• Tordenvær er på vei mot La Paz, Bolivias administrative hovedstad, den høyest beliggende i verden, mer enn 3500 m.o.h. La Paz strekker seg fra El Alto i høylandet ved foten av det 6438 meter høye Illimani-fjellet. Alle foto: PETER BAUZA

  • De passive (dyrene blir ikke skadet) og enkle tyrefektingskampene er blitt en tradisjon under høytidsfeiringene i Bolivia. Folk lar seg underholde av både klovner som etterligner urfolkskvinner, cholitas, og opptredener fra mer velkjente, søramerikanske tyrefektere som er hyret inn spesielt for anledningen. På tyrefekterarenaen møter man hovedsakelig mennesker fra urbefolkningen, særlig Aymara-folket. Foto: PETER BAUZA

  • Cholitas er kallenavnet på urfolkskvinnene i sine tradisjonelle overskjørt og med opptil ti lag med underkjoler under, et sjal og et typisk hatt (som opprinnelig ble designet for menn), her på vei i La Paz’ nyere taubane, «Teleférico». Mange av innbyggerne i El Alto bruker den gule og den røde taubanelinjen for å reise raskt ned i La Paz-dalen.

  • Utsikt over La Paz og den røde linjen på taubanen «Teleférico». I bakgrunnen ser man den 125 kilometer lange fjellkjeden Cordillera Real hvor den høyeste toppen Illimani rager 6438 meter over havet.

  • Utsikt fra El Alto over La Paz. Overalt finnes det små butikker som selger det mest nødvendige.

  • Cholet-bygget «Crucero del Sur» (tegnet av den berømte bolivianske arkitekten Freddy Mamani) ligger stille og forlatt om dagen, men i helgene kan opptil 600 mennesker feste og danse her. Parallelt med Bolivias moderate, økonomiske vekst, er også mennesker fra urbefolkningen (som Aymara og Quechua) blitt rikere. Med nyvunnet kulturell stolthet har nyrike urfolk bygget såkalte cholets (en sammenstilling av ordet «cha-let/villa» og «cholo», et nedsettende ord for urfolk) i barokk stil, med andinske symboler og kunst. Mange av de nyrike var tidligere handelsfolk som er blitt millionærer. Det finnes over 150 dansesaler i den «neoandinske» stilen i Bolivia. Flesteparten ligger i El Alto, men de finnes også i La Paz.

  • Minier, mikroer, truffier og taxier er populære offentlige transportmuligheter i La Paz. En tur med en «mikro» i byen koster mellom 1,50 og 2 boliviano, som tilsvarer rundt 1,50 kroner. «Truffier» er en slags delt taxi og koster mellom 1,50 og 3 boliviano (opptil 2,3 kroner). «Minien» følger samme konsept som en delt taxi, og tar opptil 12 personer.

  • Carmen Paye har gravlagt seks familiemedlemmer (inkludert søsken og mor) her og er overbevist om at mangelen på et godt helsevesen i Bolivia er skyld i dødsfallene. Hovedgravlunden (Cementerio General) i La Paz, er blitt utvidet flere ganger. Stedet er som en egen liten by med sine mange mausoleer, fra de mest beskjedne til de mest luksuriøse, og gravlunden er åpen for alle trosretninger. Det er også et hvilested for berømtheter og soldater fra Chaco-krigen, og fungerer som møtested for tusenvis av mennesker.

  • De kalles «Cholitas luchadoras» (kamplystne cholitas), urfolkskvinner som jobber som profesjonelle wrestlere i Bolivia. Det begynte som et stunt fra en kampsportarrangør for å tiltrekke seg publikum, og kampene mellom kvinner i skjørt og bowlerhatter ble raskt populære. Kvinnene ble imidlertid lei av å bli utnyttet av arrangøren, og i juli 2014 startet de foreningen «Diosas del Ring» (Ringens gudinner), og tok dermed kontroll over sin egen fremtid og beholder nå inntektene selv. De fem kvinnene som kjemper her, har ulik alder, ulik bakgrunn og ulik grunn til å trenge en ekstrainntekt. Etter en vanlig søndag i ringen tjener de mellom 150 og 200 bolivianos, avhengig av alder og erfaring. Showet startet i El Alto, men har spredt seg til andre deler av Bolivia.

