• Utsatt Ecatepec i delstaten Mexico er stedet hvor flest kvinner ble drept i 2014, som er det siste året man har nasjonal statistikk på området. I den fattige og voldsrammede kommunen kan man se graffiti som speiler sårbarheten. Foto: ALFREDO DURANTE

  • Forsvant fra familien Carolina og hennes to sønner bodde i dette rommet, i et hus de delte med Carolinas far og to brødre, i en fattig del av kommunen Ecatepec i delstaten Mexico. Foto: ALFREDO DURANTE

  • Belastet strøk Området der Carolina Hernández Sánchez’ familie bor er fattig og sterkt preget av vold, kriminalitet og narkotika. Her er fasaden på huset deres. Foto: ALFREDO DURANTE

  • Drømmer om forandring Carolina Hernández Sánchez’ bror Oswaldo Hernández Sánchez sluttet på videregående skole etter to år på grunn av problemer, men håper å kunne ta igjen det han gikk glipp av. Drømmen er i fremtiden å studere språk og filosofi på universitetet. Foto: ALFREDO DURANTE

  • I sorg Carolinas slekt og venner holder rundt hverandre og gråter sammen. Til venstre står hennes brødre Oswaldo og Fabián, mens deres mor gråter over kisten. Mange synes det er vanskelig å fatte hva som har hendt, at hun etter å ha vært forsvunnet i 12 dager er funnet drept. Foto: ALFREDO DURANTE

  • Meningsløst Carolinas bror Fabián blir igjen ved graven etter begravelsen. Forsvinningen og drapet på søsteren har preget ham sterkt. Mellom 2008 og 2014 ble over 16 000 kvinner drept i Mexico. Både korrupsjon og straffrihet er utbredt, noe som innebærer at mange av gjerningspersonene går fri. Foto: ALFREDO DURANTE

  • Ensom kamp María Eugenia Fuentes Nuñez’ liv ble et mareritt i det øyeblikket hun innså at datteren Diana ikke hadde kommet hjem da hun skulle. Siden da har alt handlet om å finne ut hva som var skjedd. Da datteren forsvant, sluttet hun å jobbe for å kunne vie seg helt til etterforskningen og o sppsøke ulike etater for å få dem til å ta saken. Hun har beholdt Dianas bamse. Foto: ALFREDO DURANTE

  • Kommer aldri tilbake Tomheten etter Diana Angélica Castañeda Fuentes er lammende. De fleste av hennes klær og eiendeler har familien kvittet seg med, men kosedyrene og endel bilder av Diana har de beholdt. Foto: ALFREDO DURANTE

Kvinner i livsfare.

Kvinner i livsfare.

Fra utgave: 6 / juni 2017

Hver dag blir syv kvinner drept i Mexico. Ytterligere andre forsvinner sporløst. Igjen står deres familier, sorgen og uvissheten.

Ecatepec, delstaten Mexico. Diana Angélica Castañeda Fuentes er 14 år da hun 7. september 2013 går hjemmefra for å treffe en venn. Hun har lov til å være ute til klokken 20. Men hun kommer aldri hjem igjen.

Vennen sier at Diana aldri kom, og når familien ikke finner noen som helst ledetråder til hvor hun kan ha tatt veien, drar María Eugenia Fuentes Nuñez til politiet for å anmelde sin datters forsvinning.

«Først ville de ikke ta imot anmeldelsen, for det var midt i vaktskiftet. Men takk og lov var det en politibetjent som så hvor fortvilet jeg var, og som registrerte anmeldelsen. Men dessverre må man vente i 72 timer før de begynner å lete.»

Det er velkjent at den første tiden etter en forsvinning er den mest kritiske for å kunne finne personen i live. Til tross for dette bekrefter alle det samme. Politiets standardsvar er at jenta eller kvinnen med størst sannsynlighet har «reist av sted med kjæresten sin», og at familiene må vente i tre døgn før politiet kan gjøre noe. Denne tidsgrensen er praksis i de fleste av Mexicos delstater, og ofte ber politiet om penger for å gjøre noe i det hele tatt.

