• Farlig ferd Honduranere er i flertall blant migrantene som tar seg inn i USA. Mange deporteres kort tid etter ankomst. Og ikke alle kommer seg så langt, men mister livet på veien. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Håper fotballen kan bli en vei ut Mordraten i Honduras er verdens tredje høyeste. «Det er lettere å tro på en vei ut av håpløsheten når en er omgitt av folk som har funnet den», sier honduranske Jefferson Palacios (14), med referanse til mulig-hetene som lokker i USA. Den farlige turen nordover er likevel ikke noe som frister ham – ennå. Foto: MAGNUS BODING HANSEN

  • Stanses Migranter som prøver å krysse Rio Grande over til USA, blir stoppet av medlemmer av den meksikanske nasjonalgarden i Matamoros, Mexico 22. juli 2019. Foto: CARLOS OGAZ/AFP/NTB SCANPIX

  • Narkoanklager Det brøt ut store demonstrasjoner i Tegucigalpa i Honduras i august etter at det ble kjent at USA etterforsker Honduras' president Juan Orlando Hernández for narkotikakriminalitet. På det røde banneret kreves hans avgang: «UT, JOH» (presidentens initialer). Foto: ORLANDO SIERRA/AFP/NTB SCANPIX

  • Maler over voldsgraffiti En innsatt er satt til å male over graffiti fra den kriminelle gjengen Mara Salvatrucha i Soyapango i El Salvador. I 2016 startet El Salvador å slå hardt ned på de kriminelle gjengene, samtidig som tre av gjengene inngikk en ikkeangrepspakt, og drapsratene falt markant. Foto: SALVADOR MELENDEZ, AP/NTB SCANPIX

  • Få alternativer «Gjengene er et tilbud til gutter som meg. Løsningen er at noen gir meg et bedre tilbud», sier 19-årige Hector Andrés fra fattigstrøket Panchimalco i hovedstaden San Salvador i El Salvador. Foto: MAGNUS BODING HANSEN 

Korrupsjonsflyktningene.

Korrupsjonsflyktningene.

Fra utgave: 10 / oktober 2019

Hardhendte metoder for å holde migranter fra Mellom-Amerika ute, har gjort at det nå dør like mange i ørkenen ved USAs sørlige grense som i Middelhavet. Likevel fortsetter migrantene å komme. Hvorfor?

La Ceiba, Honduras. Hans storebror har fortalt hvordan den kriminelle gjengen Los Zetas skjøt migranter på taket av det rustne godstoget La Bastia på turen gjennom Mexico. Og da han endelig nådde USA, ble han deportert. Så den turen frister ikke 14-årige Jefferson Palacios. «Ellers takk», slår den sjenerte lillebroren fast. Han er høyreving ved et fotballakademi i den honduranske kystbyen La Ceiba. Han har nettopp vunnet 2–0 med U16-laget og holder på å ta av seg fotballskoene.

Akademiet er betalt av hans slektning Wilson Palacios, en legende i honduransk landslagsfotball og en populær midtbanespiller i Tottenham fra 2009–11, hvor han var med på å få laget til Champions League.

 

Mistet broren Proffspiller Wilson Palacios har sammen med faren og tre brødre startet et fotball-akademi for å gi ungdom i La Ceiba en fremtid. Selv mistet han en bror da en kriminell gjeng kidnappet og drepte ham. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

 

Wilson og brødrene Jerry og Johnny ble i 2010 første brødretrio som deltok sammen i et fotball-VM. Nå driver de talentakademiet i La Ceiba sammen med faren som er trener, og en fjerde bror som også har spilt profesjonelt.

«Det er lettere å tro på en vei ut av håpløsheten når en er omgitt av folk som har funnet den», sier Jefferson. 14-åringen bor i Corozal, en fattig garifuna*-landsby litt oppover langs kysten – og kjenner mange unge uten hans talent som er lokket ut i uføret av de kriminelle gjengene.