  • Boligprosjektet «Wiphala» i Mercedario 2-sonen i El Alto ble igangsatt av Bolivias president Evo Morales i februar 2015. Investeringer på rundt 100 millioner kroner har resultert i syv høybygg på 12 etasjer, med leiligheter på 80 m2, med plass til ca. 1700 personer tilsammen. Hensikten var å gi økonomisk vanskeligstilte familier mulighet til egen bolig. Prisen for en leilighet er 330 000 kroner, som nedbetales med lav rente over tang tid. Nesten to år senere bor det bare folk i ett av byggene. Salget har gått trått fordi avstanden til sentrum og arbeidsplasser er lang, nabolaget har lite utbygd infrastruktur og ligger langt fra fritidstilbudene.

  • Forskjellen mellom Bolivias sosiale klasser er tydelig fra himmelen over Zona Sur, rikmannsbydelen sør i La Paz. Mange av de rike har kvinner eller barn fra urbefolkningen som hushjelper, og mange utnyttes grovt.

  • «Los Prestes» er de store feiringene blant elitene av urfolkene. Fargerike folkedrakter tilhørende de ulike urfolkene, lokal andinsk folke-musikk og store mengder alkohol dominerer feiringen. Festene arrangeres for å markere enkle ting, som en nyfødt sønn, en datters 15-årsdag, et barns uteksaminering fra skolen, bryllup, tradisjonelle eller religiøse merkedager eller ganske enkelt sammenkomster blant venner. Etter jordbruksreformen i 1953 var det mange jordeiere som flyttet til La Paz for å ta del i sosietetslivet. Blant eliten er det en del av de sosiale forpliktelsene å arrangere og å delta på slike fester, som ofte koster mer enn 150 000 kroner for opptil 500 gjester. Det er ikke uvanlig at vertskapet må ta opp lån for å finansiere feiringen.

  • Vicky og Jorge er paret som feirer sin lykke med 200 gjester i dag. «Gudfaren» Noel vil ta brorparten av regningen. Disse urfolksfeiringe-ne kan noen ganger vare opptil 24 timer og ende neste dag, med «telling og åpning» av gavene. Alle gjestene tar med seg øl, som ofte skvettes på bakken, til ære for Pachamama (Moder Jord), naturligvis.

  • Unge jenter deltar på et matlagingskurs. Over 800 000 barn er i arbeid i Bolivia, hvorav 500 000 er under 14 år. 80 prosent av disse barna lever adskilt fra familiene sine. Bolivia har gått mot strømmen og legaliserte barnearbeid for noen år siden. Barnefagforeningen «UNATSBO», som får støtte fra bistandsorganisasjonene Caritas og Sarantanani, har flere programmer for å beskytte barn mot utnyttelse. På matlagingskurset til Caritas lærer jentene både om matlaging og om rettighetene sine.

     

  • Det cubanske sykehuset «Hospital Cubano Chacaltaya» i El Alto er en bilateral avtale mellom Cuba og Bolivia. Det ble grunnlagt i 2006, og hjelpen er gratis for pasientene. Tilsammen har sykehuset foretatt over 60 millioner konsultasjoner siden oppstarten. Blant annet har rundt 600 spesial-ister på øyesykdommer gitt flere enn 175 000 mennesker synet tilbake, og sykehuset har utført over 170 000 andre kirurgiske inngrep.

