Ingenting kan engasjere oss slik som virkeligheten. Spesielt ikke når den viser seg fra sin mest utrolige side.

«Mirakelet i Gullspång», som nylig vant Gullbaggen (svenskenes Amandapris) for beste dokumentarfilm, har fjetret og forbauset kritikere og publikum på filmfestival etter filmfestival siden i fjor sommer. Anmelderne har kalt den «en cinematisk matrjosjkadukke», og sammenlignet stemningen i filmen med både David Lynch-serien «Twin Peaks» og Coen-brødrenes svarte komedier.

Tegn fra Gud

Det hele begynner den dagen to norske søstre, Kari og May, kontakter den svenske dokumentarregissøren Maria Fredriksson. De har opplevd et mirakel, sier de, og noen må lage film om det.

Damene er troende og åpne for at Gud meddeler seg via tegn. Det var nettopp et slikt tegn som åpenbarte seg for May da hun hentet seg inn igjen etter en ulykke, og ansporet henne og Kari til å kjøpe én bestemt leilighet i det svenske tettstedet Gullspång (innbyggertall: 1567).

Selve mirakelet i historien manifesterte seg da de troppet opp på meglerkontoret for å møte selgeren. Hun heter Olaug, og ligner noe helt utrolig på Kari og Mays avdøde storesøster, Astrid. Forbløffende nok viser det seg at Olaug attpåtil er født på samme dag som Astrid, og vokste opp på andre siden av fjorden fra søstrene i Troms. I tillegg hadde hun samme kjælenavn, Lita.

Olaug har aldri visst at hun hadde en tvilling, men en DNA-test bekrefter slektskapet.

Familiære avsløringer

Dette er likevel bare starten på fortellingen. Hver gang Fredriksson tar fatt på en ny innspillingsøkt, avdekkes en ny overraskelse.

Samtidig blir søstrenes gjenforeningsglede steg for steg blandet med vanskeligere følelser. Fortiden rommer ting som er vonde å akseptere, og de tre har vokst opp i svært ulike sosiale miljøer. Det viser seg snart at de har ulike oppfatninger om avgjørende hendelser, og en emosjonell barriere oppstår.

«Denne filmen skulle jo være noe positivt!», utbryter en fortvilet Kari på et tidspunkt.

Mysteriene slipper heller ikke taket. Tvert imot.

Grunnen til at «Mirakelet i Gullspång» fascinerer så mange, er at avsløringene pipler frem innenfor en familierelasjon. Familier er jo normalt sett preget av at medlemmene kjenner hverandre ganske godt – også de sidene som folk gjerne forsøker å holde skjult for utenforstående.

I Fredrikssons dokumentar forsterkes effekten av at det er søstrene selv som initierer utforskningen av mysteriet. Vi – både filmskaper og publikum – bivåner på sett og vis avdekkingen sammen med familiemedlemmene. Ingen av de involverte aner jo hvor det hele bærer hen.

Dobbeltgjengere og hukommelsestap

Filmen deler noen trekk med en annen besnærende dokumentar som også avdekker et søskenmysterium: Tim Wardles «Three Identical Strangers» (2018).

Her rulles historien i gang den dagen 19-åringen Robert Shafran ankommer universitetet. Pussig nok blir han hilst «velkommen tilbake» av en rekke mennesker han aldri har sett før, og de tiltaler ham som «Eddy Galland».

Da han treffer denne dobbeltgjengeren, viser det seg at begge to er adoptivbarn – og guttene konkluderer med at de må være eneggede tvillinger. Saken vekker medienes interesse, og fører til at en tredje tvilling, David Kellman, oppdager og gjenforenes med brødrene sine.

Akkurat som i Fredrikssons film preges den første fasen av glede og eufori. Robert, Eddy og David har sammenfallende smak og interesser, blant annet har alle tre drevet med bryting. De flytter sammen og starter en restaurant i fellesskap.

Også her blir forholdet mer anstrengt etter hvert. Trillingene viser seg å slite med mentale problemer, og gradvis avsløres de problematiske omstendighetene rundt adopsjonsprosessen deres. Det hele blir ganske ubehagelig.

Familiemysteriet i dokumentaren «Tell Me Who I Am» (2019) gjelder kun for den ene av to brødre. Alex Lewis mistet hukommelsen etter en motorsykkelulykke og har siden basert seg på hva broren Marcus kan fortelle om barndommen og oppveksten deres. Etter hvert som årene går, begynner imidlertid Alex å ane at Marcus ikke forteller den hele og fulle sannheten. 14 år etter ulykken, mens de rydder i morens dødsbo, blir Marcus tvunget til å innrømme noen tunge realiteter.