To av tre honduranere lever i fattigdom. Mordraten er verdens tredje høyeste. Målt etter innbyggertall er Honduras det landet som sender flest migranter til USA. 160 078 honduranske migranter ble pågrepet i USA eller deportert fra Mexico fra oktober 2018 til april i år, ifølge tall fra amerikanske og meksikanske myndigheter, som ikke tar høyde for gjengangere, men heller ikke registrerer alle dem som slipper inn. Antall pågrepne migranter ved USAs sørlige grense satte i april rekord med 109 144 personer, fem ganger flere enn da Trump kom til makten, og det høyeste antallet siden 2007. Nesten alle er fra Mellom-Amerika, og over halvparten er barnefamilier.

20 av de 30 U12-spillerne som fotballakademiet tok opp i 2013, har siden emigrert. Mange reiser på grunn av volden, utpressingene og kidnappingene, forteller Palacios-brødrenes far.

I 2007 ble hans femte og yngste sønn, tenåringen Edwin, kidnappet fra familiens hus her i La Ceiba. Wilson betalte løsepengene, men samme dag ble Edwin drept. Levningene hans ble funnet et og et halvt år senere i Omoa-fjellene nordvest i Honduras.

Nesten hver tredje honduraner har i løpet av det siste året opplevd at enten de selv eller en i deres nærmeste familie har vært offer for vold, viser en ny meningsmåling fra analyseinstituttet ERIC.

Hver fjerde honduraner har et familiemedlem som har emigrert det siste året, og like mange vurderer selv å emigrere. Men kun 11,8 prosent oppgir volden som hovedårsaken. 66,9 prosent svarer at det særlig skyldes arbeidsledighet og økonomisk krise.

Gjengene bestemmer. Samme inntrykk får jeg i landets voldeligste by San Pedro Sula – to timer vestover. Byen var inntil for noen år siden verdens mordhovedstad. Byen er omgitt av landlige slumområder som Valle De Naco, hvor små hus med blikktak og store maquila-er, fabrikkhaller som ofte er amerikanskeide, ligger langs endeløse jordveier. Støvet står opp bak en sort og gul gammel amerikansk skolebuss som frakter arbeidere til fabrikken. En 17 år gammel puntero, en vakt for en kriminell gjeng, står strategisk plassert i sine kritthvite joggesko.

«Her bestemmer gjengene», sier presten Johny Aristides som viser meg rundt. Den tidligere soldaten har en gjensidig forståelse med gjengene: De blander seg ikke i hans prekener, og han blander seg ikke i deres handel med narkotika. Gjengene tillater heller ikke at noen herfra anmelder noe til politiet. Til gjengjeld lover de å ikke drive utpressing av folk i sitt eget område. Kun bussene betaler en fast «krigsskatt», som er deres navn på beskyttelsespenger.

For tiden er dalen relativt fredelig. Den ene gjengen, Mara Salvatrucha, har nylig utslettet en annen gjeng og har dermed ikke behov for å drepe noen akkurat nå.

For tiden er dalen relativt fredelig. Den ene gjengen, Mara Salvatrucha, har nylig utslettet en annen gjeng og har dermed ikke behov for å drepe noen akkurat nå. Likevel er det mange som reiser bort, også folk som har jobb. Det siste halve året har 300 av de cirka 1000 arbeiderne ved tekstil-maquilaen Ceiba Textiles sagt opp og reist mot nord, forteller presten.

Og man forstår raskt hvorfor: «Jeg sto opp hver morgen klokken 4, og lønnen min dekket ikke engang utgiftene til strøm, vann og mat», forteller Erik Madrid, som produserte kabler til Ford-biler på en fabrikk i byen. Vi sitter på rosa plaststoler i stuen hans. Han sa opp og reiste nordover med kona Estefani og deres to barn på fire og åtte år. De gikk gjennom Chiapas sør i Mexico, uten annen mat og drikke enn det de klarte å tigge seg til.