I hele landet er det kriminelle gjenger som engasjerer seg i alt fra narkotika og utpressing, til kid-nappinger og barneprostitusjon. Gjentatte ganger har den organiserte kriminaliteten vist seg å ha forgreninger høyt oppe i politiet og blant politikere. Korrupsjonen er alltid til stede.

Delstaten Mexico har en av de høyeste kriminalitetsratene i landet. I 2015 ble det anmeldt flere drap her enn i noen annen delstat, og volden mot kvinner har gjort regionen beryktet. I fjor ble 263 kvinner drept her, og mange av kroppene viste tegn på tortur. I tillegg kommer alle de som er forsvunnet. Døtrene, søstrene og mødrene som skulle gå til butikken på hjørnet eller var på vei til jobb eller skole. De som aldri kom hjem igjen, som er sporløst forsvunnet.

Manglende vilje og kompetanse. Fabián Hernández Sánchez’ ansikt er rødt og hovent av tårer. Det har gått en uke siden storesøsteren hans forsvant, og han må anstrenge seg for å skjule følelsen av fortvilelse når han forteller om det siste besøket hos politiet.

«De sier at de ikke kan gjøre noen ting siden jeg har så lite informasjon, at de trenger mer fullstendig informasjon for å begynne å etterforske hva som er skjedd.»

Søsteren Carolina er 26 år og forsvant etter å ha levert sine sønner på fire og seks år på førskolen. I forbindelse med politianmeldelsen fikk Fabián samme beskjed som alle andre: Han må vente i 72 timer på å få hjelp.

I mangelen på hjelp fra politiet har han de siste dagene selv vært ute og lett. Andre har advart ham mot at det er for farlig, men han kjenner at han ikke har noe valg.

«Folk sier de har sett henne sammen med en person, og jeg har forsøkt å finne ham, men kommer ingen vei.»

Luggen henger ned i de mørke øynene som er blanke av tårer. Politiet hevder de har behov for noe mer konkret å gå etter: et telefonnummer eller en adresse. Fabián sier han er redd og ikke lenger stoler på noen. «Jeg vet virkelig ikke hvem som kan hjelpe meg om ikke myndighetene gjør det.»

Mangelen på vilje og kompetanse i politi og påtalemyndighet er en viktig årsak til den høye kriminaliteten.

Ifølge Viviana Muciño Marquez fra organisasjonen Medborger-observatoriet mot kjønnsrelatert vold, forsvinninger og kvinnedrap, er mangelen på vilje og kompetanse i politi og påtalemyndighet en viktig årsak til den høye kriminaliteten.

«I begynnelsen etterforsker de ikke engang, og det finnes ingen koordinering mellom etatene. Volden er blitt normalisert, og folk er redde for å anmelde.»

Hun forklarer at mangelen på reaksjoner mot for eksempel vold i nære relasjoner ofte fører til at kvinnen går tilbake til sin partner, som i verste fall dreper henne. Siden 2007 har antall kvinnedrap økt kraftig i Mexico. I hele landet drepes anslagsvis syv kvinner hver dag.

Altoppslukende jakt på svar. Diana var som tenåringer flest. Hun likte å ta selfies, synge og være sammen med venner. Bak det iblant alvorlige ansiktet var det ofte en spøk på lur. «Som datter var hun mer enn noe annet min venn og samarbeidspartner», sier María Eugenia.

Det er lett å merke at det er selve savnet som gjør mest vondt. Det er når hun snakker om savnet at stemmen brister. «Iblant når jeg tenker på henne, kjenner jeg at jeg trenger henne så veldig.»

Livet ble snudd på hodet i det øyeblikket hun fikk vite at Diana ikke var kommet hjem. «De første seks månedene handlet det bare om å holde seg flytende. Det var en kamp å stå opp hver dag, å leve.» Som så mange andre som har opplevd at et familiemedlem er forsvunnet, sluttet María Eugenia å jobbe for å bruke all sin tid på å forsøke å finne ut hva som var skjedd, oppsøke myndighetene og presse dem til å jobbe med saken.

Etter et halvt år flyttet hun hjem til sin mor. Å bli boende i sitt eget hus ble en økonomisk umulighet, og å stole helt på myndighetene var utenkelig.

«Om du som forelder ikke selv undersøker og krever et resultat, så kommer du heller ikke til å få noen svar», forklarer hun.

