• I perspektiv En oppstilling av soldater i kampuniform lytter til Adolf Hitler tale under en naziparti-samling i Nürnberg i Tyskland i 1936. Foto: BETTMANN ARCHIVES/GETTY IMAGES

  • I perspektiv Fra konsentrasjonsleiren Auschwitz Birkenau i Polen. Foto: GETTY IMAGES

  • Nye perspektiver på diktatoren og krigen «Hitler: Only the World Was Enough», avBrendan Simms og «Hitler: A Biography» av Peter Longerichs. 

Med Hitler i hodet.

Med Hitler i hodet.

Fra utgave: 1 / januar 2020

Det er 2020. Betyr det at vi kan slutte å tenke på Hitler?

Stadig nye historier. I år er det 75 år siden slutten av andre verdenskrig. Likevel er det slik at det hvert år kommer nye hyllemeter av litteratur om denne perioden i verdenshistorien. Denne litteraturen inneholder også studier om Hitler, som stiller spørsmål som hvordan, hvorfor og hva som gjorde at hele Tyskland stilte seg bak mannen med den latterlige barten.

 

Nye perspektiver på diktatoren og krigen «Hitler: Only the World Was Enough», avBrendan Simms og «Hitler: A Biography» av Peter Longerichs. 

 

To av disse studiene, briten Brendan Simms’ «Hitler: Only the World Was Enough» og den tyske historieprofessoren Peter Longerichs «Hitler: A Biography» (som nylig ble oversatt til engelsk), ble utgitt rett før jul. Begge disse er ganske typiske historiske biografier, som stiller spørsmål om henholdsvis hvorvidt Hitler var besatt av tanken på å ødelegge kapitalismen, og om hvor dypt involvert han var i de ulike beslutningsprosessene som fant sted i det tredje riket.

Samtidig inneholder de også nye perspektiver på diktatoren og krigen som rev verden i fillebiter. Simms’ hovedargument er for eksempel at Hitler i langt større grad var en antikapitalist enn han var antikommunist, og at han jobbet langt hardere for å knuse kapitalismen og skape et klasseløst samfunn enn han gjorde for å bekjempe det tankegodset som herjet i øst. Dermed mener Simms at historikere som Ian Kershaw og Volker Ullrich har misforstått Hitler, til tross for mange tegn på det motsatte, som for eksempel at den politiske agendaen som presenteres i «Mein Kampf» er svært oppsatt på å fremme kampen mot bolsjevikene og hindre spredningen av kommunismen i Tyskland.

Her beveger Simms seg også inn på problematisk territorium. «Alt-right»-bevegelsen i USA har lenge brukt påstanden om at Hitler var sosialist for å sverte demokratiske politikere som Bernie Sanders og Alexandria Ocasio-Cortez. I 2017 kom til og med en bok med tittelen «The big lie: Exposing the nazi roots of the American left» av Dinesh D’Souza, som sammenligner programmet til demokratene med programmet til NSDAP fra 1920. Konklusjonen her er at enhver politiker som kaller seg sosialist, egentlig er en nazist som vil bringe USA i retning av totalitært styre, krig og massemord.

De fleste anmelderne mener også at Simms tar feil. I anmeldelser i The Guardian og London Review of Books blir argumentasjonen i boken hans avvist som tendensiøs og svak. Og de fleste synes også å være enige om at hverken Simms eller Longerichs bøker er på samme nivå som biografiene forfattet av Kershaw og Ullrich.

Noe av det mest interessante er likevel at det i det hele tatt kommer ut biografier om Hitler i 2019, og at man fremdeles ser på hvem Hitler var i perioden før han ble verdens ondeste mann. 

Men noe av det mest interessante er likevel at det i det hele tatt kommer ut biografier om Hitler i 2019, og at man fremdeles ser på hvem Hitler var i perioden før han ble verdens ondeste mann. I Longerichs bok får vi for eksempel vite at Hitler var en venneløs fyr som egentlig bare brydde seg om hunden sin Foxl.

Er dette nødvendig informasjon? Trenger vi flere fortellinger som forklarer hvem han var og hvorfor han ble som han ble, når det tross alt er 75 år siden krigen tok slutt?

Hitler som fantasivenn. Én ting som signaliserer at svaret på det spørsmålet er ja, er altså at det fortsetter å komme både bøker, dokumentarer og, ikke minst, komedier om Hitler og Det tredje riket. I januar hadde filmen «Jojo Rabbit» premiere her til lands, en historie om ti år gamle Johannes (Roman Griffin Davis), som ønsker å bli Tysklands beste nazist og som har Hitler (Taika Waititi) som fantasivenn, samtidig som han har en mor (Scarlett Johansson), som står for en helt annet politisk agenda og gjemmer en jødisk jente (Thomasin McKenzie) på loftet.