Halvveis gjennom delstaten, i byen Mapastepec, ventet de i to måneder på papirer fra de meksikanske myndighetene for å kunne fortsette lovlig. De fikk dem aldri.

Marshall-hjelp. Det er paradoksalt at president Donald Trump i juni bebudet en straffetoll på 5 prosent på meksikanske varer – inntil migrantstrømmen «stopper», som han tvitret.

For ikke nok med at det nå er flere meksikanere som flytter fra USA enn til landet, så bremser også Mexico de mellomamerikanske migrantene slik USA ønsker og avverget dermed straffetollen ved å sette enda flere soldater til den oppgaven.

Mexico huser allerede tusenvis av flyktninger mens deres asylsaker behandles i USA. Og de deporterte 15 654 av dem i mai: Mexicos sosialistiske president Manuel Obrador har tredoblet antall deportasjoner, stikk i strid med sine valgløfter om omsorg og fritt leide.

Han planlegger nå en «Marshall-hjelp til Mellom-Amerika», med over 200 milliarder kroner til nye jernbaneprosjekter, veier og energiprosjekter i Honduras, Guatemala, El Salvador og det sørlige Mexico.

USA har lovet å bidra med en femtedel av pengene, og ideen er god: Å begrense utvandringen ved å skape jobber. Men det er en overhengende fare for at visjonene renner ut i sanden og ender i korrupsjon.

En mer effektiv brems på migrantstrømmen er de kriminelle gjengene som overfaller og plyndrer migrantene. Under 1 prosent av overgrepene mot migranter oppklares.

«I Mapastepec kidnappet kriminelle gjenger helt åpenlyst migrantbarn», sier Estefani Madrid, som så at kriminelle iakttok hennes egne barn: «Det var derfor vi snudde».

 

Snudde Erik Madrid reiste nordover med kona Estefani og deres to barn på fire og åtte år. De gikk gjennom Chiapas sør i Mexico, uten annen mat og drikke enn det de klarte å tigge seg til, men snudde og vendte tilbake til Honduras.

 

Hun klemmer den eldste, som fremdeles er redd for fremmede biler, som foreldrene lærte ham å frykte. Familien kom tilbake til Honduras for kort tid siden, til en verre situasjon enn den de forlot. Erik kan ikke få jobben sin tilbake, for fabrikkene ansetter ikke folk igjen av prinsipp. Nå fraråder familien folk å reise. Hvis de hadde hatt de 25 000 kronene det ville kostet å reise litt tryggere med en menneskesmugler, ville de heller åpnet en liten butikk.

Grensepolitiet finner i gjennomsnitt mer enn én død migrant hver dag. I virkeligheten dør fem til ti ganger så mange, anslår eksperter i The New York Times. I så fall har dødstallet oversteget tallet i Middelhavet, hvor 2262 migranter druknet i 2018.

Mange migranter som kommer seg helt til ørkenen ved grensen mellom Mexico og USA, forsvinner. Ny teknologi og økt bevoktning ved grenseovergang-ene i byene presser dem ut på stadig lengre og vanskeligere ruter til fots; mange går i dagevis i ørkenen uten vann. Grensepolitiet finner i gjennomsnitt mer enn én død migrant hver dag. I virkeligheten dør fem til ti ganger så mange, anslår eksperter i The New York Times. I så fall har dødstallet oversteget tallet i Middelhavet, hvor 2262 migranter druknet i 2018.

Grensen tur/retur. Hvert år sender USA en kvart million uønskede migranter hjem, hovedsakelig til Guatemala, El Salvador og Honduras, hvor det lander fly med deporterte nesten daglig. Kriminelle tjener formuer på å frakte dem nordover, og private firmaer profitterer på hjemturen sørover. Stopper det aldri?

