• «Woman at Wara» (2018)

  • «Aniara» (2018)

  • Visualisering Klimaforsker Michael E. Mann bruker katastrofefilmen «The day after tomorrow» og «Avatar» for å forklare konsekvensene av miljøødeleggelsene. Foto: Twentieth Century Fox

Filmskaperen som miljøaktivist.

Filmskaperen som miljøaktivist.

Fra utgave: 5 / mai 2019

Med historier om motstand, undergang og naturens umistelige skjønnhet tar filmskapere steget inn i den hete diskusjonen om klimakrisen – for å vekke publikum, men også for å vise at en annen fremtid er mulig.

Ble brått forståelig. Et romfartøy på størrelse med et cruiseskip forlater Jorden og setter kurs mot Mars. Gjennom de store vinduene kan passasjerene se ned på den tidligere hjemplaneten, innhyllet i enorme orkanvinder. Mellom skyene skimtes brunbrente landområder og skummende hav.

Filmen heter «Aniara» og bygger på den svenske nobelprisvinneren Harry Martinsons romfartsepos fra 1956. Fortellingen om romskipet som kommer ut av kurs og slyng-es ut i verdensrommet, er blitt tolket på teater- og opera-scener, men det er først nå – i klimatrusselens epoke – at den er blitt film.

– Publikum som så en testvisning av «Aniara» før den ekstremt varme sommeren i fjor, hadde problemer med å forstå at menneskene i filmen forlater en ødelagt jord. Vi trodde at vi kanskje måtte beskrive det tydeligere. Men det ble ikke nødvendig, nå forstår alle, sier regissøren Pella Kågerman.

 

«Aniara» (2018)

Vi kom fra Jorden, Doris’ land,
en perle i vårt solsystem,
det ene sted hvor Livet har fått
et land av melk og honning.
Beskriv de landskap der man fant,
og dagene som grydde.
Beskriv det mennesket som galant
sitt opphavs likdrakt sydde,
til Gud og Satan hand i hand
i et forgiftet øde land
løp vekk fra noe verre
fra mennesket: askens herre.
 
Sang 79 fra Harry Martinsons «Aniara»
Gjendiktet av Johann Grip og Espen Stueland

  

Hun er en del av en bølge av filmregissører, TV-serie- og dokumentarmakere som med aktivistisk glød setter søkelys på miljøspørsmål. Med vekt på filosofi og moral-begreper fremfor spektakulære effekter, diskuterer de hva det innebærer å være menneske når menneskeheten har satt verden i brann.

Den anerkjente amerikanske klimaforskeren Michael E. Mann, tror på filmens kraft. Han har lenge brukt katastrofefilmen «The day after tomorrow» for å forklare for studentene sine (omtrent) hvordan klimaendringene fungerer, og nevner «Avatar» og «Ringenes Herre»-trilogien som andre eksempler på filmer som er bra egnet for å demonstrere konsekvenser av miljøødeleggelsene.

– Historiefortelling er den beste metoden for å overføre kunnskap, og filmbransjen er full av dyktige formidlere. Vitenskap og film er en flott symbiose som skaper mulighet til å informere allmennheten om politisk relevant forskning, for eksempel om menneskeskapte klimaendringer, sier Mann.

Håndterer følelsene ulikt. – Kunst, litteratur, teater og film er alltid blitt brukt i forsøk på å bearbeide eksistensielle spørsmål på et dypere plan, sier psykolog Maria Ojala, som forsker på hvordan barn og unge håndterer følelsene som vekkes av klimakrisen.

Men hvilken effekt har egentlig filmene på oss?

Konsekvensen av menneskets klimapåvirkning ble skildret på film allerede på 1970-tallet, da i form av kommersiell science fiction som «Soylent Green» (der menn-eskeheten lever med matmangel, overbefolkning og pågående varmebølge) og «Silent running» (der bortglemte drivhus i verdensrommet inneholder de siste restene av plantelivet på Jorden), men mange fornekter fortsatt at klimaendringene er skadelige – eller at de i det hele tatt eksisterer.

– Det avhenger av hvilke grunnholdninger man har. Når mennesker som oppfatter at verden er rettferdig, presenteres for dystopiske bilder av klimatrusselen, kan dette true verdensbildet deres og gjøre det vanskeligere for dem å reagere, sier Ojala. Hun tror personer med en identitet som er sterkt knyttet til dagens maktstruktur, og som har mye å tape på at samfunnet endres for å bekjempe klimatrusselen, blir fornektere i større grad. Mennesker har også varierende evne til å håndtere følelsene dette vekker. Noen distanserer seg fra problemet, andre blir lamslått av håpløshet. Mange reagerer med å forsøke å lete etter løsninger.

I boken «Inhospitable world: Cinema in the time of the Anthropocene», som kom ut i fjor sommer, skriver den amerikanske filmviteren Jennifer Fay om hvordan filmmediet forholder seg til antropocen – den geologiske perioden omtalt som «menneskets tidsalder» der menneskelig aktivitet har medført at halvparten av Jordens overflate nå er endret.