  • Møtestedet Basilica San Francsico, en kirke i barokk stil på San Francisco-torget i sentrum av La Paz. Byggingen av denne kirken begynte i 1549, under det spanske herredømmet, og var ferdig på 1700-tallet.

  • Foran kisten til den bolivianske generalen Andrés de Santa Cruz, som døde 25. september 1865, står det permanent æresvakter. Han ledsaget José de San Martin under Frigjøringshærens kamper i 1821 og vokste raskt i gradene og ble general, marskalk og hærfører. I 1829 ble han valgt til president.

  • Disse tre politibetjentene i La Paz er overbevist om at karrièren deres aldri ville vært mulig dersom kvinners rettigheter og likestilling ikke var blitt inkludert som en viktig del av Evo Morales’ presidentskap. Fra venstre: Gaby Theresa Coca Maldonado (34, gift, mor til to barn, 14 år i politiet), Maribel Amurrito Encina (30, enslig) og Noelia Yhoice Argo Zanabria (30, enslig, 13 år i politiet).

Morales' Bolivia: Høyt oppe.

Morales' Bolivia: Høyt oppe.

Fra utgave: 8 / august 2018

En reise med taubanen fra det fattige El Alto og ned til velstående Zona Sur i La Paz illustrerer de store forskjellene i Bolivia – men også endringene som er skjedd de siste årene under kontinentets lengst sittende leder Evo Morales.

4100 m.o.h. Stasjon: Plaza La Paz

Jomfruturen. Skal man tro Bolivias president Evo Morales, er det to bolivianske giganter som møtes 4100 meter over havet i slumbyen El Alto denne solfylte søndagsmorgenen. Den ene er den nye taubanen – som allerede utgjør den fjerde linjen i verdens største taubanenettverk, et symbol på det nye overtaket til dette tidligere, så fattige landet i Andesfjellene.

Den andre er den første passasjeren på linjens jomfrutur: Juan Evo Morales Ayma, den av presidentene i dagens Sør-Amerika som har sittet lengst ved makten, et symbol på den teknologiske utviklingen og den vedvarende økonomiske boomen i landet, på styrking av rettighetene for landets urfolk, legalisering av kokalandbruk, barnearbeid, flammende antikapitalisme og mindre flammende antikapitalisme, blant veldig mye annet.

Fakta

Bolivia.

/ Hovedstad: Sucre og La Paz. Presidentembetet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre.

/ 10,5 millioner innbyggere. Rundt 50 prosent av befolkningen er under 20 år. Majoriteten er urbefolkning: quechua (30 prosent) og aymara (25 prosent).

/ Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika til tross for rike naturressurser.

/ Rundt 1450 ble dagens Bolivia en del av inkariket, og ble så kolonisert av Spania fra 1535. Bolivia ble i 1825 det siste landet i Sør-Amerika som fikk sin selvstendighet.

/ Fra 1825 til 1980-tallet har Bolivia hatt 188 statskupp. Landet har tapt alle kriger det har vært involvert i, og mistet over halvparten av sitt territo-rium, blant annet mistet landet sin kystlinje mot Stillehavet til Chile i 1884.

/ Et demokratisk styre ble opprettet i 1982, men landet har store problemer med utbredt fattigdom, sosial uro og narkotikaproduksjon.

 

President Evo Morales.

/ Den tidligere bonden og fagforeningslederen vant presidentvalget i 2005 med 54 prosent av stemmene, og han er gjenvalgt med overveldende flertall i 2009 og 2014, og sitter dermed ved makten til 2020.

/ Morales er aymara-indianer og den første presidenten i Sør-Amerika fra urbefolkningen.

/ Fra 1998 har han vært leder for det politiske partiet Movimiento al Socialismo (MAS), og han er også leder for landets cocalero-bevegelse, en venstreorientert sammenslutning av bønder som dyrker kokablader.

/ President Sánchez de Lozada flyktet fra landet i 2003 etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra internasjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin. Før han flyktet, ranet han og flere andre ministre nasjonalbanken.

