• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Besatt av slekt.

Besatt av slekt.

Økt bruk av DNA-testing har gjort slektsgransking mer populært enn noensinne – og har samtidig endret vår forståelse av identitet. Men hvilken betydning har det?

Fra utgave: 3 / mars 2017

Fascinasjon. Hvorfor betrakter vi Barack Obama som en svart mann med en hvit mor, i stedet for en hvit mann med en svart far? Hva betyr det at vi i dag vet at sjimpanser er genetisk likere mennesker enn de er gorillaer? Hvorfor mente nazistene at en foren- ing mellom tyskere og jøder ville produsere jøder og ikke tyskere? Regnes seksmenninger fortsatt som familie?

For i det hele tatt å kunne behandle – for ikke å snakke om å kunne besvare – disse spørsmålene, må vi først undersøke vår egen umiskjennelige sosiale forståelse av genealogisk slektskap. Vi trenger, med andre ord, en sosiologisk tilnærming til begrepene ’forfedre’ og ’herkomst’.

Fakta

Donorregistre.

Flere internettbaserte registre er opprettet for å hjelpe donorbarn med å finne sitt genetiske opphav, og donorer med å finne sitt avkom.

En av de største, DonorSiblingRegistry.com, har på verdensbasis matchet over 13 900 barn med halvsøsken eller donor.

Flere kommersielle aktører tilbyr DNA-tester med vekt på slektskap:

23andMe.com
FamilyTreeDNA.com
Ancestry.com

 

Vi har åpenbart en enorm fascinasjon for slektsgransking – noe som er blitt særlig tydelig etter TV-programmer som «Who Do You Think You Are?» (originalkonseptet bak NRKs suksesserie «Hvem tror du at du er?») eller de utallige nettsidene for slektsgransking (som Ancestry.com, FamilyTreeDNA og FamilySearch) samt programvarer som skal hjelpe folk med å kunne opprette slektstrær og å finne hittil ukjente forfedre og familiemedlemmer.

Hver dag tråler tusenvis av mennesker gjennom biblioteker, kirkegårder og internett i det som fremstår som en umettelig søken etter å finne ut av sine egne røtter. Slektsgransking er faktisk den nest mest populære hobbyen i USA – etter hagearbeid, og den nest mest besøkte kategorien av nettsider – etter pornosider. 

Urgammelt og utbredt. Besettelsen hos oss i å finne ut av våre forfedre (også kalt «progonolexia») er på ingen måte et moderne fenomen. Dette er noe folk har vært opptatt av i flere tusen år, noe vi ser i både Hesiods «Theogonien» og i Bibelen. Det er heller ikke et utpreget vestlig fenomen – ulike former for forfedredyrkelse er utbredt i hele verden.

Slektsgransking har tradisjonelt sett vært knyttet til aristokratiet. I løpet av de senere årene har slektsgransking imidlertid blitt mer vanlig for alle. I USA har utviklingen i løpet av de siste tiårene gått fra først kun å omfatte «dem som oppga at de stammet fra «Mayflower» (skipet som fraktet de første engelske pilegrimene til USA i 1620) eller aristokratiet i sørstatene, til også å omfatte etterkommerne av afrikanske slaver og immigranter.

Dagens fascinasjon for slektsgransking har fått et løft med den økende bruken av gentesting. Ikke bare har genetikk hevet vår kunnskap om arvelige sykdommer og gitt oss en mulighet til å kunne rekonstruere nasjoners historier eller for å slå fast farskap, det har også skapt grobunn for hobby-genforskning.

Flere firmaer tilbyr i dag gentesting som kan måle vår genealogiske nærhet til fjerne slektninger, definere vår etniske tilhørighet med en tilsynelatende presis brøkregning med ulik grad av europeiskhet, afrikanskhet og asiatiskhet, i tillegg til å kunne spore våre paleontologiske forfedre som vi visstnok skal stamme fra.

I dag kan genetikk strengt tatt ødelegge eller bekrefte en families overbevisninger og historier om seg selv, ved hjelp av bare litt spytt og en Q-tips.