Fay mener at Hollywoods forkjærlighet for å skape kunstige regnstormer og jordskjelv i filmstudioet speiler det moderne menneskets forsøk på å temme naturen. Hun er spesielt kritisk til bombastiske katastrofefilmer, som «Water World», «Geostorm» og «Snowpiercer».

– De fokuserer på ekstremvær som en trussel mot livsstilen vår, i stedet for å vise at det er livsstilen som er den virkelige trusselen. Filmene viser en postapokalyptisk verden som gjør at vi klamrer oss enda mer fast til det vi har, sier Fay.

En fordel med miljøaktivismen på filmlerret sammen-lignet med aktivisme med mer tradisjonelle metoder, er at den kan visualisere andre fremtidsbilder. Hva er alternativet til slik vi lever nå? Hvordan kan en positiv fremtid etter klimakrisen se ut? Hvordan skaper vi håp? I den franske dokumentaren «Demain» (2016) lister filmskaperne opp gode eksempler fra hele verden: tilrettelegging for sykler i København, termoenergi på Island og urbant landbruk i Detroit. Slik skapes en følelse av at det ikke er for sent, at mye gjøres allerede og kan gjøre det lettere å engasjere seg.

Filmen har også kraft til å skape empati for noe som ligger utenfor vår egen sfære – uavhengig av om filmskaperen har en politisk drivkraft eller ikke, mener Jennifer Fay.

– Å bry seg er utgangspunktet for all aktivisme. Forskning har vist at de som har ferdes mye i skog og mark som barn, i større grad er opptatt av å kjempe for en forandring enn de som ikke har hatt mulighet til å undre seg over fuglereir og maurtuer. Positive følelser overfor naturen, med empati for dyr og respekt for planter, kan skape miljøengasjement.

Respekt for naturen er et sentralt tema i «Aniara». I boken er Miman en slags datamaskin om bord på romfartøyet Aniara, som bærer på alle menneskehetens minner, og som passasjerene kan finne trøst i. I filmen er Miman en utvidet, virtuell opplevelse, der mennesker kan nyte naturen slik den en gang så ut; dyppe tærne i en klukkene bekk og hvile kroppen i mykt, grønt gress.

– Naturen er jo det virkelige underverket – en forsker kan ikke bygge en sommereng. Og likevel fascineres vi mer av den nyeste Iphonen enn av en solnedgang. Da jeg var på biltur i USA, ble jeg mer imponert av Las Vegas enn av Grand Canyon, sier regissøren Pella Kågerman.

Selv om «Aniara» har et tydelig miljøbudskap, vil ikke Kågermann kalle seg aktivist.

– Jeg er redd for at filmskapere skal bli for prektige, jeg tror ikke vi skal holde på med aktivisme – det kan være en farlig vei å gå, sier hun.

En regissør som er mer fortrolig med aktivistrollen, er islandske Benedikt Erlingsson. I fjor ble han belønnet med Nordisk råds filmpris for sin «Kvinne på krigsstien».

– Vi er i krig, og vi må endre livsstilen vår nå. Vi lever under en apokalyptisk sky, og for meg føltes det viktig å lage film om disse komplekse spørsmålene. Jeg vet at det kanskje ikke er forenlig med ideen om den frie, skapende prosessen, men jeg synes at vi historiefortellere har en moralsk forpliktelse til å gjøre det, sier Erlingsson.

 

«Kvinne på krigsstien» (2018)

 

I sentrum for filmen står kordirigenten Halla som leker katt og mus med de islandske myndighetene etter at hun, med hjelp av pil og bue og en rull stålwire, har revet ned kraftledningene som forsyner det multinasjonale gruve-selskapet Rio Tinto med strøm. Tilværelsen blir ytterligere komplisert når hun, etter mange års ventetid i adopsjonskø, får mulighet til å bli mamma.

– Jeg tror at vi mennesker, dette kollektivet av hjerner, tenker sammen ved å fortelle hverandre historier. Vi filmskapere deltar i en slags felles dialog via disse filmene, sier Benedikt Erlingsson.

Nå sliter han med paradokset ved at hans miljøaktivistiske film krever flyreiser for å få markedsføring på internasjonale filmfestivaler. Når Erlingsson kommer hjem fra reisene, letter han samvittigheten med et besøk på det lokale gartneriet og en hyggelig ekskursjon med familien.

– Jeg fiser ut 600 kilo karbondioksid hver gang jeg krysser Atlanteren, og har fått regnet ut at det tilsvarer tre små, islandske bjørker, som jeg planter når jeg kommer hjem. Det er topp, å være ute i skogen og plante trær sammen med barna, sier Erlingsson.

– Det er ingen deprimerende fremtid. Der finnes det håp.