakollaps». Som et ekstremt eksempel på betydningen av en slik omlegging vises det til at 42 prosent av USAs dyrkbare areal ville kunne frigjøres dersom alle amerikanere byttet ut kjøtt med bønner og belgfrukter.

Det viktige budskapet i en slik noe uvirkelig referanse er like fullt at alle monner drar, og at det nå foreligger uendelig antall gode grunner for å legge om kostholdet. For grønt er i hovedsak gull, og det er det stadig flere som gjør noe med.

Men medaljen har som kjent to sider, og den grønne bølgen bringer med seg nye problemstillinger for natur og klima, som for eksempel hvorvidt man bør unngå mat som har reist tusenvis av forurensende mil, eller om det viktigste er å støtte produksjon og eksport av slik mat fra utviklingsland.

Og vet vi alltid hvor de ettertraktede vegetarproduktene kommer fra? Granateple og mango fra India, linser fra Canada, bønner fra Brasil og gojibær fra Kina. Selv om stadig flere forsøker å sørge for at maten de handler, er så kortreist som mulig, sier det seg selv at for å spise produkter som ikke (foreløpig) kan dyrkes i et norsk klima, må de importeres.

Klimaendringer og varmere vær vil imidlertid åpne for lengre vekstsesong også i nord, og kan gi bedre tilgang på kortreiste, vegetariske kjerneprodukter, som for eksempel bønner, linser og quinoa, som man allerede er i gang med kommersiell produksjon av i Sør-England.

Den internasjonale etterspørselen gjør ofte at prisene på produktene lokalt i produksjonslandet blir så høye at lokalbefolkningen selv ikke har råd til dem. Dette har vært tilfellet med quinoa fra Peru og Bolivia, der prisen på det såkalte ’mirakelkornet fra Andes’, som er en sentral del av regionens kosthold, er tredoblet siden 2006.

Den internasjonale etterspørselen gjør ofte at prisene på produktene lokalt i produksjonslandet blir så høye at lokalbefolkningen selv ikke har råd til dem. Dette har vært tilfellet med quinoa fra Peru og Bolivia, der prisen på det såkalte ’mirakelkornet fra Andes’, som er en sentral del av regionens kosthold, er tredoblet siden 2006.

Avokadoen er et annet slikt eksempel, en grønnsak som er blitt svært ettertraktet for «alle» de siste årene. Kenya, Afrikas nest største avokadoprodusent etter Sør-Afrika, måtte innføre eksportforbud for avokado, fordi den store internasjonale etterspørselen gikk ut over de kenyanske innbyggernes egen tilgang på avokado. I verdens avokadosentrum, Mexico, medfører produksjonen avskoging, bruk av farlige sprøytemidler og ekstremt høyt vannforbruk. Dette gjelder også i andre land med sårbare vannressurser, som Chile og Peru.

Krever store vannressurser. Den tørkeutsatte staten California, som i tillegg til å være en av verdens største avokadoprodusenter, produserer 80 prosent av verdens mandler. Disse brukes i hovedsak til melkealternativet mandelmelk, et yndet produkt fordi mandelen er spesielt næringsrik. Problemet er at det krever 5 liter vann for å dyrke én mandel, hvilket gjør mandelproduksjonen til en ekstrem belastning for miljøet.

Mandelmelk er en ekstremforbruker av vann som følge av produksjonen, men de fleste av de ulike melkeerstatningsproduktene på markedet består i seg selv også aller mest av vann. Soyamelk, som ligner kumelk i ernæringsinnhold, inneholder for eksempel kun rundt 10 prosent soya. De andre variantene, som mandel-, makadamia-, kokos-, ris-, havre- og quinoamelk har alle et enda mindre prosentvis innhold av det som er ment å være hovedingrediensen. Resten er oljer, fortykningsmidler, smakstilsetninger, søtningsstoffer, emuleringsmidler, vitamin- og mineraltilskudd – og vann. Med andre ord, et rådyrt vann til å ha i kaffen eller på frokostblandingen.

