• Edelt dyreliv – og metall Corcovado nasjonalpark er hjem for en rekke nøkkelarter, som brølapen (Alouatta), som tilrettelegger for frøspredning og plantevekst i regnskogen, rødøyet bladpadde (Agalychnis callidryas), ekornape (Saimiri sciureus), en kolibrifugl (Trochilidae) og hvitneset nesebjørn (Nasua Narica). Samtidig er det trolig store gullforekomster i nasjonalparken. Alle foto: MORTEN RISBERG

  • Brølapen (Alouatta) tilrettelegger for frøspredning og plantevekst i regnskogen. Alle foto: MORTEN RISBERG

  • Ekornape (Saimiri sciureus).

  • Kolibri (Trochilidae).

  • Hvitneset nesebjørn (Nasua Narica).

  • Mayaspett (Campephilus guatemalensis).

  • Edderkoppape (Brachyteles arachnoides).

  • Rødbein-honningkryper (Cyanerpes cyaneus). Alle foto: MORTEN RISBERG

Gull og grønne skoger.

Gull og grønne skoger.

Fra utgave: 11 / november 2019

Regnskogen i Corcovado nasjonalpark er kjent for verdens høyeste biodiversitet og kalles «juvelen i kronen» blant Costa Ricas naturvernområder. Corcovado har også store forekomster av gull, og verningen av nasjonalparken i 1975 var starten på en av Mellom-Amerikas lengste konflikter mellom lokalbefolkning og naturvern. Biologer og naturvernorganisasjoner frykter fortsatt for områdets biologiske mangfold, men trusselen kommer nå fra jordbruk, ødeleggelse av biologiske korridorer, samt manglende politisk vilje til miljøvern.

Corcovado, Costa Rica. Jim Cordoba stanser brått på stien som snor seg gjennom den yrende regnskogen. Foran føttene vandrer en rekke bladskjærermaur med dagens fangst av løv, og i trekronene over hodet leker et par røde ara-papegøyer, tydelig uaffektert av menneskelig nærvær. I det fjerne hører man de distinkte og dramatiske ropene til en flokk brølaper.

«Vi går nå inn i et unikt biologisk område. Dette er den siste biten av regnskog på stillehavssiden av Costa Rica, og National Geographic har kalt dette «verdens mest biologisk intense område, i form av biodiversitet». 80 prosent av insektene her er fortsatt ukjent for vitenskapen, og 40 prosent av plantene er endemiske for denne halvøya. Hvis planeten vår er et mirakel i universet, så er dette et mirakel på Jorden».

«Så, jeg håper dere vil like det», sier guiden ydmykt, før han igjen tar bena fatt innover nasjonalparken.

 

Lokalkjent Jim Cordoba er guide, entomolog (insektforsker) og sekretær for nasjonalparken.

 

Biologisk rikdom. «Jeg har jobbet i regnskoger i store deler av Sør- og Mellom-Amerika, men jeg kommer alltid tilbake til Corcovado», sier Cordoba, som er entomolog, guide, samt sekretær for nasjonalparken.

Den unge forskeren forklarer stolt at han senest uken før oppdaget en helt ny bille-art rett utenfor verneområdet, og at han i fjor kunne publisere en artikkel om en tidligere uoppdaget pungrotte.

Fakta

Corcovado nasjonalpark.

/ Strekker seg over 424 kvadratkilometer og dekker omtrent halvparten av den avsidesliggende Osahalvøyen, på stillehavssiden av Costa Rica.

/ Parken sies å inneha over 2,5 prosent av verdens biodiversitet, samt nesten halvparten av Costa Ricas artsmangfold.

/ Den avsidesliggende regnskogen er også hjem for et stort antall uoppdagede og endemiske arter. 

 

I løpet av kort tid skal han også åpne et insekt-museum som skal lære lokalbefolkningen og besøkende om artene som finnes i nærområdet. Foreløpig har samlingen 8000 arter.

