• Alt på ett sted – med bil Norge har i dag flere kvadratmeter kjøpesenter pr. innbygger enn noe annet land i Europa. Her er en nedlagt dagligvarebutikk i Etnedal i gamle Oppland fylke. Foto: Bård Løken/Samfoto/NTB

  • Alt på ett sted – med bil Norge har i dag flere kvadratmeter kjøpesenter pr. innbygger enn noe annet land i Europa. Her Storo shoppingsenter i Oslo. Foto: Heiko Junge/NTB

Det sentraliserte lokalsamfunnet

Det sentraliserte lokalsamfunnet

For hundre år siden bodde de fleste på bygda. De få som fortsatt gjør det, styres fra byene. Hvordan står det til med norske lokalsamfunn?

Fra utgave: 9 / september 2023

Med inntredenen av kjedebutikkene på 1980-tallet og utbredelsen av kjøpesentre er det lokale Norge på få tiår forvandlet til en kommersiell markedsplass med noen få selskaper, som har det til felles at de slett ikke er lokale.

De tre store, Norgesgruppen, Coop og Rema 1000, dominerer et dagligvaremarked som langt på vei har fortrengt lokale aktører. Postkontorer er redusert til en disk i dagligvarebutikken. Mange steder er det milevis til sykehus med spesialisering og fødetilbud. Det som fortsatt finnes av lokalbanker, er filialer av storkonserner. Lokalaviser samles i stordriftregi av Amedia, Polaris og Schibsted. I 2016 forsvant de siste av VGs mange distriktskontorer.

Røde Kors driver aktivitetshus for ungdom i 20 norske byer. Som en konsekvens av domstolsreformen, ble antallet tingretter i 2021 redusert fra 59 til 23. Kommunene har solgt kontrollen over parkeringsplasser, næringsvirksomhet, transport, fellesområder, kultur og ungdomsarbeid. Det er grunn til å spørre om det lokaldrevne samfunnet i det hele tatt eksisterer.

 

Effektivisering Post i butikk ble innført av Posten i 2001 og erstattet tradisjonelle postkontorer. Foto: Gorm Kallestad/NTB

 

Nedtonet desentraliseringsiver

Sentralisering er selvsagt hverken særnorsk eller nytt, men en gjennomgripende kraft i samfunns-utviklingen som hverken kan knagges på enkelt-beslutninger eller bestemte bransjer. Offentlig og kommersiell sentralisering følger de samme utviklingslinjene, og derfor er kjedebutikker og statsbyråkrati i realiteten to sider av samme prosess. Urbanisering og kommersialisering foregår samtidig og i et tempo som gjør det vanskelig for folkevalgte å påvirke.

Selv Senterpartiets desentraliseringsiver har slått sprekker etter at de kom i regjering. Få regjeringer har sentralisert så hyppig som Stoltenbergs rødgrønne regjering, og på tross av store ord i opposisjon vitner dagens Støre-regjerings politikk om lav interesse for å bremse utviklingen.

 

«Staten, det er meg»

Verdenshistoriens første systematiske eksempel på sentralisering av samfunnet knyttes gjerne til Qin-dynastiet 200 år før vår tidsregning, som la mye av grunnlaget for Kinas byråkratiske og sentraliserte samfunnsstruktur. Romerrikets overgang fra republikk til keiserdømme i det første århundret førte til mange av de samme sentraliserende trekkene.

Men det var først mot slutten av middelalderen at enkelte monarker maktet å innføre noe i nærheten av en reell sentralisert makt. Under Frankrikes Ludvig 14. nådde absolutt monarki sitt høydepunkt, og Solkongen knyttes til det pompøse utsagnet «Staten, det er meg» (L'État, c'est moi).

 

En samling småsteder

På starten av 1800-tallet var Norge en samling av småsteder. De nordnorske representantene til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 kom for sent på grunn av dårlige transportmuligheter. Land-bruket var nærmest selvforsynt og landet ennå ikke å betrakte som et samlet marked.

Fakta

Historisk urbaniseringsgrad i Norge

> Prosentandel innbyggere i byer og tettsteder

1800: 9 prosent

1865: 19 prosent

1890: 29 prosent

1920: 42 prosent

1950: 52 prosent

1995: 74 prosent

2023: 83 prosent

Kilde: SSB, Institutt for arkeologi (UiO)

 

Dette endret seg ved midten av århundret. Staten var allerede administrativt sentralisert gjennom embetsverket, og Stortinget ønsket økonomisk vekst. Under ledelse av Fredrik Stang sørget Indredepartementet for en kraftig utbygging av postvesen, fyr, havner og veier. Skandinavias første jernbane ble åpnet i 1954 og gikk mellom Eidsvoll og Christiania, og i 1877 ble Trondheim knyttet med toglinjer til hovedstaden.

De fleste bodde likevel fortsatt på bygda – nesten 90 prosent i 1830 og cirka 75 prosent i 1875. I Europa var jordbruket oftest samlet rundt landsbyer, men i Norge bodde man på tun eller hver for seg. Norske bønder eide også i stor grad jorden selv. Selvforsyningen gjorde det vi i dag kaller for kjøpesentre overflødige.