/ 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia sine olje- og gassfelt, ikke ved ekspropriering, men ved å pålegge de utenlandske selskapene kontrakter med høyere beskatning.

/ Morales har innført ambisiøse reformer for å moder­nisere landet, blant annet jordreformer, utdannings-reformer og samferdselsprosjekter. I 2009 ble det innført ny grunnlov i Bolivia.

/ Morales’ motstandere er blant annet bekymret for at han tar for lett på kampen mot kokaineksporten.

Kilder: Wikipedia og snl.no

 

Presidenten inspiserer den nye stasjonen og vender seg så mot gudene. Under innvielsesseremonien legger han – i tråd med urfolks tradisjoner – et dødt lamafoster, noen kokablader og alkohol på bakken. Det er hans takksigelse til Pachamama, Moder jord. Mer enn det rituelle handler det om hans egen sterke tro på at taubanen ikke vil virke uten en velsignelse fra oven. Slik har det overjordiske fått en plass i statens anliggender.

«Taubanen har gitt oss en plass i verden», meddeler Morales. «Vårt Teleférico-nettverk er det største i hele verden og opererer i den største av verdens høyestliggende byer.»

Dette er en søndag lik dem Bolivia har opplevd jevnlig de siste ti årene: innvielse av nye taubaner, nye veier, nye fotballstadioner, nytt navn på landet, ny grunnlov, snart kanskje også ny atomkraft. Etter at Evo Morales, som tilhører det bolivianske urfolket Aymara, kom til makten i 2006, som verdens første urfolkspresident da han bare var 46 år gammel, har en hel verden gjort narr av den enkle kokabonden i ullgenserne sine.

Men i løpet av sin tid ved makten har han satt sitt avtrykk på landet som ingen tidligere president – og samtidig gitt verden mye å lære av: Sør-Amerikas fattigste land er i dag det beste på å bekjempe fattigdom. Landet i Andesfjellene, som engang var nær bankerott, har i dag det største budsjettoverskuddet på kontinentet. Det superpatriarkalske Bolivia har nå en høyere andel kvinner i parlamentet enn land som Tyskland eller USA – 53,1 prosent. Pachamamas land har til og med sin egen satellitt i verdensrommet: Túpak Katari 1. 

4100 m.o.h. Stasjon: Jach’a Quathu

Urfolkspalasser. El Alto har bestandig vært den fattigste byen i Sør-Amerikas fattigste land. Sett oppe fra taubanegondolen strekker byen seg som en uendelig, sjelløs molok av røde mursteinsrønner utover høyfjellsplatået. Men i det siste har palasser på flere etasjer, i fargene til bolivianske tradisjonelle klær, dukket opp i havet av rødt. De tilhører den nye middelklassen blant urfolk og blir kalt «cholets», en kombinasjon av «chalet/villa» og «cholo», et nedsettende ord for urfolk. De er bygget av arkitekt Freddy Mamani, den nest mest berømte mannen i Bolivia for tiden, etter Evo Morales.

«Jeg bygger inn urfolkselementer alle steder», forklarer Mamani: «På taket har jeg andinske kors. Stendene har fargene til tekstilene vi bruker. Speilene symboliserer vårt lands diamanter.» Noen kaller det romskipsarkitektur. Selv kaller han det urfolksidentitet.

Fra radioer høres nyheter på aymara og quechua. Ved en kveldsskole på et hjørne tar eldre urfolksinnbyggere intensivkurs for å lære å lese og skrive. Analfabetismen i Bolivia er blitt redusert fra 13 til 3 prosent siden 2005. På et kontor ved siden av koordinerer unge aktivister en kampanje for å gjøre Facebook tilgjengelig på aymara, som snakkes av mer enn to millioner mennesker. I det 21. århundre har ingen andre urfolk i Sør-Amerika fått så stor politisk innflytelse som aymara-folket i Bolivia. Mamani viser stolt frem identitetskortet sitt, hvor det står at han er aymara. I dag har 37 ulike bolivianske urfolk sitt eget identitetskort.