Filmen vant en av de viktigste prisene på Toronto filmfestival i 2019, men har fått blandet mottagelse blant kritikere, delvis fordi den fremfører et alvorlig tema i komiske klær, noe som alltid er risikofylt, og delvis fordi Adolf Hitler fremstår som en litt tullete type som sier koko og virkelighetsfjerne ting og som derfor virker rimelig ufarlig. Dette gjelder også de andre nazistene i filmen, som kan finne på å si ting som «Tyskland er den mest avanserte sivilisasjonen i verdenshistorien. Kom så går vi og brenner noen bøker!» Med andre ord så er det fort gjort at vi havner et sted hvor vi humrer og ler uten at latteren samtidig setter seg fast i halsen.

  

Humor som virkemiddel Charlie Chaplins «Diktatoren» (1940).  
 

 

Dette er riktignok en film som hører hjemme i en tradisjon hvor vi også finner Charlie Chaplins «Diktatoren» (1940) og Ernst Lubitschs «To be or not to be» (1942), som også balanserer på en fin linje mellom alvor og tøys, men vi vet samtidig at Chaplin i «My Autobiography» (1964) skrev at han ikke ville ha laget «The great dictator» hvis han hadde visst om dødsleirene.

I sin nye bok «Humour» (2019) påpeker imidlertid den britiske litteraturviteren Terry Eagleton at nettopp humor og nasjonalisme faktisk har ganske mye til felles fordi de er så vidtrekkende i sitt vesen. Nasjonalisme er en politisk ideologi som argumenterer for at folk skal ha selvbestemmelse i sin egen stats dannelse, noe som har resultert i alt fra nettopp dødsleirer til prinsipielle protester mot imperialisme. På samme måte kan humor fungere til alt fra streng sensur til oppløsning av sosiale konflikter – den kan gjøre alt fra å lege til å gjøre ting mye verre.

Humor kan fungere til alt fra streng sensur til oppløsning av sosiale konflikter – den kan gjøre alt fra å lege til å gjøre ting mye verre.

Sosialantropologen Mary Douglas skrev i sin tid at all humor er subversiv fordi den minner oss om hvor tilfeldige sosiale og kulturelle tankemåter i bunn og grunn er. «En spøk», sier hun, «symboliserer utjevning, oppløsning og fornying», noe som ligner ganske mye på det regissør Taika Waititi peker på som motivet for å lage «Jojo Rabbit».

Det er en «anti-hat satire», sier Waititi, som minner oss om hva som fant sted i første halvdel av 1900-tallet, sånn at det ikke skal skje igjen. Den fungerer som en påminnelse om tankene, holdningene og, ikke minst, den doble retorikken, som lot dette skje.

Hodet fullt av Hitler. Det er med andre ord ingen mangel på hverken fortellinger om Hitler eller argumentasjon for hvorfor vi trenger eller – eventuelt – ikke trenger mer informasjon eller nye perspektiver på denne skikkelsen. Her kan vi også se til Karl-Ove Knausgårds selvbiografiske prosjekt, som både tar tittelen fra og som vier 360 sider til Hitler i bind nummer seks av «Min Kamp». Mange anmeldere har vært opptatt av at Knausgård i aller størst grad bruker Hitler som en slags speilingsfigur for å forstå seg selv, men i et intervju med kanadiske Vice sier han at Hitler-essayet i like stor grad var et forsøk på å finne ut på egen hånd hvordan nazismen kunne vokse frem.

Samtidig gir han også en rekke andre grunner i selve romanen, som en dragning mot det grenseløse og uhørte i vår kultur, en trang til å forstå nazismen på egne premisser, et behov for å gå inn i et av «de uløste mysteriene» i sin familiehistorie etter at han fant en nazi-slipsnål blant farens etterlatenskaper, samt en kopi av «Min kamp» etter farmoren, og så videre.

Det finnes utallige grunner, kan det synes som, til å skrive om Hitler i vår tid.

Disse gode grunnene kommer i tillegg til den mest åpenbare, som er at Hitler var en mann som klarte å gjøre nytte av konfliktene og den politiske spenningen som preget Europa på 1930-tallet. Hitler hadde den perfekte kombinasjonen av drivkraft, karisma, ondskap og inkompetanse til både å sette i gang og tape en krig som skulle herje i hele verden.

Om disse egenskapene skulle minne oss om noen andre, er det kanskje grunn nok i seg selv til å holde et øye med mekanismene som kan igangsette et slikt maskineri.