• Flyr med fluege.de Norges nye store hopptalent Marius Lindvik er i svevet i Bischofshofen i Østerrike 5. januar 2020. Foto: GEORG HOCHMUTH/APA/AFP/NTB SCANPIX

  • Tradisjonelle skiprodusenter På seierspallen da Norge tok gull i laghopp i Kuopio i Finland 25. november 2000, brukte hopperne ski fra Elan, Rossignol, Atomic og Fischer. Foto: NTB SCANPIX

  • Nye navn 25. januar 2020 i Zakopane i Polen, da Tyskland vant laghopp og Norge kom på andreplass, er det helt andre logoer på pallen. Fischer holder stand, men har fått konkurranse av fluege.de, BWT og Slatnar. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Ikke tillatt i OL Under OL i Pyeongchang i Sør-Korea i 2018 hoppet flere utøvere med ski uten logo. Her er Norges Johann André For-fang i aksjon. Foro: DMITRI LOVETSKY/AP/NTB SCANPIX

  • Raw eksponering Fluege.de og andre som profilerer seg på undersiden av hoppski, er godt synlig i svevet over tusenvis av mennesker på sletta – og skiene synes enda bedre i TV-ruten. Foto: NTB SCANPIX

Flyvende reklameplakater.

Flyvende reklameplakater.

Fra utgave: 3 / mars 2020

Fluege.de er en tysk reiseportal som tenkte nytt og kjøpte en skifabrikk for å få markedsført seg på hoppski. Samtidig ga den hoppsporten nytt liv.

Smalt marked. Hoppski er ikke noen god butikk. Produksjonskostnadene er for høye og markedet for lite: I hele verden produseres rundt 3000 par i året. (Funfact: I 1950 ble det produsert drøyt 20 000 par hoppski bare i Norge.)

Fischer er den eneste av de tradisjonelle skifabrikkene som fremdeles produserer hoppski. Det er ikke fordi det lønner seg, men fordi det er god reklame: Logoen på brede hoppski synes veldig godt på (TV-)bilder. Og det gjør skiene interessante for dem som ønsker å synes. 

Tyskerne ville ha egen skiproduksjon. I 2001 ba det tyske skiforbundet (DSV) hoppentusiast Georg Reichert om å overta den tidligere østtyske ski-fabrikken Germina og begynne å produsere hoppski. Tyskerne ønsket ikke at erkerival Østerrike skulle ha monopol på produksjon av hoppski. De ville ha produksjon – og utvikling – i Tyskland.

På denne tiden hadde Atomic og Rossignol og en rekke andre skiprodusenter gitt opp å produsere hoppski. Bare to aktører var igjen: Østerrikske Fischer hadde 90 prosent av markedet og slovenske Elan resten.

Ingen kjøper hoppski, mange ser dem. – Problemet er at ingen kjøper hoppski. Mens det hvert år produseres rundt 3 millioner par alpinski og 1,3 millioner langrennsski, produseres det bare 3000 par hoppski, og halvparten gis bort til topphoppere. Det er ikke mulig å tjene penger på salg av hoppski, sier Reichert.

Han vet hva han snakker om. Sammen med partner Bernhard Seidl gjorde han som DSV ba om; de overtok Germina. I DDRs glansdager hadde fabrikken 400 ansatte som produserte over 400 000 par ski i året. Men etter kommunismens sammenbrudd i DDR gikk det tråere. Virksomheten hadde gått konkurs tre ganger på ti år og var åpenbart ikke liv laga da Reichert & Co overtok.

Men de prøvde. Ski ble produsert under Germina-merket. Virksomheten ble nedskalert fra 400 til 7 ansatte i produksjonen og noen i administrasjon og salg. Men det gikk tungt. Det var og ble for få hoppere.

Men om ingen kjøper hoppski, så er det altså mange som ser dem. Over to milliarder mennesker ser hoppsport på TV i løpet av en vinter. Og de kan ikke unngå å se produsentmerkene på de brede skiene som kommer i nærbilde inn i stuen. Hoppski er effektive reklameplakater – for skiprodusenten.

En genial idé. Reichart og Seidl trengte ikke reklame, men de trengte penger. Og de hadde fått en genial idé: De ville bruke skiene som reklameplakater. De manglet bare en partner som hadde penger, men trengte reklame. Og så var det ett problem: Det er klare grenser for hvor store sponsormerker du kan ha på en ski.