4000 m.o.h. Stasjon: Qhana Pata

Utsikten fra gondolen. Da Evo Morales i sin tid sammenlignet Bolivia med Sør-Afrika under apartheid, skal han etter sigende ha stått her oppe, på en klippe. Det er her den enorme urfolksbyen El Alto ender og åpner seg mot byen under – regjeringens administrasjonssete, La Paz. Her oppe, i den tynne luften, bor urfolkene. Der nede, i den tusen meter lavere bydelen Zona Sur, bor de rike hvite.

På denne måten er Teleférico-banen blitt et symbol på det nye landet. Ikke bare er den et transportsystem, den er også et nasjonalt samlingsprosjekt. Et møtested. En slags oppdragelsesanstalt.

Victor Colo kommer ut av fjelltoppens morgentåke, han er godt innpakket i vinterklær. Colo er en ny bolivianer, slik Morales har ønsket å skape dem. Han bor øverst i El Alto og jobber rundt tusen meter lenger nede, for det østerrikske taubaneselskapet Doppelmayr, som bygger Teleférico-nettverket.

Før taubanesystemet ble satt i drift i 2014, brukte Colo to timer på å reise fra drabantbyen San Luis II til arbeidsplassen i Zona Sur. Han tok minibussene som snirkler seg ned i byen langs tett trafikkerte og svingete veier. I dag er han fremme etter 40 minutter med taubanen. «Hver dag flyter jeg gjennom luften. Dette er vår himmelske undergrunnsbane.»

Han anser seg selv om en gjennomsnittlig bolivianer: urfolk, to barn, ingen formell utdannelse («akkurat som kamerat Evo»), men stor entusiasme («akkurat som kamerat Evo»). Colo vokste opp i fattigdom og måtte arbeide som barn. Som så mange andre i landbruket og gruveindustrien, slo han seg ned som arbeidsmigrant langs kanten av El Alto. Og som millioner av bolivianere reiste han senere for å jobbe i den argentinske tekstilindustrien, hvor han ble utnyttet og vendte utmattet og lutfattig tilbake. Men nå het ikke landet hans lenger Republikken Bolivia, men Estado Plurinacional de Bolivia (Den multietniske staten Bolivia). Plutselig var veinettet bedre enn i Argentina, finansiert av råvareeksport til Kina. Gassrørenes koblinger nådde huset hans, finansiert av nasjonalisering av gassindustrien.

«Det ble helt avgjørende for den bolivianske selvtilliten», sier Colo. Selv arbeidet han seg opp fra renholder til bud, ansatt i Doppelmayr, som er like kjent i Bolivia som Mercedes-Benz. Siden 2001 har lønnen hans doblet seg, slik som for mange av hans landsmenn. Han kom ut av fattigdom da fattigdomsprosenten sank med 25 prosent.

«Men jeg er ikke masist», sier han med henvisning til Morales' sosialistparti MAS (Movimiento al Socialismo). «Det er for mye korrupsjon der. Men jeg er en ny mann i et nytt land.»

3700 m.o.h. Stasjon: Taypi Uta

Stolte barn. Noen kilometer unna, i hjertet av La Paz i nærheten av stasjonen Taypi Uta, har noen barn nettopp malt fasaden på et hus. Der kan man lese advarsler mot menneskehandel og setningen «Vi er ikke seksuelle varer». På veggen i bakgården henger et banner med slagordet «Vi barn har rett til å arbeide uten å bli utnyttet». Inne i rommene sitter barn i aldersgruppen 9 til 15 i en hestesko, og en jente med langt, svart hår som heter Raquel forteller noe uvanlig: «Jeg er tolv år. Jeg har rett til å arbeide.» Foran henne står lederen for workshopen, som er arrangert av barnas egen fagforening UNATSBO (Den bolivianske foreningen for arbeidende barn og ungdommer) som representerer 600 000 barnearbeidere i Bolivia. «Selvfølgelig har du rett til det», sier hun. «Målet vårt er ikke å ta fra deg jobben. Men du må beskytte deg.»