Når man bearbeider råvarene på den måten som kreves for å lage «melk» av dem, forsvinner dessuten de naturlige proteinene og kalsiumet, som er så viktig for kroppen. For å øke næringsgrunnlaget i disse drikkene, styrker derfor noen produsenter dem med for eksempel erteprotein eller risprotein for å øke proteinmengden, kalsiumfosfat eller kalsiumkarbonat for å øke kalsium og vitaminer.

Forskere diskuterer om disse tilsatte næringsstoffene blir absorbert og brukt så effektivt av menneskekroppen som næringsstoffene som er naturlig til stede i matvarer. I en artikkel om det svenske havredrikk-merket Oatly, skriver The New York Times at den plantebaserte drikkevareindustrien utgjør et marked på 9,8 milliarder dollar (rundt 90 milliarder kroner), som forventes å vokse til over 16 milliarder dollar (144 milliarder kroner) i 2018, ifølge Innova Market Insights.

Fôr den store driveren. Det er imidlertid soya som utgjør «navet» av de vegetabilske proteinkildene i et plantebasert kosthold. Soyabønner er proppfulle av proteiner, og med et raskt økende antall vegetarianere og veganere følger en tilsvarende økning i etterspørselen etter soyaprodukter. Mange som ønsker å redusere kjøttforbruket, ser også til smakfulle, soyabaserte veganretter som et sunnere alternativ.

Men det er i dag kun en fjerdedel av verdens soyaproduksjon som benyttes til vegetarianske og veganske matvarer og forbruksvarer som sjampo, såpe, materialer til klær og lignende. Hovedandelen – 3/4 – er det fôr-industrien som står for, og som dermed også må bære ansvar for det ukontrollerte og stadig ekspanderende soyajordbruket i land som Brasil og Argentina, der den enorme etterspørselen etter soya fører til avskoging, monokulturer, redusert biologisk mangfold, fortrengning av urfolk og landkonflikter, og utgjør stor helserisiko lokalt, grunnet den omfattende bruken av giftige sprøytemidler.

Som verdens største lakseprodusent, blir også Norge gjenstand for krav om at oppdrettsmiljøet må tvinges til å finne alternativer til soyaproteinkonsentratet, som utgjør 25 prosent av ingrediensene i dagens laksefôr, alt sammen importert fra Sør-Amerika.

Ifølge Felleskjøpet går det med rundt en million tonn soya til fôr til fisk og husdyr i Norge hvert år. Av dette går hele 80 prosent av importen til fiskefôr. I sin ferske rapport «Fra soya til bærekraftige fôrråvarer» presenterer Framtiden i våre hender en liste på fem proteinalternativer til soya, som alle vil ivareta artsmangfold og økosystem, kreve mindre arealer, mindre bruk av giftige sprøytemidler, i mindre grad stå i konflikt med produksjon av menneskemat og også basere seg på avfallsstrømmer, som på sikt er den mest effektive bruken av ressurser. Treflis, mikroalger, slakteavfall, makroalger og insekter blir trukket frem som slike alternative proteinkilder, og ulike forskningsmiljøer er allerede i gang med å utrede en mulig utnyttelse av disse kildene, som mat til både dyr og mennesker.

Treflis, mikroalger, slakteavfall, makroalger og insekter blir trukket frem som slike alternative proteinkilder, og ulike forskningsmiljøer er allerede i gang med å utrede en mulig utnyttelse av disse kildene, som mat til både dyr og mennesker.

Så hva skjer dersom den grønne bølgen fortsetter å vokse og etterspørselen etter alternative proteinkilder til omvendte kjøttetere øker i samme tempo? I artikkelen «Verdens farligste fisk» fra juni i år, hvor tyske Die Zeit går den norske lakseindustrien etter i sømmene, minner avisen om at det ikke bare er til oppdrettsfôr det går med soya som får konsekvenser for soyabonden og naturen, men også til alle de nye soyaproduktene som drives frem av den voksende, plantebaserte forbrukergruppen – av Die Zeit omtalt som del av en fremvoksende «vegetarianerkapitalisme». Kan de kjøttfrie blant oss rett og slett bli de nye miljøsynderne?