Vi hopper frem til 2009. Den tyske reiseportalen fluege.de ønsket å markedsføre seg gjennom skihopping som er en stor TV-idrett i Tyskland. De tok kontakt med Dieter Thoma, som ti år tidligere hadde lagt opp etter blant annet å ha vunnet OL-gull i laghopp på Lillehammer – og operert det venstre kneet ti ganger.

– De lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å finne på noe spesielt. Da fikk jeg ideen. Jeg foreslo at de skulle kjøpe en skifabrikk og begynne å lage ski, forteller Thoma.

Dermed ville de ikke være sponsor, men produsent av sportsutstyr. Det var den samme ideen som Germina-kameratene hadde pønsket ut. Thoma var bindeleddet som gjorde at partene fant hverandre. Germina ble fluege.de og fikk økonomiske muskler. Fluege.de fikk markedsføring. 

Ulike regler. Selv om det ikke alltid ser sånn ut, har idretten et strengt regelverk for hva som er tillatt reklame. Det er nøye definert hvor det er lov til å ha sponsormerker og hvor store de kan være. Men produsentmerking av klær og utstyr, det er noe annet. Selv i OL, hvor det ikke er tillatt med reklame, er produsentmerking tillatt. Det er fullt lovlig å ha tre striper fra hælen og opp til øret, men forbudt å ha en lapp hvor det står «Posten» på brystet.

Og så kom fluege.de, utfordret regelverket og kludret det hele til. Var de et reisebyrå eller en skiprodusent, var de egentlig sponsor eller var de utstyrsprodusent?

Hopperne var veldig fornøyde. – Det er ikke jeg så opptatt av, det er uansett ingen som kan nekte noen å lage hoppski. Og fluege.de lager gode ski, sier sportssjef for de norske hopperne, Clas Brede Bråthen. Han er opptatt av at reiseportalen har tilført sporten penger, nye tanker og skjerpet konkurranse. Resten av hoppverdenen er enig. Fluege.de kom som en reddende engel.

Reiseportalen har tilført sporten penger, nye tanker og skjerpet konkurranse. 

Det internasjonale skiforbundet (FIS) ga klarsignal. Nykommeren ble mottatt med applaus og åpne armer i hoppmiljøet. Alle var glade for å få en ny operatør inn i et lite marked.  Alle, unntatt Fischer. Østerrikerne forsøkte å stoppe prosjektet med advokater. Det gikk ikke.

Fluege.de Skisprungsproduktions GmbH vant frem, hentet skibygger Pierre Heinrich fra franske Rossignol, og høsten 2010 var fluege.de-ski på markedet. Reisebyrået var hoppski-produsent, slapp å krige med andre annonsører om et begrenset antall klistremerker på klær og ski, men kunne breie navn og logo både oppå og under skiene – bare ikke i OL. Der må de som hopper på ski fra de nye produsentene bruke ski uten produsentnavnet på.

Thoma vil ikke si noe om hvor mye satsingen har kostet fluege.de. Tipset vi hadde fått om at de brukte over en halv milliard kroner på fire år, lo han av.

– Det kostet en del å starte opp, men langt fra så mye. Det viktige er at eierne mener eksponeringen de får, er verd prisen. Og det gjør de, sa Thoma.

Det samme sier Reichert, som heller ikke vil si noe konkret om kostnader: – Fluege.de er fornøyd, de mener de har fått valuta for pengene. Det er det viktige.

Flere følger etter. En indikasjon på at prosjektet har vært vellykket, er at flere har fulgt i fluege.des (ski)spor. Nummer to til å lansere sine egne ski ble den tyske sportsbutikkjeden Sport 2000. Andre sponsorprodusenter i dag er slovenske Slatnar, som har overtatt Elan og den østerrikske vannteknologigiganten BWT som kjøper ski av Fischer med sin logo på.

– Situasjonen i dag er at Fischer har cirka 60 prosent av markedet, vi har 25 prosent og Slatnar har 15, sa Georg Reichert i Germina i 2019. Hans syv produksjonsmedarbeidere leverer mellom 700 og tusen par i året.

– De fleste går til topphoppere, men vi selger også et par hundre par til sub-sidierte priser til klubber og enkeltpersoner. Vi er opptatt av rekrutteringen til hoppsporten, prosjektet vårt er ideelt, ikke kommersielt, sier Reichert.