Til tross for dagens vektlegging av «the-self-made-man», altså personer som har kommet seg opp og frem i verden på grunn av egen kompetanse, er identitetsmarkører som «en italiensk-amerikaner» eller «en Kennedy» bevis på at hvem vi er fortsatt, til en viss grad, er avhengig av hvem våre forfedre er.

Vi kan se lignende trender innen muslimske land der slektninger av Profeten fortsatt får ærestitler som sayyid eller sharif. I USA ser vi hvordan en persons andel av «indianerblod» formelt avgjør vedkommendes grad av indianertilhørighet – andel av indianerforfedre utgjør fortsatt det offisielle grunnlaget for føderal anerkjennelse av indianere. Det er også hovedkriteriet for tilhørighet i de ulike indianerstammene.

Det er i denne konteksten vi ser personer beskrives som «syv-trettitodeler Cherokee, to-trettitodeler Kiowa og to trettitodeler Choctaw». Ord som renblods, blandingsblod, fullblods, og halv-rase er fortsatt utbredt som substantivlignende identitetsmarkører.

Grunnleggende for selvfølelsen. Vår slektsbakgrunn påvirker ikke bare hvordan andre ser på oss, men også hvordan vi oppfatter oss selv. Faktisk, det å vite hvem våre forfedre er, er helt grunnleggende for vår egen selvfølelse. Ta for eksempel hvordan den amerikanske TV-kanalen PBS beskrev sin miniserie «African-American Lives 2»:

«Henry Louis Gates Jr. er igjen TV-verten som leder kjente afroamerikanere i deres søken etter sine forfedre. Genealogiske undersøkelser og DNA-analyser hjelper Maya Angelou, Don Cheadle, Morgan Freeman, Peter Gomes, Linda Johnson Rice, Tom Joyner, Jackie Joyner-Kersee, Chris Rock og Tina Turner med å finne ut hvor deres slekt kommer fra og hvem de er.»

Etter å ha tatt en gentest for å finne ut mer om sine afrikanske aner, forteller en svært beveget Don Cheadle til programleder Gates at: «Du føler at du har mer bakkekontakt når du kan se deg tilbake og si: ’Dette er hvem jeg er, helt tilbake til begynnelsen.’»

På den samme måten kan vi også se – gitt den lange historien med folkevandringer – at folk er nostalgiske når det kommer til den svunne tid da sted, identitet, kultur og opphav sammenfalt. Det å stå på jorden som forfedrene kjente, kan på denne måten skape en følelse av slektskapsbånd som av og til blir beskrevet … som en ubeskrivelig følelse av åndelig tilhørighet, og ofte erfart fysisk som å få frysninger nedover ryggen og gåsehud. Det blir ofte fremstilt som en delt fysisk erfaring som knyter forfedrene sammen med deres etterkommere, på tvers av tid.

Dette forklarer diaspora-befolkningers tilknytning til sine forfedres hjemlands, som for eksempel afroamerikaneres spesielle tilknytning til Afrika, jødenes dype og historiske tilknytning til Israel og alle «hjemkomstreisene» (genealogi-turisme) som amerikanere, kanadiere og australiere med irsk og skotsk opphav har tatt til nettopp Irland og Skottland.

Cheadles kommentar om å føle seg mer jordnær, underbygger selvsagt den svært vanskelige situasjonen amerikanske etterkommere av afrikanske slaver er i, ved at de vet så lite som sine forfedre.

Når de prøver å spore sine forfedre, stanger de som regel mot en «genealogisk murvegg» ettersom deres afrikanske slektslinje ofte ender i en blindvei i det mystiske mausoleet vi kaller ’slaveri’.

Når de prøver å spore sine forfedre, stanger de som regel mot en «genealogisk murvegg» ettersom deres afrikanske slektslinje ofte ender i en blindvei i det mystiske mausoleet vi kaller ’slaveri’.

Ikke rart at mange afroamerikanere velger å ta en DNA-test for å finne ut hvem deres forfedre er. Deres omstendigheter ligner på mange måter på situasjonen barn av anonyme sæddonorer er i – som ikke har mulighet til å kunne se seg selv i en kontekst av slektskap.