Frikjenner vegetarianere. – Pr. i dag er det sånn at den soyaen som brukes i vegetarmat og andre soyaprodukter i hovedsak kommer fra Europa. Slik kan vi avkrefte at produksjonen fører til avskoging, og også bruk av de aller farligste sprøytemidlene, da det ikke er lov med slike, sier Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender.

Riise mener likevel det er verdt å holde soyaproblemet på radaren, og minne vegetariske og veganske matprodusenter om å være kritiske til hvor soyaen og andre råvarer de bruker, kommer fra.

For med den økte etterspørselen etter vegetarprodukter, kan det også komme inn mer soya fra Sør-Amerika i disse produktene.

– 75 prosent av verdens soyaproduksjon går til fôr. Dette er dårlig utnyttelse av matressurser. Dersom kjøttprodukter byttes ut med vegetarprodukter, vil den totale etterspørselen etter soya gå ned, noe som vil være positivt for situasjonen på bakken i Brasil, sier Anne Leifsdatter Grønlund, seniorrådgiver i Regnskogfondet.

– Når det er sagt, så er det selvfølgelig viktig å sikre at den soyaen som faktisk importeres, er avskogingsfri og bærekraftig produsert, uavhengig av om den går til fôr eller til andre ting, sier Grønlund.

«Null åpenhet.» Soyaen som importeres til Norge fra Brasil i dag til bruk i fôr, er sertifisert gjennom merkeordningen Proterra, som i hovedsak skal sikre at soyaen ikke er genmodifisert, da slike fôrråvarer er forbudt i Norge, og at den er bærekraftig produsert. Men Proterra-sertifiseringen har også svakheter, blant annet manglende åpenhet.  

– Kriteriene Proterra pålegger produsentene å følge, er gode på papiret, sier Grønlund. – Så hvis vi bare så på disse, kunne vi kanskje si at Proterra er å stole på. Men de utviser null åpenhet, og det vil være umulig for deg som journalist eller oss i Regnskogfondet å få innsyn i hvordan de faktisk driver. Det er det ingen som vil si, forteller hun.

Og som soyaprodusent i Brasil ligger mye til rette for å kunne holde kortene tett til brystet. Det brasilianske lovverket tillater avskoging, og selv om det finnes lovverk som skal regulere landbruket, er det stor mangel på systemer som skal overvåke produsentenes overholdelse av reglene, og sanksjonere eventuelle lovbrudd. 

Horisonten ser heller ikke særlig lys ut for den som ønsker et bærekraftig landbruk og vern av den livsviktige regnskogen i Sør-Amerikas største soyaland, dersom høyrepopulisten Jair Bolsonaro vinner det brasilianske presidentvalget 28. oktober. Bolsonaro har annonsert at han akter å nedlegge landets miljøverndepartement og legge det innunder landbruksdepartementet, myke opp lovverk som regulerer det arealkrevende jordbruket og trekke Brasil ut av internasjonale avtaler om naturvern og klimasamarbeid.

Det er utvilsomt fôret som er den virkelig store driveren for soyaproduksjonen. Pr. i dag er miljøvernorganisasjonenes holdning da også at vegetarprodukter er uproblematiske i den store sammenhengen, og at vegetabilske råvarer alltid vil være mer effektive i menneskemat enn i fôr. Det er imidlertid lite oppmerksomhet på miljøregnskapet for fly- og skipsfrakt av disse varene, og det å utnytte arealer som er uegnet til å dyrke menneskemat til husdyrbeite, vil ikke nødvendigvis være negativt
i et klimaperspektiv.

Mye tyder på at miljø og klima kommer best ut dersom det i størst mulig grad hentes mat lokalt, ikke bare frukt og grønt i sesong – men kanskje også gressetende lam.

 

Kilder: Framtiden i våre hender, Regnskogfondet, The Guardian, Die Zeit, Skretting Group, Nettavisen, The Independent, The New York Times, The Conversation, Water Footprint Network, Aftenposten.