• Pionér Franz Kafka (1883–1924). Foto: ISTOCKPHOTO og PRISMA/UIG/GETTY IMAGES

  • Kafka-biograf Reiner Stach avsluttet i fjor arbeidet med sin 2000 sider sterke Kafka-biografi i tre deler. I den prosessen har han lært å se annerledes på den tysk-jødiske forfatteren. «Kafka var en person med uante energireserver – og mye humor», sier han. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Varsler Edward Snowdens avsløringer om den amerikanske etterretningstjenesten NSA bekrefter at staten organiserer seg mot sine egne borgere. Foto: NTB SCANPIX

  • Skisser Side fra Franz Kafkas dagbok. Foto: IMAGNO/GETTY IMAGES

Franz Kafka: vår tids visjonær.

Franz Kafka: vår tids visjonær.

Fra utgave: 1 / januar 2015

For hundre år siden la Franz Kafka siste hånd på «Prosessen». I den ufullendte romanen skildrer den tysk-jødiske forfatteren fra Praha vesenstrekkene ved den allvitende moderne overvåkingsstaten.

Kamp mot systemet. Edward Snowdens avsløringer om etterretningstjenesten NSA bekrefter en beklemmende sannhet: Protester fra liberale kritikere til tross; det oppfattes ikke lenger som en altfor stor skandale at staten organiserer seg mot sine egne borgere. Den fulle og hele kontroll, og maktmisbruket i kjølvannet av den, aksepteres stilltiende nærmest som en avansert form for nettverksbygging.

Nettopp denne sammenhengen undersøkte Franz Kafka for 100 år siden i «Prosessen», der en 30 år gammel mann ved navn Jozef K. havner i armene på en slags parallelljustis som har forgrenet seg helt inn i hans nærmeste omgivelser.

Mens Snowden tar et ettertrykkelig oppgjør med systemet han først var en del av, værer den sakesløse romanfiguren til å begynne med den uhørte skandalen, men deretter svekkes han i troen på egen uskyld, og til slutt ikke bare bukker han under for det allestedsnærværende, selvoppnevnte justisapparatet, han bidrar selv til å fullbyrde dommen som etter alt å dømme er felt over ham.

Intimitetstyveri. «Kafka var utvilsomt en pionér i å diagnostisere de moderne maktformene», sier Kafka-biograf og litteraturviter Reiner Stach om forfatterskapet til et av de største navnene i tysk litteratur. «Terroren Jozef K. utsettes for i «Prosessen», er at man tar fra ham privatlivet og intimiteten hans», sier han om romanen som åpner med at hovedpersonen en morgen blir «arrestert uten at han hadde gjort noe galt.»

Tilskuere er nemlig til stede i alt den unge bankmannen foretar seg: Folk titter gjennom vinduer, kolleger av K. dukker uanmeldt opp under arrestasjonen, og alle han møter synes å vite at han har en prosess gående mot seg. En prosess som blir ført på de underligste steder, med publikum til stede, men med et ugjennomsiktig hierarki av dommere og advokater, fengselsprester og rettsbetjenter. I en av det 20. århundrets viktigste romaner, foregriper forfatteren, som skulle bli verdensberømt først etter sin tidlige død i 1924, ikke bare opplevelsen av en altomfattende overvåking, men også det personlige bidraget den enkelte yter til slike systemers opprettholdelse:

Jozef K. er mot sin vilje blitt en offentlig figur, men denne offentlighetsstatusen går etterhvert under huden på ham. For mens han i starten setter seg til motverge og protesterer mot oppførselen til det uoffisielle rettsvesenets representanter, gir han etterhvert etter, anerkjenner retten og begynner å delta aktivt i dens prosedyrer:

«Selv om Jozef K. blir fortalt at han slett ikke må komme til forhørene, kommer han likevel», poengterer Stach og mener Kafka vil fortelle oss at vi slett ikke bare er ofre for statlig og kommersiell overvåking, vi er også i høyeste grad med på å muliggjøre den, når vi lar alle dører stå åpne og ikke setter oss til motverge: «Det er vi som haker av bokser og erklærer oss enig i betingelser, det er vi som prisgir private bilder og annen informasjon og glemmer å slette spor», minner Reiner Stach om.

Kafka vil fortelle oss at vi slett ikke bare er ofre for statlig og kommersiell overvåking, vi er også i høyeste grad med på å muliggjøre den, når vi lar alle dører stå åpne og ikke setter oss til motverge.

Vi gjør det med samme selvfølge som Josef K. aksepterer det uoffisielle rettsvesenet, dets representanter og til slutt nærmest insisterer på å få fullbyrdet sin egen dom – en dom felt i henhold til et lovverk som fritar myndighetene fra selv å måtte «lete etter» skyld, men som i en naturlig konsekvens av det perfekte nettverket av kunnskap og informasjon ganske enkelt blir «tiltrukket» av skyld, som en skreddersydd Google-reklame finner sin kunde. 