«Tidvis finner forskere en ny art omtrent annenhver dag. Fruktbarheten og diversiteten her er rett og slett ubeskrivelig. Det er derfor det er så viktig å ta vare på dette området. Her har vi tilgang til naturens genetiske arv – som har bygget seg opp over tusenvis og millioner av år. Og det beste av alt – den er her allerede! Så alt vi trenger å gjøre er å beskytte den. Den ekte fargen av gull, er grønn – og jeg snakker ikke om dollarsedler», ler Cordoba.

Gullfeber. Området er ikke kun rikt på artsmangfold, men også edelmetall. Tidlig på 1900-tallet ble det kjent at det fantes store forekomster av gull i elvene på Osa-halvøya, og lokale og internasjonale gullgravere strømmet til den ville regnskogen, under Costa Ricas verste tilfelle av gullfeber.

 

«Hottest new gold strike» Gullrushet i Corcovado var hovedsaken i det amerikanske magasinet Argosy i august 1966. Faksimile

 

Før verningen i 1975 jobbet det opptil 1400 gullgravere i området som nå er nasjonalpark, og flere internasjonale gruveselskaper hadde større industrielle operasjoner med vannpumper og gravemaskiner. Langs kyststrekningen var det også tilfeller av kraftig avskoging og kvegdrift, i tråd med Costa Ricas daværende ambisjoner om økonomisk utvikling.

I 1975 dro også en representant fra miljøverndepartementet i San José til halvøya for å undersøke situasjonen. Da han så de massive skadene gullgravingen og jordbruket hadde hatt på området, anbefalte han en umiddelbar verning av regnskogen. Prosessen fra oppsyn til vern gikk rekordraskt, og kun tre måneder etter anbefalingen var nasjonalparken opprettet.

Prosessen for å bli kvitt gullgraverne var derimot et langtrukkent og voldelig prosjekt, og de siste, gjenværende gullgraverne holdt stand mot politiet i jungelen helt til 1986. En av disse var Pablo Egual.

 

Graver for hånd Pablo Egual har jobbet som gullgraver siden før nasjonalparken ble opprettet, og minnes tilbake da han og 60 andre «oreros» kjempet en blodig kamp mot grensepolitiet og amerikanske militærstyrker.

 

«Vi kjempet mot politiet med macheter, skytevåpen, verktøy – hva enn vi kunne finne. Men til slutt ble vi arrestert, og fløyet ut med helikopter», forteller Egual.

Han er innom huset til Paña, som driver en handelspost for gullgravere i utkanten av nasjonalparken. Her kan «oreros» bytte inn gull og få mat og alkohol i retur.

«Gullgraverne her lever fra hånd til munn. De går ut i elven og graver til de finner nok gull til å kjøpe en flaske sprit og litt mat – og deretter tar de seg fri til provianten går tom. Det er det som er deres definisjon av pura vida (det gode/rene liv), sier Paña. Hun finner frem en flaske til Cesar, en annen «orero» som er inne for å kjøpe mer alkohol. Han har ikke funnet gull på én uke, og trenger kreditt fra butikken.

 

Gull mot proviant I butikken til Paña (t.h.) kan gullgravere bytte inn gull i proviant. Gullet blir hentet av anonyme kjøpere, og Paña antar det ender opp i USA. Cesar (t.v.) var med under gullrushet på 1970-tallet, men nå har han ikke funnet gull på en uke, og trenger kreditt for å kjøpe seg en flaske rom. 

 

Selv om gullgraving nå er ulovlig i Costa Rica, er det fortsatt et større antall lokale innbyggere som forsøker å livnære seg av de gylne klumpene i elvene rundt Corcovado. Da graving for hånd gjør relativt lite skade på miljøet, velger politiet å overse denne aktiviteten, forklarer Paña – med mindre de går innenfor grensen til nasjonalparken.

Hvis noen blir funnet med graveutstyr på innsiden av verneområdet, venter arrestasjon og potensielt flere måneder i fengsel. Likevel er det flere i det lokale gullgraversamfunnet som fortsatt trosser faren, og går inn i parken med spaden i hånd.

