• Splittet land Motstanderne av Jair Bolsonaro demonstrerte i Sao Paulo 11. oktober mot det de mener er en uakseptabel president. Foto: FERNANDO BIZERRA/EPA/NTB SCANPIX

  • Strie motsetninger Høyrepopulisten Jair Bolsonaro holdt under valgkampen opp en oppblåsbar dukke som fremstillte tidligere president Lula da Silva. Foto: EVARISTO SA, AFP/NTB SCANPIX 

  • Uten maskiner og kjemikalier På Hugo Kaufmanns plantasje er en arbeider i gang med å rydde kratt for å plante flere kakaotrær. Foto: NIKOLAJ MØLLER

  • Kvalitetssjokolade fra kooperativ Ilhéus er kjent for sin sjokoladeindustri. Foto: PAULO FRIDMAN, GETTY IMAGES

  • Store forskjeller På veien møtte vi en lokal indianerstamme fra byen Sangradouro, som var ute for å sanke frukten Caju. Foto: NIKOLAJ MØLLER 

  • Stemte på Jair Bolonaro «Brasils problem er den gamle klassen av politikere. De er alle sammen korrupte og udugelige», sier Jefferson Fernandez. Foto: NIKOLAJ MØLLER 

  • Gammel visdom «Egenrådighet er den enkeltes utvei, men dermed også roten til vår felles fallitt», messer det 104 år gamle orakelet Francisca Correira da Costa i byen Chapada dos Guimarães. Foto: NIKOLAJ MØLLER 

Brasils evige berg-og-dal-bane.

Brasils evige berg-og-dal-bane.

Fra utgave: 10 / oktober 2018

Hvorfor svinger Brasil alltid mellom vill fremtidstro og spektakulære nedsmeltinger? Den danske journalisten Magnus Boding Hansen krysset det splittede landet på jakt etter svar.

Ilhéus, Bahia, Brasil. «He’s the man», sa Barack Obama til et G20-møte i 2009 om Lula da Silva. «Klodens mest populære president», ble Lula kalt. Fra 2006–14 løftet den sosialistiske presidenten 35 millioner mennesker ut av fattigdom. Brasilianerne toppet den gang Gallups lister over Jordens mest optimistiske folk.

Men fra 2014–16 mistet Brasil 10 prosent av sitt BNP. De fleste av de 35 millionene er nå igjen fattige. Og Lula er dømt til 12 år i fengsel for korrupsjon etter å ha fått et hus ved stranden til sin kone, av et byggefirma i bytte mot offentlige kontrakter. Dommen forhindret ham i å stille opp i presidentvalget i oktober, som han ellers ville vært favoritt til å vinne. I stedet gikk Trump-inspirerte Jair Bolsonaro av med seieren. Og giganten i Sør-Amerika er dypt splittet.

Slik går det igjen og igjen for Brasil. Men hvorfor?

Feber i fleng. Få byer illustrerer opp- og nedturene som havnebyen Ilhéus. Den ble gjort mytisk av den folkekjære forfatteren Jorge Amados bøker herfra, om kullseilet fremtidstro. De foregår på kakaokrigenes tid, i første del av 1900-tallet, da lykkejegere valfartet til Ilhéus i stort antall for å kjempe om en del av den fruktbare jorden – egnet til å plante kakao på og bli rik av.

«Vår historie er som en lang berg-og-dal-banetur. Vi har hatt gullfeber, kakaofeber, oljefeber, Lula-feber», ramser Paulo Rosario opp, direktør for Jorge Amado Museum. Museet er innredet i huset som forfatteren som ung fikk bygget av de fineste importerte tresorter og fargede vindusglass for en lottogevinst tilsvaende 39 millioner kroner i dagens verdi. Pengene vant han kort tid etter at familien hans mistet alt i en oversvømmelse og i en overgangsperiode bodde på gaten.