Dokumentarisk selvterapi

Ikke alle familiemysterier trenger å ende i emosjonelt opprivende avsløringer. De kan fungere terapeutiske på andre måter, i det minste for filmskaperen selv. Dokumentarprosjektet kan bli en personlig prosess der regissøren forsøker å forstå de dypere årsakene bak eksponerte familiehemmeligheter eller foreldrenes spesielle livsvalg. Det trenger heller ikke lede frem til noen konkret oppklaring man kan sette to streker under.

I «My Architect: A Son's Journey» (2003) gjør Nathaniel Kahn nettopp dette. Objektet er hans egen far – den anerkjente og verdensberømte arkitekten Louis Kahn, som blant annet tegnet Phillips Exeter Academy Library i New Hampshire, Salk Institute i California og nasjonalforsamlingen i Bangladesh.

Filmen er strukturert rundt sønnens besøk til bygningene faren formga, og intervjuer med arkitektkollegaer og andre som kjente ham. Slik forsøker Nathaniel Kahn å forstå farens virke og personlighet, fordi han selv har knapt hatt kontakt med opphavet. Kahn senior forble en fraværende figur i Nathaniels barndom.

Arkitekten hadde to barn med to elskerinner utenfor ekteskapet, der ingen visste om de andre, og filmskaperen var ett av dem.

Dramatiserte mysterier

Temaet har selvsagt interessert flere enn dokumentaristene, selv om dramatiserte familiemysterier ofte er mer banale og forutsigbare enn dem fra virkelighetens verden. Like selvsagt finnes det noen gode eksempler å vise til.

Ambisiøse spillefilmskapere vet å veve de personlige fortellingene nennsomt sammen med samfunnsmessige observasjoner, og dermed kan oppklaringen av et familiemysterium kaste lys over både makro- og mikronivået.

I John Sayles elegante «Lone Star» (1996) må sheriffen Sam Deeds (Chris Cooper) etterforske et likfunn, der levningene har ligget en god stund. En ring og en Texas Ranger-stjerne ved siden av skjelettet innebærer at saken vil røske nytt liv i gamle rykter om hvordan en av Sams forgjengere, Charlie Wade (Kris Kristoffersen) ble myrdet.

Det innebærer også at han må gripe an et personlig mysterium: Hva slags menneske var egentlig hans far – den nylig avdøde sherifflegenden Buddy Deeds (Matthew McConaughey)?

Handlingen utspiller seg i Texas, helt på grensen til Mexico, og befolkningsendringen i regionen – der de spansktalende er kommet i flertall – danner rammen rundt dramaet. Ikke forvent en lettvint og endimensjonal oppklaring av noen av aspektene i denne saken.

Før han slo igjennom internasjonalt med Hollywood-produksjoner som «Prisoners» (2013), «Sicario» (2015) og «Arrival» (2016), laget den kanadiske regissøren Denis Villeneuve noen sterke filmer i hjemlandet. Deriblant «Nawals hemmelighet – Incendies» (2010), som tar utgangspunkt i en mors siste ønske.

Nawal Marwan (Lubna Azabal) etterlater seg et testamente der hun ber barna Jeanne (Mélissa Désormeaux-Poulin) og Simon (Maxim Gaudette) om å spore opp en bror de aldri har kjent til. Moren har skrevet et brev som må overrekkes til ham.

Oppdraget leder dem tilbake til familiens hjemland i Midtøsten, hvor de etter hvert finner ut at broren heter Nihad Harmanni (Abdelghafour Elaaziz) og ble tatt fra Nawal i ung alder. Han endte opp som torturekspert for en av militsgruppene i regionen. Uhyggelig nok i seg selv, men denne familietragedien rommer flere grufulle hemmeligheter.

Handlingen bygger delvis på en sann historie.

PS! For flere tips om dokumentarer hvor familiehemmeligheter står sentralt, les «Private ligninger» fra Aftenposten Innsikt i mars 2013, som er tilgjengelig på nettsiden aftenposteninnsikt.no eller i Magasinpluss. Der omtales blant annet Doug Blocks «51 Birch Street» (2005) og Sarah Polleys «Stories We Tell» (2012).