Cesar var en del av gullfeberen i Corcovado før parken ble opprettet.

«På 1970-tallet kunne jeg finne opptil 80 eller 100 gram gull pr. dag. Nå er jeg heldig hvis jeg finner 5 gram på en uke», sier Cesar og peker ut mot Rio Carate – en elv som renner utenfor verneområdet. Dette har internasjonale gruveselskaper skyld i», mener han.

Etter opprettelsen av parken flyttet kanadiske og amerikanske gruveselskaper til utsiden av Corcovado og fortsatte industriell utvinning i området rundt verneområdet. Dette tappet de resterende elvene for edelmetall, og etterlot lokalbefolkningen med en brøkdel av gullet som opprinnelig fantes.

De større gullforekomstene finnes fortsatt innenfor parken, en kort gåtur fra Rio Carate.

For døve ører. I tiårene etter at Corcovado ble vernet, har det vært utallige protester og demonstrasjoner fra lokalbefolkningen som føler seg overkjørt av myndighetene i San José. På slutten av 1970-tallet dro også 200 lokale gullgravere med buss til San José, og satte seg i en park foran rådhuset. På skiltene sto det skrevet: «Dere vil bestemme hva vi skal gjøre – hva skal vi gjøre nå?».

«Chico» var en av disse, og minnes tilbake til følelsen av levebrødet som ble nappet ut av hendene. «Jeg hadde en familie å forsørge, og fikk ikke lov til å tjene penger på samme måte som før – så hva kunne jeg gjøre?», spør han oppgitt. Etter 30 dager i San José vendte han nesen hjem til Carate, uten noe videre hjelp eller lovord fra myndighetene.

Halvparten av området i nasjonalparken var opprinnelig privat eid, og for å tillate vernet, ble lokale grunneiere lovet kompensasjon i form av penger eller land utenfor parken. For mange ble dette løftet aldri innfridd, forklarer Lana Wedmore, grunnleggeren av miljøorganisasjonen White Hawk Foundation som jobber for å bevare biodiversiteten i området.

 

Kjemper for biomangfoldet Lana Wedmor er grunnlegger av miljøorganisasjonen White Hawk Foundation.

 

«På mange måter var opprettelsen av nasjonalparken både det beste og det verste som har skjedd her. Vi må beskytte den vakre naturen, men vi kan ikke la det gå på bekostning av lokalbefolkningen uten å gi dem alternativer», sier Wedmore.

Fra gullgraving til miljøvern. «Da jeg var president for turistforeningen her, etablerte vi et bærekraftig overnattingstilbud inne i parken, et viltvoktersystem som tok inngangspenger, samt guidede turer inn i regnskogen. Og pengene fra dette gikk rett tilbake til lokalbefolkningen. Vi ansatte også gamle gullgravere som viltvoktere. På denne måten forsto befolkningen verdien av naturen i sin helhet, og ikke kun av edelmetallet som finnes i elvene, sier Wedmore.

Et annet konkret eksempel på involvering av lokalbefolkningen, er bevaring av havskilpadder. Strandsonen utenfor Carate er yngleområde for fire av Costa Ricas havskilpaddearter – hvorav samtlige er klassifisert som truet eller kritisk truet.

Historisk har gullgravere og lokalbefolkningen spist skilpaddeeggene som en delikatesse, eller antatt afrodisiakum.

For å bekjempe problemet startet Wedmore et prosjekt for bevaring av havskilpadder, hvor vakter patruljerer strendene på kveldstid, og beskytter innhegninger med skilpaddeegg på dagtid. Også her ansatte de gamle gullgravere som vakter.

«Det er så vakkert her – og grønt! Før var ikke naturen viktig for meg, men nå elsker jeg den», forteller José Carillo fra Carate. Han er skilpaddevakt, fisker – og tidligere gullgraver.