«Det stopper først når vi kan bo i vårt eget land», sier en annen som nylig ble sendt hjem, den 26-år gamle alenemoren Wendy Karina Gutiérrez som vi møter litt lenger ned langs jordveien i San Pedro Sula. Hun ble med en migrantkaravane fra denne byen tidligere i år, sammen med 7000 andre migranter. Men på grensen mellom Tijuana og San Diego ble hun pågrepet av amerikanerne. Hun hevder at de behandlet henne dårlig. Hun satt fengslet i tre–fire måneder i San Diego, Arizona og Texas mens myndighetene vurderte saken hennes.

Hun innrømmer at hun løy – det vet alle at man må gjøre hvis man skal ha en sjanse, sier hun.

«Den egentlige grunnen til at jeg reiste, var at jeg er arbeidsledig. Det får ingen asyl på. Man må ha vært truet, så jeg sa at gjengene har truet meg.»

Den første dommeren trodde henne, men det ville kreve penger og bevis for å komme forbi neste vurderingsinstans. I stedet lot hun seg deportere med fly 15. mars. Hvis hun ikke finner en jobb snart, må hun migrere igjen, kanskje til Mexico denne gangen.

Korrupsjonen bak det hele. De tilsynelatende migrantstrømmene er i virkeligheten korrupsjons-flyktninger, mener den innflytelsesrike honduranske jesuittpresten (og Rafttopris-vinner) Ismael Melo Moreno, som jeg møter ved kirkens radiostasjon, Radio Progreso, i Progreso, en forstad til San Pedro Sula. Han er en slags uformell rådgiver for den politiske venstrefløyens ledere, som stoler på ham og deler tvilen og planene sine med ham.

«Det finnes ingen løsning på migrantkrisen», slår han fast.

«For alle Honduras’ problemer har rot i korrupsjonen, som har grodd så dypt at den ikke lenger kan rykkes opp.»

 

Raftopris-vinner Den innflytelsesrike honduranske jesuittpresten Ismael Melo Moreno.

 

Han sukker dypt og kaller landet sitt for et autoritært skinndemokrati.

«All makten er konsentrert hos en allianse av korrupte politikere, et dusin oligarkfamilier og de transnasjonale selskapene. Det er de som er den virkelige regjeringen – støttet av den organiserte kriminaliteten, militæret og USA.»

I juni skiftet USA spor og meddelte at man nå etterforsker Honduras’ president Juan Orlando Hernández for å ha forbindelser til narkotikakarteller. Marinens skip har lenge fraktet kokain nordover med både ministre og presidentfamiliens medvirkning. Men det er nytt at USA sier det høyt.

«Det løser imidlertid ingenting å fjerne presidenten, før vi har gjort det mulig for en avløser å ta et oppgjør med oligarkiet», mener Melo.

Han prøver å samle forretningsfolk og politikere bak en «Plan Soberanía», en plan for virkelig uavhengighet, som han vil lansere i 2021, 200-år etter landets formelle uavhengighet.

«Men det vil ikke lykkes», sier han og avbryter seg selv halvveis i redegjørelsen om planen. «Det vil ikke lykkes. Løpet er kjørt. Ikke engang elitens barn gidder å bo i dette landet som korrupsjonen deres har smadret, i deres skamløst luksuriøse praktpalasser bak en hær av sikkerhetsvakter.»

At oligarkiets makt er større enn velgernes, gjelder for hele regionen. Oligarkenes korrupsjon var et dominerende tema før El Salvadors valg i februar og Guatemalas valg i juni.

Men motløsheten er stor, selv i regionens bedrestilte land.

«Når svulsten sitter i hjernen, er det bedre ikke å operere», vitset den arbeidsløse ingeniøren Jimmy Jaime noen måneder før valget i Panama 5. mai.

