• Ambivalens Den rike overklassegutten Axel møter polske Maria for første gang i filmen «Upperdog». Hun har reist fra sønnen sin for å jobbe som hushjelp i Norge. Foto: FILMWEB

  • Etisk bevisstgjøring I Margreth Olins film «De andre» blir vi kjent med Goli fra Kurdistan som fikk midlertidig opphold, men som ble deportert fra Norge dagen etter han fylte 18 år. Foto: FILMWEB

  • Del av krigene Den danske filmen «Armadillo» om krigen i Afghanistan. Foto: FILMWEB

Den skandinaviske skyldfølelsen.

Den skandinaviske skyldfølelsen.

Fra utgave:

Vi er rike, trygge, mette. Skamfølelsen som oppstår i møte med en brutal verden der ute, er ‘mat’ for forfattere og filmskapere. Og nå også forskere.

Vemmelig velstand. Norge er kåret til verdens beste land å bo i – igjen. Og våre naboer følger, som alltid, hakk i hæl. Vi er rike, trygge, velfødde, lykkelige. Kort sagt, enormt privilegerte. Og vi vet det. Anledningene til å bli kjent med andres ulykke og lidelse, er rikelige. For samtidig som velstanden har økt, er også verden kommet tettere innpå.

«Globaliseringen har gjort avstanden mellom «oss» og «dem» mindre. Det står klarere for oss hvor privilegerte vi er: I møte med tiggeren på gaten eller flyktningen fra mottaket i hjembygda; i nyhetsoppslagene om krigen i Syria eller volden mot kvinner i India», sier professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, Elisabeth Oxfeldt. Hun leder forskningsprosjektet «Scandinavian Narratives of Guilt and Privilege in an Age of Globalization».

Fakta

Skandinavisk skyldfølelse

Prosjektet «Scandinavian Narratives of Guilt and Privilege in an Age of Globalization» utforsker fortellinger skrevet etter 1989 om den skyld, skam og ambivalens mange skandinaver føler ved å leve sitt privilegerte liv.

Består av to deler. Det ene er et «tematisk satsingsområde» ved Det humanistiske fakultet og omfatter forskere fra medie­vitenskap, Ibsen-senteret, nordisk litteratur, lærerutdanning, sosiologi, teologi og Senter for utvikling og miljø.

Det andre er støttet av Norges forskningsråd – med en internasjonal forskergruppe innen nordiske studier. Forskerne kommer fra USA, Tyskland, Danmark, Norge og Sverige.

Studieobjektet er fortellinger blant annet i roman-, drama-, film- eller TV-form.

 

«Vi studerer fortellinger som på ulik måte tar opp i seg den skyld og ambivalens som mange av oss føler ved å leve våre privilegerte liv – privilegier som på en eller annen måte er knyttet til «dem» – gjennom handel, immigrasjon, internasjonal krigføring, økologiske katastrofer og utnyttelse og mishandling av barn», forteller hun.

I arbeidet med å undersøke disse nye skandinaviske samtidsfortellingene, har hun med seg litteratur- og filmvitere, pedagoger, teologer og flere andre.

Hva sier de oss? «Vår overordnede hypotese er at vi gjennom å analysere fortellingene, kan forstå mer av hvordan vi skandinaver strever med identitetsfølelsen vår. Mengden fortellinger om skyld og privilegier, tyder på en identitetskrise», mener Oxfeldt.

«Vi er vant til å tenke at vi representerer den sosialdemokratiske velferdsstaten i verden, bygd på ideologier om likestilling og likeverd. Men det blir tydelig at solidariteten mangler – når vi storforbruker verdens ressurser, når vi ikke gir mer til de fattige, eller ikke vil ofre egne privilegier og egen lykke.»

Utnyttelse av barn. De tre viktigste temaene for prosjektet er, for å sitere prosjektbeskrivelsen, «sacrified children», «global women» og «men at war». Både litteratur, film, lærebøker, journalistikk og kunst skapt i løpet av de siste 25 årene, altså perioden etter omveltningene i 1989, gås etter i sømmene.

«Vi ser at også godt etablerte forfattere, som aldri før har berørt tematikken, plutselig gjør det, som Lars Saabye Christensen: Gjennom hele forfatterskapet har han holdt seg til Norge, særlig Oslo. Men i romanen «Modellen» fra 2005 fører han leserne til Estland, til en transformatorstasjon i Tallinn, hvor vi får møte en foreldreløs, iskald og sulten liten jente som prøver å holde liv i seg, og får vite hvordan hun og andre forsvarsløse barn blir utnyttet.»