 

Gamle meritter José Carillo pleide å være en suksessrik gullgraver, men jobber nå som skilpaddevakt i Carate. Han mistet levebrødet sitt etter at Corcovado ble vernet som nasjonalpark. 

 

Carillo var en kjent «orero» i nærområdet, og forteller ærlig at han ofte dro inn i nasjonalparken for å søke lykken – og gjennom tiden førte dette til over 20 arrestasjoner.

«Nå trenger jeg ikke å grave ulovlig lenger, siden jeg kan tjene penger på andre måter. Vi må alle skaffe mat på bordet – det er det viktigste. Det er ikke slik at vi ønsker å grave etter gull, men noen ganger har vi ikke noe valg», forteller han.

«Disse prosjektene har ikke anledning til å ansette alle gullgraverne, men det er et bidrag til å lære opp lokalbefolkningen i viktigheten av naturvern», sier Wedmore. 

Godt miljørykte. «Costa Rica har generelt hatt en turbulent naturvernhistorie», sier Jim Cordoba.

«På 1970- og 80-tallet ga myndighetene støtte til avskoging og jordbruksetablering, for å fremme økonomisk vekst. Utenfor verneområdene var avskogingsraten på den tiden den høyeste i hele Latin-Amerika».

«I 1995 kom en skogsreform som gjorde snauhogst ulovlig, samtidig som kvegprisene gikk ned, og landets turisme fikk en voldsom vekst. Da snudde endelig trenden, og avskoging ble redusert med 98 prosent på ti år», sier forskeren.

«I denne perioden forsto Costa Rica at skogen var mer verdt enn snauhugde områder, og vi fikk et godt rykte for å ta vare på naturen vår».

«Costa Rica anses av mange som verdensledende på miljøvern, med naturvernområdene som utgjør over 25 prosent av landets totale landmasse. Slike tall, og det gode, internasjonale ryktet, maler en solskinnshistorie om landets naturvern, men bildet er ikke så enkelt», mener Lana Wedmore.

Isolerte øyer. «Vi tror vi kan tegne en sirkel rundt et område og kalle det beskyttet, men regnskogen fungerer ikke slik. I naturen er alt koblet sammen, og økosystemet trenger bevegelsesfrihet for å holde seg levende. Hvis vi kun beskytter et avgrenset område, vil det bli som en isolert øy, uten mulighet for dyrevandring og naturlige migrasjonsprosesser», sier Wedmore. Hun mener isolerte bestander vil slite med mangel på genetisk diversitet, samt intern konkurranse om ressurser.

Det er akkurat dette hun frykter for Corcovado nasjonalpark, og forskningen viser at bekymringen er reell, ifølge biolog Emma Korein fra USA. Hun har studert dyremigrasjon mellom verneområder på og rundt Osa-halvøya i snart to år, og deler frykten til Wedmore.

«I teorien skal det være tre biologiske korridorer som tillater forflyttelse av dyr til og fra Corcovado», sier Korein.

Nasjonalparken Corcovado innehar flere utrydningstruede arter som er viktige for økosystemets overlevelse og spredning av planter og trær – såkalte nøkkelarter. Dette inkluderer edderkoppapen, tapirer, jaguarer, navlesvin og flere.

 

Livet i trærne Hvitneset nesebjørn (Nasua Narica) er en av artene man kan finne i Corcovado. Alle foto: MORTEN RISBERG

 

Hun sier forskningen viser at det ikke foregår noe migrasjon av disse artene mellom Corcovado og Piedras Blancas, nasjonalparken på den andre siden av bukten.

Det kan være flere grunner til dette, men hovedårsaken er avskoging og menneskelig aktivitet, forklarer hun. De såkalte korridorene er avbrutt av jorder, kvegfarmer, og plantasjer med palmeolje, teaktre eller ananas. I tillegg står skogområdene utenfor nasjonalparken i fare for å bli kjøpt opp av eiere som ikke ser verdien av å bevare naturen.