I workshopen gjenskaper barna scener fra hverdagen: En mann forsøker å kidnappe barn. En kvinnelig arbeidsgiver behandler dem som slaver. En mor selger barnet sitt til en pornoring.

Barna lærer å kjempe for sine rettigheter. De øver på de riktige reaksjonene: «Jeg vil ha rettferdig lønn», roper de. Eller: «Jeg går til statsadvokaten med dette». For to år siden tok Evo Morales imot disse barna i presidentpalasset. Han fortalte dem om sitt eget liv: Da han var liten, jobbet han som gjeter og hjalp til med innhøstingen. Barnearbeid er en del av det å vokse opp i en urfolksfamilie, forklarte han. Uten denne arbeidserfaringen ville han aldri blitt statsleder. Og så sa han noe annet: Barnearbeid er et begrep som kommer fra den vestlige verden. Det finnes 150 ord for arbeid i aymara-språket, men ingen av dem har noe med tvang å gjøre.

Bolivia var det første landet i verden til å legalisere barnearbeid fra fylte ti år, men arbeid skal ledsages av skolegang og minstelønn. Verdenssamfunnet protesterte, UNICEF, regjeringer, den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Men Morales lot seg ikke affisere. Den nye loven om barnearbeid har vært i kraft i tre år, men Raquel er ikke sikker på om den fungerer etter hensikten. Noen arbeidsgivere gir bare jobb til dem som tar avstand fra foreningen. Hun har lagt merke til at det er færre barn som jobber i gatene. Men jenter selger fortsatt kroppen sin. Og gutter handler med narkotika.

3700 m.o.h. Stasjon: Villarroel

På kokamarkedet. Tre stasjoner videre mot øst henger en muggen eim i luften. Den gjennomborer hver minste sprekk i hus og biler, den omgir torg og byggeplasser hvor den nye, hvite taubanelinjen bygges. Lukten kommer fra en markedshall i åsen, og jo nærmere du kommer, jo sterkere blir den, til du forestiller deg at du står midt i åkrene i Yungas, det store kokalandbruksområdet mot det tropiske lavlandet.

På Villa Fátimas-markedet piler foroverbøyde mennesker gjennom de labyrintiske gangene, med sekker på ryggen som er større enn dem selv. De laster sekkene opp på biltak, lastebiler og busser og sender dem ut i hele landet.

Midt i vrimmelen står en liten, tettbygd mann, han stapper grønne kokablader inn i kinnene og suger i seg saften.

«For søte for kokain», erklærer han. «Våre Yungas-blader passer bare til tygging. Skiftarbeiderne holder seg våkne lenger. Studentene konsentrerer seg bedre. De eneste bladene som er egnet til kokain, er de bitre bladene fra Chapare-området, der kamerat Evo var sjef», sier Javier Aparicio (46), fagforeningsleder slik Evo Morales en gang var det – og leder for 35 000 kokabønder.

«Kokaen er vår nasjonalskatt. Du ville ikke forbudt japanerne å spise sushi.»

For bolivianerne handler kokaproduksjonen om noe større, om et paradigmeskifte, slik tilfellet også er for tilhengerne av marihuana. De ønsker å gjøre koka til noe kult og eksportere det. Og den beste reklamen de har, tror Aparicio, er presidenten.

For Evo vokste opp med koka.

Bolivianere tygger kokablader på skolen, i parlamentet og naturligvis også i presidentpalasset. De tror at kokabladene ikke bare hjelper mot tretthet, men også mot hodepine og ADHD, mot sykelig overvekt og som medium for spåmenn. Under Morales’ regjeringstid har det magiske og mystiske fått tilbake sin plass i samfunnet.