Anonyme makter. Med Kafka godt under huden fortviler Reiner Stach over at man stadig kan høre folk si «jeg har da ikke noe å skjule» når de konfronteres med egen netthygiene, videoovervåking eller kommunikasjonskontroll: «Det er uendelig naivt!» sukker biografen som ser Kafkas visjonære gjennomtrengningskraft i dag komme til full anvendelse:

I et brev til journalisten og venninnen Milena Jesenská drøfter Kafka i 1922 de moderne kommunikasjonsformenes vesen, hvilke av dem bør to mennesker som bor borte fra hverandre bruke, og hvilke ikke? Jernbane, bil og «areoplan»: ja. Telefon, telegraf og – i særdeleshet – trådløs telegrafi: nei. For ad disse veier kommer «de skrevne kyssene» til Milena slett ikke frem, hevder Kafka, nei, de blir «drukket opp av spøkelser på veien».

Lite ante Kafka om evnen hos vår tids teknologiske spøkelser til å «drikke opp» informasjon på veien. For de anonyme maktene som Kafka-heltene ved navn K. i «Prosessen», og i den senere romanen «Slottet», begge er utlevert til (og som de selv utleverer seg til, ja sogar trenger seg på) har i vår tid flyttet fra loftsetasjer og slottsgemakker til cyberspace. De driver sitt uvesen i nettbærende storkonserner som Facebook eller Google, de utformer datalagringsdirektiver, og de huserer i hemmelige etterretningsdomstoler:

I anledning NSA-skandalen i 2013, skrev advokaten og forfatteren John W. Whitehead om et amerikansk justisvesen som i Foreign Intelligence Surveillance Court (FISC) har begynt å leve sitt helt eget liv, og synes å stå til regnskap bare overfor seg selv: «Vi lever nå i et samfunn hvor en person kan anklages for hvilke forbrytelser som helst uten å vite nøyaktig hva han har gjort. Han kan bli arrestert midt på natten av en gjeng romsterende spesialstyrker. Han kan oppdage at han står på en flyforbudsliste og av ukjente grunner er forhindret fra å reise. Han kan få sin telefon- og nettforbindelse avlyttet med begrunnelse i en hemmelig ordre, utstedt av en hemmelig rett. Han har heller ingen mulighet til å avdekke hvorfor han har havnet i søkelyset. Dette er Kafkas mareritt, og det er etterhvert i ferd med å bli Amerikas virkelighet.»

Forvaltning og statistikk. Hvilke erfaringer kunne Kafka trekke på i sine makt- og systemdiagnoser? Som erfaren saksbehandler i et statlig forsikringsselskap hadde han ikke bare privilegert innsyn i byråkratiets vesen og forvaltningens makt, han satt fra 1914 av ansikt til ansikt med utallige sårede soldater fra verdenskrigen som datidens Tsjekkia var blitt revet med i. Det var ofre for en ny type krig, mange av dem med diagnosen «granatsjokk», en samlebetegnelse for det som senere skulle komme til å hete posttraumatisk stresslidelse.

«Hver halvtime kom et nytt tilfelle og satte seg i stolen fremfor ham», forteller Stach som i fjor avsluttet arbeidet med sin 2000 sider sterke Kafka-biografi i tre deler. «Det var nifst for ham», sier biografen. I dobbelt forstand: Ikke bare var han konfrontert med en serie dypt skadede eksistenser, Kafka var kanskje den første forfatteren som forsto hva det betyr når mennesker sammenfattes og reduseres til en mappe, blir gjort til statistiske enheter, blir registrert og samlet som data. Kort og godt blir forvaltet.

For hvem som faktisk står bak vokterne, dommerne og rettstjenerne som forvalter det parallelle rettssystemet i «Prosessen», og de anklagede som kjøres gjennom det, blir for Josef K. helt til det siste ugjennomskuelig. Men i takt med at hans egen privatsfære svinner hen, blir utenforstående stadig bedre informert om K. Og rettsapparatet synes overhodet ikke å behøve tvangsmidler for å tukte K.: Han blir hverken satt i fengsel eller husarrest, ikke underlagt besøks- eller reiseforbud. Likevel føler K. seg som «fritt vilt». Biograf Stach mener vi i dag er mye mer sensibilisert for akkurat denne typen forfølgelser, forfølgelser uten berøring, enn det tidligere generasjoner Kafka-lesere var.

Humoristisk. Også språket er en nøkkel til Kafkas aktualitet: «Kjenner man ikke teksten, kan man fort tro den er ti år gammel og ikke 100», sier Reiner Stach om Kafkas stil. Når leseren ikke bremses av et antikvert språk, virker teksten mer troverdig. Thomas Mann, et annet stort navn i tysk litteratur fra samme periode, er derimot langt vanskeligere å forstå.