Dette er en av kampsakene til White Hawk Foundation og Wedmore. Organisasjonen har som mål å kjøpe opp landområdene rundt Corcovado, for å bevare en buffersone inntil verneområdene, og på sikt reetablere de biologiske korridorene.

Mer verdifullt enn gull. I tillegg til oppkjøp av landområder, ønsker organisasjonen å innføre kakaobønner som et mer miljøvennlig alternativ til det nåværende jordbruket. Dette vil gjøre det mulig for bønder å opprettholde en inntekt, samtidig som de tilrettelegger for økt migrasjon i området. Palmeolje, ananas og teaktre er alle plasskrevende monokulturer – som innebærer at de respektive plantasjene kun inneholder én planteart. En slik jordbrukspraksis hindrer trekkruter, og en naturlig spredning av floraen i området.

«Kakao er blitt dyrket her så lenge mennesket kan huske. Da spanjolene kom hit, sa lokalbefolkningen: ‘Dere kan ta gullet, men la kakaoen vår være’. Kakaoen var hellig for dem, og viktigere enn penger», sier Wedmore. Hun forklarer at kakaoplanter trives mellom andre trær og busker, og kan dermed gå hånd i hånd med reetablering av en naturlig, sekundær regnskog. I tillegg krever de mindre vann, mindre plass, og mindre gjødsel enn alternativene.

«Dette vil også være økonomisk gunstig for bøndene. Kakaoen er verdifull, og på vei opp i det internasjonale markedet. Det er alltid behov for kakao.»

 

Robust kakao Kakaoplanter krever mindre vann, plass og gjødsel enn alternativene som er blitt vanskelig å dyrke etter at man startet med reetablering av regnskog. Cocoa Ethika jobber for å bidra til en alternativ levevei for bønder gjennom nettopp kakaodyrking. Ben Henderson (bildet) og Blanca Luchaire startet organisasjonen for å gi lokale kakaobønder en trygghet i salg og distribusjon, og la bøndene selv være deleiere i produksjonen. På en liten sjokoladefabrikk i Puerto Jimenez blir lokale kakaobønner fermentert, brent og prosessert til kortreist, økologisk sjokolade og kakaopulver. Alle foto: MORTEN RISBERG

 

Dalende politisk interesse. Blant organisasjoner og ildsjeler er det flust av vilje til å utføre bevarende tiltak i og rundt Corcovado, men forutsetningen for naturvern belager seg likevel på en miljøengasjert økonomi. Selv om White Hawk Foundation allerede har kjøpt store områder ved hjelp av donasjoner og crowdfunding, er det en lang vei å gå for å få bukt med truslene mot biodiversiteten.

Til tross for Costa Ricas gode rykte for miljøvern, ser guide Jim Cordoba en stadig dalende interesse for konservering fra politisk hold.

«Vi er veldig avhengig av internasjonale bidrag, og hvis oppmerksomheten går et annet sted, mister vi verdifull støtte. Andre land med mer drastisk avskoging blir kanskje prioritert, og da går pengene dit. USAs endring av miljøvernpolicyer de siste årene gir også en negativ påvirkning hos oss».

Økonomiske innskrenkninger truer også fremtiden til Costa Ricas biologer, sier Cordoba. Myndighetene bestemte seg nylig for å fjerne stipendstøtten til biologistudenter, da utdanningsdirektoratet anser at yrkesgruppen kan få problemer med å finne lønnet arbeid.

«Et godt utdannings- og forskningsmiljø innen biologi er kritisk for fremtidig naturvern», sier forskeren.

Som de fleste andre naturvernhistorier, er fortellingen om Corcovado en intrikat interessekonflikt mellom en tilsidesatt lokalbefolkning, et sårbart økosystem, og en skrantende økonomi.

Mange mener løsningen er å sette scenen for gjensidig interesse av konservering ved å gi lokalbefolkningen muligheter til å skape seg et livsgrunnlag ved å ivareta verdens biologiske arv.