Folk som opplever et slikt «genealogisk tomrom», får ofte alvorlige identitetsproblemer fordi vår psykologiske integritet i stor grad er avhengig av i hvilken grad vi føler oss knyttet til våre røtter.

Eksistensielt vakuum. På samme måte som ikke å ha en navle – selve legemliggjørelsen av slektstilhørighet – er det ikke å ha en visshet om sitt opphav, ensbetydende med å være skjøvet ut i et hav av slektsløs uvisshet. Dette forklarer hvorfor det å stryke en persons navn fra hans eller hennes slektsoversikt i tidligere tider var en av de mest fryktede straffene i Kina.

Det å stryke en persons navn fra hans eller hennes slektsoversikt var i tidligere tider var en av de mest fryktede straffene i Kina.

Det forklarer også identitetskrisen som ofte oppstår når folk forstår at de egentlig var adoptert, og den søken mange adopterte barn har etter å oppsøke sine «egentlige» foreldre. Ved å være avskår-et fra sine forfedres fortid, opplever de ofte en «genealogisk forvirring» og et savn som fører til en grunnleggende følelse av et eksistensielt vakuum, noe de følgende uttalelsene vitner om:

«Jeg føler at jeg ikke vet hvem jeg er. Det at du ikke vet hvem du er, er en følelse som er med deg hele livet. Jeg føler fortsatt at jeg ikke har noen identitet. Jeg tror ikke at noen kan forstå dette uten å ha opplevd dette vakuumet selv. Jeg står foran speilet og spør: ’Hvem er jeg’».

Som vi kan se i boken med den passende undertittelen «A Quest for Wholeness», som inneholder historier som skildrer barn som er blitt separert fra sin «naturlige klan» som om de har mistet en vesentlig del av sin identitet, er det ikke rart at adoptivbarn av og til blir sett på som om de på en eller annen måte er ufullstendige.

Selv barn som ikke er adoptert kan av og til lure på om de ved et uhell ble forvekslet med et annet barn på sykehuset, på samme måte som barn av anonyme sæddonorer kan fantasere om at faren deres er en kjendis eller folk som insisterer, til tross for alle bevis, at det må være «noen jødiske aner» i familien.

Mange afroamerikanere fantaserer på samme måte om å ha noe «indianerblod» i årene sine, noe Zora Neale Hurston viste i sin vittige kommentar da hun sa at hun var «den eneste negeren i USA som ikke hadde en bestefar som var en indianerhøvding». Historikeren Claudio Saunt forklarer det slik: «Dersom du var en slave eller en afroamerikaner som levde i Jim Crow-Amerika (et sett med lover som innebar rasemessig segregering, red.anm.) – hvem ville ikke da bli assosiert med folk som Crazy Horse eller Geronimo?

Komikeren Chris Rock refererte implisitt til det utbredte omfanget av hvite slaveeiere som voldtok slavene sine da han sa: «Det er lettere å si: ’Vi har litt indianerblod i oss’, enn å si: ’Vi ble voldtatt en del ganger’ … Det høres bare bedre ut. Det glir ned mye lettere.» Det er en voldsom psykologisk tiltrekning til slike «genealogiske fantasier», noe som utvilsomt har vært med på å gjøre H.C. Andersens eventyr «Den stygge and-ungen» til en klassiker.

Avsløringer til en pris. Avsløringer om våre forfedres identitet kan gjøre at vi endrer oppfatning i synet på oss selv. (Skuespilleren Sarah Jessica Parker har sagt at slike avsløringer «endret fullstendig mitt syn på meg selv, og hvem jeg trodde jeg var. Fullstendig».) Samtidig som slike avsløringer ofte innebærer hyggelige overraskelser, kan de også føre til voldsomme skuffelser. Det skjedde med Oprah Winfrey da hennes forestilling om en zulu-opprinnelse brått tok slutt etter en genealogisk DNA-test.

Noen genetikere anbefaler at folk som tar slike tester også bør få tilgang til en identitetsrådgiver.