Sosialdemokratiske Laurentino Cortizo vant valget med løfter om «aldri å tilgi» korrupsjonen, som alle de uferdige byggeprosjektene rundt om i hovedstaden Panama by vitner om. Men panamanernes forhold til korrupsjon er tvetydig. Selv om de sier at de avskyr den, var tidligere president Ricardo Martinelli populær lenge etter at han havnet i fengsel for nettopp korrupsjon, «fordi resten av oss også ble rikere under ham», argumenterer ingeniøren.

Gjengenes «tilbud». I den nordlige delen av Mellom-Amerika er korrupsjonen så omfattende at færre aksepterer den.

I El Salvador er de siste tre presidentene anklaget eller dømt for korrupsjon. Også her ble årets valg avgjort av dette temaet.

1. juni tiltrådte Nayib Bukele som president. Den 37-årige sønnen av en migrant fra Betlehem vant valget ved å love en ny kultur og ved å skryte av ikke å tilhøre de to partiene som har regjert de siste 30 årene, siden borgerkrigen mellom dem tok slutt.

Korrupsjon og gjengvold henger sammen fordi politikere og gjengmedlemmer har så tette bånd, skrev journalist Roberto Valencia i fjor i boken «Carta desde Zacatraz» (Brev fra Zacatraz), og det får folk til å flykte, for gjengproblemet påvirker seks av ti salvadoranere, ifølge boken.

«Gjengene er et tilbud til gutter som meg. Løsningen er at noen gir meg et bedre tilbud», fortalte 19-årige Hector Andrés meg i fattigstrøket Panchimalco i hovedstaden San Salvador under presidentvalgkampen.

 

Få alternativer «Gjengene er et tilbud til gutter som meg. Løsningen er at noen gir meg et bedre tilbud», sier 19-årige Hector Andrés fra fattigstrøket Panchimalco i hovedstaden San Salvador i El Salvador. Foto: MAGNUS BODING HANSEN 

 

Han hadde nettopp droppet ut av gymnaset og sto og malte hos en kunstmaler, som låner ut atelieret sitt til nabolagets unge for å hjelpe dem med å holde seg på rett spor. I hans nabolag tvinger ikke gjengene folk til å bli medlem, men de lokker med lettjente penger.

Særlig populært var Bukeles valgløfte om en salvadoransk versjon av CICIG, det FN-støttede antikorrupsjonsorganet som i mer enn ti år har hatt lov til å avlytte telefoner og etterforske hvem som helst for å bekjempe straffrihet i Guatemala. Det har styrtet presidenter og er den viktigste grunnen til optimisme i kampen mot korrupsjonen som ødelegger de mellomamerikanske landene.

CICIG hadde skapt enorm optimisme da jeg besøkte Guatemala høsten 2015. Den gang hadde de fått en korrupt president sendt i fengsel, og komikeren Jimmy Morales hadde vunnet valget med et løfte om å gi CICIG arbeidsro, men han vendte seg mot dem kort tid etter valget. De var blitt «farlige for freden», påsto han. De var nok særlig blitt farlige for ham selv – ved å avsløre at han og familien hans stjal landets penger og var finansiert av kriminelle.

Siden da har Morales forsøkt å kaste CICIG ut av landet, og organets nåværende mandat utløp i september. Morales kunne ikke gjenvelges, men det kunne andre fiender av CICIG. I annen omgang av presidentvalget i august ble høyreorienterte Alejandro Giammattei valgt til ny president i Guatemala. Den eneste kjente CICIG-støttespilleren blant kandidatene, Thelma Aldana, ble forhindret i å stille til valg.

Alt henger sammen. «Det er et juridisk kupp at makteliten angriper CICIG», fortalte ombudsmann i Guatemala, Jordan Rodas Andrade meg, fra sitt strengt bevoktede kontor.

 

Jordan Rodas Andrade, ombudsmann i Guatemala. 