«Forandres aldri.» Ilhéus dufter av sødmefylt nostalgi. Knallfargene skaller av de lave byhusene, folk hilser dovent på hverandre i brosteinsgatene, og lysegrønne parakitter kvitrer på den lilla kveldshimmelen. Jeg setter meg under de hjerteformede coccoloba-trærne på torvet og leser i Amados vidunderlige bok «Gabriela – nellik og kanel», om kjærlighet på kakaoens tid mellom den arabiske kaféeieren Nacib og hans nellikduftende, kanelbrune kjøkkenpike Gabriela.

Det fascinerende med Brasil er at landet til tross for de ville omveltningene aldri virkelig forandres. Slik funderer Nacib i boken:

«Dette Ilhéus – skjønt det var hans land, var det sannelig langt fra å være sivilisert. Man snakket så mye om fremskrittet, penger fløt i strie strømmer, kakaoen bygget veier, grunnla boligkvarterer, endret byens ansikt. Men de fryktelige, gamle skikkene var ikke forandret.»

Sjalu ektemenn dreper fremdeles sine koner.

Sjokoladeland. I Ilhéus i dag er de som frykter å «bli som Venezuela», flere enn de som drømmer om endelig å bli et industrialisert land. Byen opplever ellers en ny boom – i produksjonen av dyr gourmetsjokolade.

«Men vi prøver ikke å la oss rive med. Det er kun et lite oppsving», sier kakaobonden Hugo Kaufmann. Hans tippoldefar seilte hit fra Sveits i 1903 og startet en av områdets første sjokoladefabrikker. I 1989 utryddet et plantevirus over halvparten av områdets kakaotrær og skapte stor sosial nød.

Nå er Kaufmann-slekten og kakaolandet i ferd med å finne seg selv igjen.

«Utfordringene er fortsatt de samme. På kakaokrigenes tid brukte oberstene rå makt til å skaffe seg skattefritak og sette arbeiderne opp mot hverandre. I dag gjør multinasjonale sjokoladefirmaer som Nestlé, det samme», sier han og tar meg med langs overgrodde stier langs høye skråninger, hvor arbeidere i refleksvester rydder kratt for å kunne plante ny kakao – med håndkraft og uten kjemikalier.

Kaufmann leder et kooperativ med 32 økologiske sjokoladebønder. Med kvalitetsmerker og salg direkte til kundene, prøver de å bryte mastodontenes makt. I en industripark i utkanten av Ilhéus lager de store produsentene hvert år billigsjokolade av 40 000 tonn importert afrikansk kakao. De genererer store beløp, men betaler ikke skatt og skaper kun noen få tusen jobber i området, i motsetning til de 28 000 mindre kakaofirmaene, hevder Kaufmann.

«Lula skapte ustabilitet.» Han serverer sin kraftfulle Cabruca-sjokolade, som smaker lenge i munnen som en god vin, med selvsikkert blikk, som om det dermed ikke burde finnes noen tvil om utfallet. Men gourmetsjokolade vil vel aldri kunne stille det globale godtesuget og dekker bare litt av områdets økonomi, så hva løser han egentlig?

«Ikke noe, globalt», erkjenner Kaufmann. «Men ved å skape kunnskapstunge jobber, tror jeg vi hjelper Ilhéus og Brasil med å unnslippe boom-bust-forbannelsen (vekslingen mellom høykonjunktur og nedgangstider) og sikre Brasil en mindre utsatt plass i den globale kapitalismens hierarkier.»

Den kampen kjemper de uten stor hjelp fra politikerne. Områdets 700 hektar store offentlige kakaoforskningssenter, CEPLAC, hadde en gang fem ganger så mange ansatte som de 30 forskerne i hvite frakker med brune sjokoladeflekker som i dag jobber med å foredle smak, unngå nye virus og gjøre Bahia til en global sjokoladestormakt igjen.

Kaufmann likte Lulas landbruksideer, i alle fall i starten. Kun uproduktivt land skulle eksproprieres og gis til de jordløse, i motsetning til i Venezuela hvor Hugo Chávez smadret landbruket ved å dele ut produktiv jord til fattige byboere uten noen kunnskap om jordbruk.

«Lulas problem var gjennomføringen. Det ble handlet med tillatelsene. Og da også produktivt land ble invadert av de jordløse, valgte han kynisk å forholde seg taus for ikke å skyve tilhengerne fra seg. Han skapte sosial ustabilitet», mener kakaoprodusenten.