Evos forgjenger brakte USAs narkotikapoliti DEA inn i landet og bekjempet kokadyrkingen med paramilitære styrker.

«Jeg pleide å sove under åpen himmel så de ikke skulle finne meg, og min kone smuglet bladene på kroppen», sier han og peker mellom beina sine. Kokahandelen har på ingen måte eksplodert siden Morales tok over makten. Tall fra FN for 2015 viser at det totale dyrkningsområdet av koka var på rundt 20 200 hektar, som er mindre enn i 2003. DEA krever fortsatt strengere kontroller, men Morales bryr seg som vanlig ikke. Han kastet DEA ut av landet i 2008.

I dag karakteriserer Det internasjonale pengefondet (IMF) Bolivias oppgang som «kolossal». Vel er Morales sosialist, men han er også pragmatiker. Han er for nasjonalisering, men bare av 20 nøkkelselskaper, ikke av 1200 selskaper, slik tilfellet har vært i Venezuela. På samme måte som i olje- og gassektoren, får utenlandske selskaper innen litium, sink og gullutvinning kun sitte med 49 prosent av aksjene. På den måten forsøker Morales en slags tredje vei. Den ligner mer på den skandinaviske modellen enn på den mislykkede latinososialismen vi har sett i land som Venezuela og Argentina. De sosiale forholdene i Bolivia har bedret seg i så stor grad at de internasjonale hjelpeorganisasjonene nå forlater landet. Men fortsatt lever over en million av Bolivias 10,7 millioner innbyggere på under 10 kroner dagen. De siste årene har den økonomiske veksten ligget på rundt 5 prosent årlig, men siden 2015 har det stagnert noe. Budsjettoverskuddet har også minsket, som følge av fall i råvareprisene.

Men Javier Aparicio vil ikke høre et vondt ord om «Broder Evo». Likevel sier han: «Korrupsjon er fortsatt et problem. Det er rart, Evo kommer fra Chapare, og det er der de profitterer mest av boomen. Og i nærheten, midt i jungelen, har han fått bygget en internasjonal flyplass.» På spørsmål om hvorfor Evos hjemdistrikt gjør det så bra, ser han skeptisk ut og sier:

«Vel, de lager jo kokain der.»

3500 m.o.h. Stasjon: Cancha Zapata

Sjefstalskvinnen. Noen stasjoner unna, i sentrum av La Paz, gjør Justa Canavari seg klar for TV-programmet sitt. Hun trekker fem lag brede skjorter over hodet og fester riktig, og retter på den svarte filthatten sin. Bak henne lyser et neonskilt: «Kanal Nytt fedreland. Den multietniske statens stemme.» Evo Morales’ politiske bevegelse har trengt inn i alle livets sfærer, i politikk og næringsliv, i mediene og rettssystemet, og nå også i underholdningsindustrien.

Der Morales er nasjonens stemme, så taler «La Justa» for folket. Alle barn vet hvem hun er, den første urfolkskvinnen noensinne til å lede et daglig TV-program på statlig fjernsyn. Hun møter millionene av seere med «hei, mine papitas og mamitas», og snakker om oppskrifter og homorettigheter, om strømsparing, prevensjonsmidler og depresjonen hun lider av. Hun er en slags sjefstalskvinne for nasjonen. I dag snakker hun om femicidio – drap på kvinner. Det er et tema som topper overskriftene i Bolivia, og som står hennes hjerte nær. Hun er alenemor til tre barn, og ut fra det hun sier, er det lett å forstå at hennes forhold til menn ikke alltid har vært enkelt. «I dette øyeblikk blir en ny kvinne drept – av sin ektefelle eller partner. Det er en epidemi.» Bolivia har ikke spesielt høye drapstall, men landets femicidio-rate er blant de høyeste i verden.