 

«Alt henger sammen. Militærfolk støtter gjengene med våpen i bytte mot en del av gjengens inntekter fra utpressing. Politikerne lar det skje i bytte mot militærfolkenes lojalitet. Og oligarkiet tør de heller ikke å røre, for de betaler for valgkampanjene deres», utdypet Andrade.

Det unike ved Guatemala er at man takket være CICIG har visst så mye om nettverkene som bedriver korrupsjon. Så det ligner et gedigent selvmål at USA har tiet om Morales’ angrep på CICIG.

«Hele eliten her er så viklet inn i skitne avtaler at vi er fortapt hvis ikke USA holder fast ved sin støtte til CICIG», mener Amilcar Pop, en qe’qchi-indiansk sjef for kongressens transparens-kommisjon.

Han roser CICIG for å angripe alle på én gang. Det har gitt dem troverdighet og beundrere i hele regionen – men også et utall mektige fiender innad i Guatemala.

Flukten fortsetter. Korrupsjonen er så inngrodd at mellomamerikanerne etter alt å dømme vil fortsette å flykte i all overskuelig fremtid. Det er lett å forstå.

Men de må vel respektere det, når USA sier at nok er nok?

Det spør jeg den mest kjente honduranske talspersonen for migrantkaravanene om. Tidligere kongressmedlem Bartolo Fuentes blir kalt en «menneskesmugler» av sin egen regjering fordi han har reist med noen av karavanene mot USA, for å gi migrantene gode råd underveis.

 

Bartolo Fuentes, tidligere kongressmedlem og talsperson for migrantkaravanene.

 

Vi møtes i Progreso hvor han er vert for radioprogrammet «Without Borders» som handler om migrasjon. Men hvem er han til å bestemme i hvilken grad andre land vil sette en grense?

«USA har lov til å la være å gi asyl til alle, men ifølge konvensjonene har alle rett til å søke om asyl. Og fordi mange er på flukt fra gjenger, vil en modell med å søke fra et kontor i Honduras aldri fungere.»

Men det må vel USA selv få bestemme, prøver jeg meg igjen. Det er jo deres land ...

«Det er det vel ikke», sier han opphisset. «De har stjålet landet fra indianerne. USA avviser oss fordi vi er fattige, men vi er fattige fordi de har utplyndret oss i 100 år. Vi tjener en slavelønn i deres maquilaer. De eier den beste jorden her. Og vi huser titusenvis av gringoer som ofte ikke betaler skatt. Det er USAs egen skyld at vi migrerer, for de er med på å ødelegge landet vårt.»

Fotballhåp. Tilbake i La Ceiba er solen på vei ned over palmene bak fotballakademiet. Jefferson og lagkameratene hans klemmer seg sammen på lasteplanet på en pickup. Seks ganger i uken kjører treneren deres, gamle Palacios, dem til og fra kamp og trening.

«Hvis de slipper å stå og vente på en buss, er det ett sted mindre hvor de kan bli vervet av gjengene», sier han og setter seg bak rattet. Han kjører dem til deres ulike barrios – bydeler – med piggtrådgjerder, gatehunder og reggaeton. Turen tar to timer.

 

Få utveier Oliver Lara (18) og de andre guttene på fotballaget i La Ceiba i Honduras håper fotballen kan gi dem en fremtid. For mange unge er et medlemskap i en kriminell gjeng det eneste tilbudet. Foto: MAGNUS BODING HANSEN

 

Guttene på lasteplanet forteller meg at de er glade i byen sin. De håper de kan bli værende, men vet også at det er vanskelig å skape seg en tilværelse i landet.Den 18-årige angrepsspilleren Oliver Lara vil kanskje migrere, men ikke ulovlig, sier han, før han hopper av i bydelen Río Marta. Jefferson er den siste som blir satt av. Han håper han får se USA en gang.

«Men bare hvis et av de store lagene deres kjøper meg som spiller», ler han.

 

Tidligere publisert i Bistandsaktuelt og danske Weekendavisen.