Innlandet står stille. Til slutt feilet Lula, som alle før ham. Brasil er fortsatt et av de 20 landene i verden med størst ulikheter, og ifølge Verdensbanken det 25. vanskeligste landet å starte virksomheter. Brasil er et uhyrlig stort land å løfte. Sør og nordøst vokste i en periode. Det store innlandet sto, som alltid, stille.

Innlandet, o interior, er fattigere, forsømt og har flere arbeidsløse. Fra Ilhéus i det nordøstlige Brasil, som er sosialistenes maktbase, kjører jeg og fotografen tusenvis av kilometer mot vest og inn i dette området – over høye fjellpass, over prærielandskaper som langsomt gulnes inntil bladene faller av trærne og jorden blir gold og rød helt ut til horisontstripens varmeflimmer.

I de små sovebyene sitter folk foran husene sine og ser på biler og trekkdyr som passerer, eller de selger vannmeloner fra lasteplanet på en pickup.

I råere, mellomstore byer gumler hester i seg plastsøppel i øde industrikvarterer, og gutter i bar overkropp sykler tre på én sykkel.

Like etter byen Vitória da Conquista i Bahia-regionen er det satt opp kvinnelige gallionsfigurer uten armer langs et romskipsformet landsted, som er omgitt av undergangskunst: Biler er hengt opp på en tørkesnor med panseret ned, et rødt papirfly styrter mot jorden. Senere bidrar også endeløse soyaåkrer med støvstormer til apokalypsestemningen.

«Bolsonaro tar grep.» Et sted mellom soyaåkrene i delstaten Goiás sperrer en buss veien. En soldat vinker oss inn til siden. Hvor skal vi hen, og hvorfor? Han holder en hånd på pistolen i brystlommen på den skuddsikre vesten. Det viser seg at bussen hans har brutt sammen, og at han trenger skyss de fire timene inn til hovedstaden Brasília. Vi tar ham med.

Underveis forteller 31-årige Jefferson Fernandez, som han heter, om problemene i innlandet: Kriminaliteten er mange steder ikke verre enn at den burde kunne bekjempes, men det mangler politi og sosialarbeidere, så byene svømmer over av narkotika, småsvindel og håpløshet.

Derfor stemte han på Jair Bolsonaro, den nyvalgte presidenten som forsvarer militærdiktatur og forteller voldtektsvitser: «Han tør å ta grep, og ingen har tatt ham for korrupsjon».

«Brasils problem», fastslår han, «er den gamle klassen av politikere. De er alle sammen korrupte og udugelige».

Det Ville Vesten. Vi kjører videre mot vest i flere dager, helt til Mato Grosso. Den enorme delstaten er Brasils landbrukshjerte, et slags «ville vesten» – og Jair Bolsonaros maktbase. Gule skilt i veikanten advarer mot alle slags kryssende dyr: beltedyr, hjorter, kuer, hester. Delstaten er en time foran resten av landet, men det unnlater noen byer å følge, så klokken på telefonen viser feil mange steder. Her velger man sin egen vei.

«Egenrådighet er den enkeltes utvei, men dermed også roten til vår felles fallitt», messer det 104 år gamle orakelet Francisca Correira da Costa i byen Chapada dos Guimarães – reisens ende og Sør-Amerikas geografiske midtpunkt.

Hun er den klokeste vi har, forteller folk i byen. Den afrobrasilianske kvinnen er blitt blind på sine gamle dager, men har sett mer enn de fleste: revolusjoner, diktaturer, slaveri, finanskrakk – veldig vekst og dramatiske fall. Hun bor sammen med noen av sine 12 barn i et hus med alter, stearinlys og amuletter.

«Brasil forandrer seg aldri på ordentlig, min lille sønn», sier hun og klemmer hånden min. «Arbeidet er mindre hardt nå på grunn av maskiner, men livet er ikke bedre.»

«Å utnytte vårt potensial klarer vi tilsynelatende aldri, så enhver må stadig kjempe for seg selv.»