Slike «genealogiske åpenbaringer» påvirker også måten vi erfarer nylig oppdagede «genealogiske andre». De tilfellene der man brått oppdager at en forelder eller et barn er en annen enn man opprinnelig hadde trodd, er særlig utfordrende – slik som beskrevet i Sofokles «Kong Ødipus» og Marcel Pagnols «Manon og kilden». I sangen «Shame and Scandal in the Family» blir vi også minnet på denne problemstillingen med setninger som: «You can’t marry this girl. I have to say no. This girl is your sister, but your mama don’t know» (senere ble teksten imidlertid endret til «Your daddy ain’t your daddy, but your daddy don’t know»).

Når alt kommer til alt, er vi i slekt ikke bare med våre foreldre og besteforeldre, men også med våre søsken, fettere og kusiner. De samme båndene som knytter oss til våre forfedre, knytter oss også nødvendigvis til de nære slektningene som vi deler våre forfedre med. I hvilken grad vi er knyttet til disse slektningene, er en funksjon av vår felles avstand til forfedrene vi begge stammer fra. Dess nærmere i tid disse forfedrene er, dess «nærmere» er vi som slektninger.

Teoretisering om grad av slektskap trenger ikke å være begrenset til bare menneskelige relasjoner. For, som Charles Darwin har vist oss, så er hele vårt økosystem basert på arv, og er derfor «genealogisk i sin oppbygging». Slektskap er faktisk selve krumtappen for evolusjonen, som mer enn noe annet er en genealogisk prosess.

Lenge før vi i det hele tatt kjente til organisk evolusjon (eller genetikk overhodet), kunne mennesker likevel se for seg sine bånd til forfedre og slektninger – i form av blodslinjer – og på den måten betrakte disse relasjonene som mer naturlige. Som et resultat, har vi en tendens til å betrakte de hovedsakelig genealogiske samfunnene som er basert på slike relasjoner (familier, etniske grupper), som naturlige, organisk avgrensede samfunn.

Natur er bare én komponent i vårt genealogiske bilde. Kultur spiller også en sentral rolle i måten vi teoretiserer og måler genealogisk nærhet. 

Men natur er likevel bare én komponent i vårt genealogiske bilde. Kultur spiller også en sentral rolle i måten vi teoretiserer og måler genealogisk nærhet. Ikke bare er den tydelige sosiale logikken i å finne ut av slike slektskap svært forskjellig fra den biologiske virkeligheten som den angivelig gjenspeiler, men i flere tilfeller vil den sosiale logikken også overstyre biologien – som når noen forfedre teller mer enn andre i måten vi fastslår slektskap og etnisitet på.

Slektskap er derfor ikke en gitt biologisk størrelse, men snarere en sosial konstruksjon. Ikke bare er genealogi mer enn bare refleksjoner av naturen, det er også mer enn bare nedtegninger fra historien. Like mye som en passiv dokumentasjon av hvem våre forfedre er, er det også et narrativ vi konstruerer for faktisk å gjøre dem til våre forfedre.

Dette innebærer ofte en bevisst manipulering og forvrengning av de historiske fakta de er ment å dokumentere. Ved selektivt å vektlegge noen forfedre (og på den måten også vår tilknytning til andre folk eller grupper som også stammer fra dem) og samtidig se bort fra, tone ned eller rett og slett undertrykke andre, så utvider vi eller bryter ned genealogier for å tilpasse vår personlige eller kollektive strategiske agenda for inkludering og ekskludering.

Måten vi konstruerer genealogier sier derfor vel så mye om nåtiden som den gjør om fortiden.

 

Om artikkelforfatteren: Eviatar Zerubavel er professor i sosiologi ved Rutgers University i New Jersey, USA. Zerubavel har skrevet boken «Ancestors & Relatives: Genealogy, Identity, & Community», samt bl.a. «The Elehant in the Room: Silence and Denial in Everyday Life».

Denne artikkelen er et redigert utdrag fra boken «Ancestors & Relatives: Genealogy, Identity & Community» utgitt av Oxford University Press. Publisert med samtykke fra forlaget.