Myndighetenes handlingslammelse får, foruten straffrihet, konsekvenser for samfunnet i form av mennesker over hele landet som mister all inntekt, for selv å sette seg i fare når de gjør politiets jobb.

Ordene hennes går igjen blant familiene til kvinner som har forsvunnet. Ofte blir de selv til sakens fremste etterforskere og vet mer om så vel metoder som konkrete spor enn politiet selv gjør. Myndighetenes handlingslammelse får, foruten straffrihet, konsekvenser for samfunnet i form av mennesker over hele landet som mister all inntekt, for selv å sette seg i fare når de gjør politiets jobb.

Belastet område. Fabián, Carolina og barna hennes bor sammen med den yngste broren Oswaldo og deres far i en fattig del av Ecatepec, som er delstaten Mexicos hardest voldsrammede kommune.

«Dette er et område hvor det hele tiden passerer nye narkotiske stoffer, og hvor mange mennesker har dårlig psykisk helse», forklarer 19 år gamle Oswaldo. Deres mor bor ikke sammen med dem lenger, og faren har problemer med å bevege seg og prate etter at han ble skutt i halsen noen måneder tidligere.

12 dager etter at Carolina forsvant, får familien vite at enda et lik er funnet i Ecatepec. Det er Fabián som drar for å identifisere sin søster. Bildene fra stedet der hun ble funnet, gjemt bak en busk like ved en vei, viser hvordan den langermede knallrosa genseren er det eneste plagget som sitter omtrent der det skal. Jeansen og trusen er trukket ned til anklene. Kroppen bærer tegn på tortur og seksuell vold. Begravelsen finner sted allerede neste dag. En gutt ber alle holde rundt hverandre og tenke på Carolina. Familien gråter i stillhet. «Jeg tenker så mye, og samtidig ingenting. Jeg kan ikke tenke klart», sier Oswaldo senere.

Noen uker etter pågripes en mann som Carolina hadde et forhold til. Han skal tidligere ha vært voldelig, men nekter for å ha begått forbrytelsen. Som i så mange andre saker kan politiets sene inngripen ha ført til at etterforskningen har forspilt viktig bevis. Straffrihet er utbredt i Mexico. Til tross for at man antar at mørketallene er enorme for eksempel når det gjelder voldtekter, fører bare rundt 2 prosent av alle anmeldelser til fellende dom.

Kamp for rettferdighet. De første sporene etter Diana kom ett år etter at hun forsvant. María Eugenia forteller med stødig stemme om det de fleste foreldre aldri engang kunne forestilt seg i sitt verste mareritt.

«Siden de bare hadde funnet hodet og føttene, var det ikke mulig å finne ut hva som hadde skjedd med henne. Det eneste vi visste var at hun var død, og at de hadde delt kroppen hennes i biter. Det slo meg at det kan ha dreid seg om organhandel.»

Kroppsdelene var blitt funnet i en kanal i området og ble koblet til Diana ved hjelp av DNA. Det ble funnet rester etter flere lik, og senere ble familien informert om at de også hadde funnet en overkropp som tilhørte Diana.

Etterforskningen er fremdeles åpen, men står uten mistenkte gjerningspersoner eller motiv.

Det første året tenkte María Eugenia at Diana kanskje var blitt offer for menneskehandel. Nå kan hun, på grunn av de vitenskapelige analysene, slå fast at at datteren hvertfall ikke lenger lider.

Hun klarer likevel ikke å slippe saken.

«Jeg kommer ikke til å få igjen datteren min, men i morgen kan det samme skje med noen andre. Eller det handler ikke engang om i morgen, men snarere hver eneste time. Hele tiden forsvinner jenter, og jeg kan ikke la det være slik.»

«Jeg kommer ikke til å få igjen datteren min, men i morgen kan det samme skje med noen andre. Eller det handler ikke engang om i morgen, men snarere hver eneste time. Hele tiden forsvinner jenter, og jeg kan ikke la det være slik.»

Besluttsomheten hennes er berettiget. Samtidig som María Eugenia kjemper for rettferdighet, spres notisene og de desperate ropene om hjelp i lokalavisene og i sosiale medier.

Ytterligere en jente er forsvunnet, ytterligere en kvinne er blitt drept.