Selv om hun er frittalende, liker ikke La Justa å snakke om rasisme for åpent kamera. Før Evo kom, sier hun, førte hudfarge og etternavn til at alle urfolk ble ekskludert fra viktige jobber. Hun tror aldri de hvite som bor i Zona Sur i La Paz og i Santa Cruz, Bolivias næringslivsmetropol, vil akseptere å bli ledet av urfolk.

«Det er akkurat som i USA. De hvite sa aldri noe om Obamas hudfarge. De sa bare at de følte seg som fremmede i eget land. Og alle vet hva de mente med det.» Etter sending tar La Justa taubanen til Zona Sur, hvor hun bor. Vel er hun den mest berømte kvinnen i Bolivia, men det hyppigst stilte spørsmålet hun får er likevel: Hvilken familie jobber du som hushjelp for?

3300 m.o.h. Stasjon: Irpawi

Hatet mot Evo. Når du stiger ut av gondolen på dalstasjonen Irpawi, trer du inn i en annen verden. Her er folk lysere i huden, bilene er pansret, og kafeene kunne ligget i Madrid eller Miami. Urfolk følger de rikes barn til privatskolene – og sjåfører kjører mødrene deres i SUV-er til Chanel-butikken.

Denne ettermiddagen har innbyggerne samlet seg til en anti-Evo-protest. De lider under vannmangelen i landet og anklager Morales for å være inkompetent og rasistisk, at han favoriserer urfolkene i El Alto i fordelingen av vann. «Bli kvitt tyven», står det på en plakat. «Vann er liv, Evo er død.» Her er forretningsfolk, intellektuelle og lærere. En demonstrant begynner å sparke en Morales-dukke i full størrelse, og andre følger hans eksempel og river den i filler. Urfolkshushjelper står i veikanten og gråter. Bolivia har lange tradisjoner for voldelige protester: Presidenter blir ikke bare avsatt, de blir hudflettet. I august 2016 slo gruvearbeidere en minister til døde.

I starten var de rike i Zona Sur skeptiske til sosialisten Morales. Under den økonomiske boomen var de derimot nokså vennlig innstilt. Nå er de fulle av motvilje. I en folkeavstemning i 2016 sa folket nei til en grunnlovsendring som må til for at Morales kan stille til gjenvalg i 2019. Men de klarer likevel ikke å bli kvitt ham.

Fra sin kontorbygning i nærheten av dalstasjonen, sitter Torsten Bäuerlein og ser på demonstrasjonen. Han er fra Göttingen og koordineringssjef for Doppelmayr i landet. «Bolivia har motbevist alle fordommer», sier han. «Staten betaler når den skal og i kontanter, frem til nå tilsvarende 208 millioner dollar. Gondolene og stasjonene her er renere enn i Tyskland. Nettverket av 'himmelske undergrunnsbaner' kan bli like omfattende som 'tuben' i London», sier han begeistret.

«Det planlegges Teleférico-er også i hovedstaden Sucre og i Potosí. Dette vil bli gondolenes land.»

Etter drøye fire år i Bolivia er dommen hans denne: Bolivia har eksplodert. Landet er blitt grønnere, mer rettferdig, men også mer eneveldig. Nasjonaliseringene har vært delvis vellykket – som i tilfellet med gass – og i andre tilfeller mislykket – som i tilfellet med vann.

I motsetning til Chávez eller Maduro i Venezuela, er Morales en moderat sosialist. Men som i så mange andre latinamerikanske land, tror presidenten at han er uunnværlig. I dag er Morales den lengst sittende statslederen på kontinentet. De andre venstrelederne er borte – Kirchner, Lula, Chávez – men Morales sitter fortsatt. Og hvis han får det som han vil, vil han sitte til 2025.

«Lo mejor viene» står det skrevet på de nye plakatene – det beste er ennå ikke kommet.