«Man merker med en gang at det ikke er en moderne tekst», sier Stach. «Ikke bare bruker han gammeldagse ord, man merker også at problemene han tar opp ikke lenger er våre.»

Kafka derimot brukte aldri sjeldne ord, for ikke å snakke om fremmedord. Ordforrådet hans var lite, og han skrev konsentrert. Dessuten unnlot han konsekvent å bli for kultur- eller stedsspesifikk: Et ord som ‘jøde’ forekommer praktisk talt aldri, ‘Praha’ én eneste gang:

Ikke bare er Kafka økonomisk i omgangen med språket, han er overraskende nok også veldig humoristisk: «Humoren spiller en svært sentral rolle», sier Stach. I Kafkas verker finner man en mengde slapstick-scener, forfatteren utsetter mer enn gjerne leseren for karakterer i brysom tosomhet, for uforskammede «hjelpere» som kludrer det til for helten og hverandre, og for karikerte byråkrater med rørende svakhet for dokumenter av alle slag.

Kafka er en mester i å la leseren bli pinlig berørt på andres vegne. Men de alvorlige undertonene svekkes ikke av den grunn, de kommer snarere tydeligere til sin rett: «Han forener det komiske og det skrekkelige, gjerne i én og samme setning», sier 62-åringen som etter 18 års arbeid med bautaen av en biografi mener humoren gjennomsyrer hele Kafkas forfatterskap, og burde gjøre det tilgjengelig for mange flere lesere:

«Den gjør i det minste bildet av Kafka mye lysere», sier Stach om en forfatter som tradisjonelt er blitt fremstilt som lidende, nevrotisk og selvopptatt, ja, nærmest som en egen kategori, der uhygge, angst og et marerittaktig utenforskap er synonymt med navnet.

Alltid aktuell. Bildet av Kafka er hos leserne i stor grad farget av de personlige og historisk betingede erfaringene den enkelte leseren tar med seg inn i møtet med teksten, mener Karlheinz Fingerhut, professor i litteratur ved Ludwigsburg Universitet:

«Kafka-teksten er en maskin til fremstilling av tolkninger», sier han. Disse tolkningene er alltid et samspill mellom hva det er som driver leseren og hva han eller hun ser i teksten. «Si meg hvordan du forstår Kafka, og jeg kan si deg noe om deg selv».

I østblokklandene ble forfatteren raskt stemplet som «vestlig», «dekadent» og «negativ».

Akkurat det ville kommunistregimene i østblokklandene hindre folk i å gjøre. Der ble forfatteren raskt stemplet som «vestlig», «dekadent» og «negativ». Og sensuren behøvde ikke lete lenger enn første setning i «Prosessen»: «Noen måtte ha baktalt Jozef K., for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.» I politiske systemer basert på angiveri og vilkårlig justis ble Kafka en persona non grata par excellence. 

DDRs statssjef Walter Ulbricht advarte personlig landets forfattere mot å idealisere Kafka, og bruke ham som «rambukk» mot den sosialistiske realismens litteraturideal. Da et litteraturtidsskrift i 1962 likevel publiserte et bidrag om Kafka, fikk redaktøren sparken. I Sovjetunionen sirkulerte prosess-romanen i hemmelighet, uten forfatterens navn og utgivelsesår, og ble av intellektuelle oppfattet som en russisk dissidents verk – på grunn av sin autentisitet!

I Tsjekkoslovakia, Kafkas hjemland, skulle den såkalte «Kafka-konferansen» i 1963 for en kort periode rehabilitere den forbudte forfatteren, og utgjøre en viktig intellektuell impuls for Praha-våren fem år senere. Men med den sovjetiske invasjonen i 1968 ble ikke bare demokratibevegelsen knust, det betydde også en stopper for den systemkritiske gjenoppdagelsen av Kafka, og Prahas største litterære sønn ble på ny bannlyst fra offentligheten. Etter kommunismens fall skulle han vende tilbake til hjembyen for fullt, ikke bare som turistmagnet, men som identifikasjons-anker for mange intellektuelle til byens multietniske og kulturelle storhetstid de første tiårene av det 20. århundret.

Samtidig åpner forfatterskapet et privilegert og uuttømmelig tolkningsspeil for «totalita», som tsjekkerne enkelt og greit kaller den kommunistiske æraen mellom 1948 og 1989. På tsjekkiske og andre europeiske teatre er det ikke vanskelig å finne Kafka-oppsetninger. Det er det heller ikke i et land som India, kan biograf Reiner Stach fortelle. Og i Sør-Korea er Kafka skolepensum. «Grunnerfaringene hos Kafka er transkulturelle», sier Stach:

«Derfor er han en verdensforfatter, og derfor virker han også så moderne.»