Etter at Aleksandr Pusjkin ble skutt i en duell i 1837, samlet det seg store mengder sørgende mennesker i St. Petersburg. Russlands nervøse myndigheter flyttet begravelsen hans og mønstret 60 000 soldater. Da vognen som bar dikterens kropp nådde Pskov-provinsen hvor han skulle begraves, prøvde tilhengerne hans å løsne hestene for å trekke vognen selv.
Dødsfallet til stumfilmstjernen Rudolph Valentino i 1926 utløste en lignende sorgreaksjon. Ridende politi måtte holde tilbake fansen som samlet seg ved begravelsesbyrået i New York der han lå på paradeseng (og flere skal ha tatt sitt eget liv).
Fra Rudolph Valentinos begravelse i New York 25. august 1926.
I 1975 var det flere millioner egyptere som viste sin siste respekt for sangstjernen Um Kalthoum. Folk tok tak i kisten hennes og bar den på skuldrene i timevis gjennom gatene i Kairo.
Fra sørgemarsjen i Kairo til ære for den egyptiske stjernen Um Kalthoum i 1975.
R.I.P.
Sørgingen over dagens kjendiser har en tendens til å være mindre fanatisk, og som regel digital i stedet for personlig. Men den er ofte lidenskapelig likevel. De siste månedene har internettsamfunnet sørget over forfatterne Martin Amis og Cormac McCarthy og artistene Tina Turner og Jimmy Buffett.
En hyllest i sand Skulpturen, satt opp i Key West i Florida 9. september, var til ære for Jimmy Buffet, som døde 1. september, 76 år gammel. I tillegg til en musikk- og forfatterkarriere, bygget Buffet et milliardimperium av restauranter, casinoer og ulike produkter basert på sitt brand «Margaritaville», navnet på Buffetts første hit. Foto: AP/NTB
Om man tenker over det, er mange slike sorgreaksjoner over bortgangen til forfattere, skuespillere og musikere litt merkelige, ja, til og med irrasjonelle. I motsetning til andre typer sorg, stammer ikke denne fra personlig nærhet.
Hvis du noen gang har møtt en kjær forfatter, var det sannsynligvis under en boksignering da hun, høy på koffein, signerte boken din og stavet navnet ditt feil. Kanskje du lurer deg selv med at du en gang fikk øyekontakt med en sanger under en konsert, og at han smilte bare til deg. Men du kjente dem egentlig ikke, og de kjente absolutt ikke deg.
Det er heller ikke sikkert at du ville likt dem hvis du hadde kjent dem. Bøkene eller sangene deres kan være rørende og kloke, men det er en biografisk feilslutning å anta at verket reflekterer en kunstners liv eller tro. Dine favoritter kan selvfølgelig ha vært herlige mennesker. Eller så kan de, bak den nøye kuraterte fasaden, ha vært pengegriske, sykelig opptatt av rivalene eller egoister som drev familien til vanvidd. Det kan du sjelden vite med sikkerhet.
Ikonisk kameleon Da David Bowie gikk bort 69 år gammel i januar 2016, var denne veggen i Brixton i Sør-London, med et portrett av Bowies Ziggy Stardust-skikkelse laget av den australske gatekunstneren Jimmy C, ett av mange steder folk viste sin sorg og respekt. Foto: AFP/NTB
Kunsten lever videre
Selv om kunstneren er borte, forsvinner ikke kunsten du setter pris på. Døden utsletter ikke kunsten – tvert imot fører ofte nysgjerrighet og nostalgi til økt salg. (David Bowies eneste album som gikk til topps i USA, var «Blackstar», som ble utgitt noen dager før han døde i 2016.) Det er imidlertid sant at de døde ikke kan skrive flere bøker eller spille inn nye låter. Philip Roth vil aldri gi ut en roman i Donald Trumps tid, og du vil aldri få høre en ny operaballade fra Meat Loaf. Den harde sannheten er imidlertid at de fleste kunstneres beste arbeid ble gjort lenge før de gikk bort.
Sorgen gir mer mening når en stjerne dør ung eller på en voldelig måte. Hvem vet hvilken musikk Amy Winehouse ville ha tilført sin lille, utsøkte portefølje om hun ikke hadde gått bort som 27-åring, i likhet med Jimi Hendrix, Janis Joplin og Curt Cobain.
Sinéad O'Connor, som også døde i 2023, levde et trøblete liv som tok slutt altfor tidlig.
Omstridt og elsket En begravelsesbil med kisten av den avdøde sangeren og aktivisten Sinead O'Connor passerer 6. august horder av fans i Bray i Irland som ville ta farvel med den irske stjernen etter at hun døde 26. juli, 56 år gammel. Foto: Reuters/NTB
Og listen er lang: Buddy Holly (drept i en flyulykke), Amedeo Modigliani (død av tuberkulær hjernehinnebetennelse i en alder av 35), Wilfred Owen (drept i krig en uke før våpenhvilen i 1918). Slike for tidlige og grusomme dødsfall er tragiske.
Objektivt sett er ikke døden til en kunstner som har levd lenge og oppfylt sitt potensiale, det tristeste som kan skje. Mens de fleste dødelige synker inn i glemselen, lever de største blant oss videre i verkene sine. Det var dette den romerske poeten Horace kalte et «monument mer varig enn bronse».
De vanlige grunnene til å sørge gjelder ikke i disse tilfellene. Så hvorfor kjenner mange så bredt og intenst på dette tapet?
Dødens budbringere
En forklaring er at de avdøde kjendisene bare er budbringere. Den virkelige nyheten er døden selv, som kommer og innhenter oss alle, selv om noen kan virke udødelige eller uovervinnelige. Hvis mannen med ljåen kommer og henter Prince, med alt hans talent og kraft, vil han garantert banke på hos deg også. Som Jim Morrison sang før også han døde som 27-åring: «Ingen her kommer ut i live.»
En del av fortiden din – årene der den avdøde musikeren sto for lydsporet, der den avdøde forfatteren var din allierte – kan se ut til å forsvinne med dem.
Sorgen kan også sees på som en form for takknemlighet for solidariteten og gleden de ga. De påtok seg å tolke verden for deg og trekke ut skjønnhet fra livets møkk.
Samtidig er en kunstners bortgang også en anledning til å komme sammen. I en splittet og utmattende tid er en elsket figurs død en anledning til å dele gode følelser og minner med andre beundrere.
Denne dystre pausen fra kommentarfeltenes splid og strid er kunstnerens avskjedsgave til oss.
Publisert i The Economist 3. september 2023.