Globale kvinner. Det er skapt en lang rekke fortellinger om utnyttelse og utbytting av kvinner de senere årene, som Herbjørg Wassmos «Et glass melk takk», fra 2007, der 15-årige Dorte fra den litauiske landsbygda lokkes til Sverige, og etter hvert også Norge, med godt betalt arbeid, men ender opp i et slavelignende forhold som prostituert. I finske Sofi Oksanens prisbelønte roman «Utrenskning» fra 2012 finner den gamle kvinnen Aliide en forkommen, ung jente på tunet utenfor huset sitt – på flukt fra halliker som forfølger henne.

I en skandinavisk kontekst slo emnet trafficking, menneskehandel, særlig igjennom i og med svenske Lukas Moodyssons film «Lilja 4-ever» fra 2002. Trafficking er et tema som fører til alvorstunge, dramatiske verk, ofte med ekstremt voldelige scener. De kan være ubehagelige for oss, og kan gi en følelse av total maktesløshet.

Andre bøker som handler om kvinner, har valgt en annen tilnærming og er i stedet gjennomsyret av ironi. De tar gjerne for seg møtet mellom en skandinavisk, privilegert kvinne og en utenlandsk mindre privilegert kvinne – en arbeidsinnvandrer for eksempel.

«Den skandinaviske kvinnen har alle muligheter, er velstående og lykkelig. Men hun makter ikke både å gjøre karrière og å gjøre rent. Og hun makter slett ikke å være en global medsøster. Det blir bare pinlig når mann og barn heller henvender seg til den unge au pair-en de får inn i huset, enn til henne. Skyldfølelsen setter for alvor inn når det viser seg at au pair-en har forlatt egne barn i hjemlandet. Vi ser det for eksempel i svenske Sara Kaderfors’ roman «Fågelbovägen 32» fra 2006. Vi kjenner også igjen tematikken fra Sara Johnsens film «Upperdog» fra 2009», påpeker Oxfeldt.

Flere og flere romaner handler om mennesker som leier ut deler av huset sitt til folk fra andre land, men ikke orker å engasjere seg. I Vigdis Hjorts nye roman «Et norsk hus» irriterer hovedpersonen Alma seg over strømforbruket og den manglende søppelsortering til sine polske leieboere, samtidig som hun vever på et teppe til grunnlovsjubileet hvor motivet er hvordan vi skal være mot hverandre. I romanen «I familiens skød» fra 2002, skrevet av danske Christina Hesselholdt, blir hovedpersonen venn med en flyktningkvinne. Hun mistenker seg selv for ikke å være ekte altruist. Kanskje er det først og fremst seg selv hun hjelper når den torturerte flyktningkvinnen bidrar med et spennende alvor i en ellers vellykket, men meningsløs og eksistensielt tom hverdag?

Menn i krig. «Vårt skandinaviske selvbilde sier at her vi bor, er det trygt. Men langsomt går det opp for oss at også vi er del av krigene – i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Syria. I Johan Harstads skuespill «OSV.», som fikk årets Ibsenpris, møter vi krigsfotografer som blir drept, og mennesker som blir angrepet av traumatiserte flyktninger. Det siste foregår i Londons undergrunnsbane, men kunne like godt – som vi vet – ha skjedd på Valdresekspressen. Følelse av skyld og skam oppstår når våre egne soldater dreper uskyldige sivile. Dette er tema blant annet i den danske filmen «Armadillo» fra 2010, der filmens regissør, Janus Metz Pedersen lar oss følge soldater i Afghanistan, helt vanlige danske gutter, frem til skuddlinjen.

Hva fører skammen til? Oxfeldt påpeker at mange av fortellingene har sterke, etiske dimensjoner og ønsker å påvirke leserens sosiale bevissthet.

Men fører empatien og skyldfølelsen som vekkes i oss, egentlig til noe?

«Ja. Både til sosiale handlinger og til større selvinnsikt», tror Oxfeldt, men legger til at det er stor forskjell på om vi sitter alene hjemme i stolen med bok eller film, eller om fortellingen danner grunnlag for samtale med andre i det offentlige rom. Det er også forskjell på om verket selv indikerer hvordan vi videre kan involvere oss. Da Margreth Olin i 2012 laget filmen «De andre» om norsk asylpolitikk, inviterte hun seerne til å gå inn på hjemmesiden nestekjaerlighet.no og skrive under på et opprop til regjeringen. «Det har selvfølgelig også noe å si at dette var en dokumentarfilm og ikke fiksjon», sier Oxfeldt.

«Men kanskje gir fortellingene først og fremst en bekreftelse på at vi føler skyld – og derfor er gode mennesker», fortsetter Oxfeldt. «Vi feller en tåre, får forløsning, snakker med andre, og konkluderer med: «Tenk så godt jeg har det». Det kan bli en slags gruppekatarsis: «Har du lest den, du også?» Derigjennom styrker vi fellesskapet – men ikke fellesskapet med dem.»

«Resultatet kan bli et enda sterkere oss.»