 

Kjøpesentre og nær-retorikk

I dag har Norge flere kvadratmeter kjøpesenter pr. innbygger enn noe annet land i Europa, og kjedebutikkene har overtatt for lokale kjøpmenn. Virksomhetene til Olav Thon, Petter Stordalen, Reitan-familien og Norgesgruppen-sjef Joh. Johansson har sterkere lokale avtrykk enn noen innfødt ildsjel kan drømme om å få til. Familiene som drev kolonial i første og bodde i etasjen over, er forsvunnet. Det er det mange gode grunner til – vareutvalget var begrenset og forretningsmodellen økonomisk sårbar.

På 1930-tallet utviklet den tyske geografen Walter Christaller en teori om at sentralisering er basert på etterspørsel etter varer og tjenester. For det finnes selvsagte gevinster ved å sentralisere. Stordriftseffekter kan måles i penger og tid – både sykehus og butikker kan tilby flere og billigere varer til flere kunder.

Derfor overlater kommunene stadig mer drift til eksterne selskaper. Konserner med milliardomsetning er skikket til å tåle vanskelige perioder, mens lokale krefter sjelden har den økonomiske bufferen som trengs.

Til tross for stordrift fremstilles virksomhetene likevel som nære. Dette er en utbredt strategi som ble særlig benyttet i forbindelse med Solberg-regjeringens politireform, som på tross av gjennomgripende sentralisering fikk navnet Nærpolitireformen. Ifølge Politiets Fellesforbund, er det færre politifolk i gatene i dag enn før reformen ble igangsatt.

De færreste eksempler er like åpenbart selvmotsigende, men også nærbutikker, nærsentre og næromsorg er i regi av nasjonale virksomheter og kjeder med interesse av å fremstå mest mulig lokale.

 

Byvekst

I 1830 var det under 40 byer i Norge, og 60 i 1870. Andelen som bodde i byer og tettbygde steder tredoblet seg. Men byene var små, med Bergens 20 000 innbyggere som den største helt til slutten av 1830-tallet. Christiania passerte 100 000 innbyggere i løpet av 1870-tallet.

På denne tiden var den vesentligste bydannelsen ferdig, men befolkningen i Norge doblet seg fra 1845 til 1920, fra 1,3 til 2,6 millioner.

Veksten foregikk i storbyene: Ved inngangen til 1900-tallet bodde det 250 000 mennesker i hovedstaden. Med 80 000 i Bergen, 40 000 i Trondheim, 30 000 i Stavanger og Fredrikstad begynte Norge å ligne det sentraliserte samfunnet vi kjenner i dag.

 

Vanskeligere å være gammel?

Urbanisering og fraflytting fører til eldre innbyggere, og i usentralt beliggende kommuner er snart en femtedel av innbyggerne over 70 år, og i enkelte områder forventes denne andelen å øke til en tredjedel innen 2050.

Samtidig øker avstanden til tjenestene. Lokale sykehus erstattes av større regionsykehus, som lokaliseres i nærhet til de store byene og forsterker den sentraliserende effekten. Nav-kontorer og banker kommuniserer helst gjennom digitale løsninger, og kommune-administrasjonene effektiviserer driften gjennom minimal kontakt med befolkningen.

Mangel på digital kompetanse og større avstand kan gjøre det vanskeligere å være gammel utenfor sykehjemmet. Fortellingen om at pengene skal følge pasienten, fremstår som det motsatte.

 

Digitalisering Mange offentlige tjenester er flyttet over på nett, noe som gjør eldre mennesker uten digital kompetanse mer sårbare. Foto: Berit Roald/NTB

  

Industri

For samfunnsutviklingen fulgte definitivt pengene. Drevet frem av nye maskiner startet den store industrialiseringen fra 1840-årene. Ved overgangen til 1900-tallet var en fjerdedel av innbyggerne ansatt i industrisektoren. Damp-, spinne- og treskemaskiner, tresliperier, og rotasjonspresse snudde opp ned på arbeidslivet.

Omfattende skipsfart, selvstendige bønder og produktiv industri gjorde Norge til et av Europas rikeste land før første verdenskrig. Men mekaniseringen av jordbruk og fiske mot midten av århundret førte til en drastisk reduksjon i behovet for arbeidere – det som hundre år tidligere involverte store deler av befolkningen kunne nå produseres av et fåtall spesialister.

 

Desentralisert lokalopplevelse

Å være sentral er både en opplevelse og et teknisk faktum, og begge deler har gunstige sider. Men tross økonomiske og administrative fordeler kan sentralisering føre til tap av makt når beslutninger konsentreres – enten de tas i et fåtall nasjonale selskaper, legges til administrasjonen i større byer eller hos staten.

Selv små kommuner er langt på vei blitt profesjonelle økonomiske enheter. Det medfører andre prioriteringer, der dialog med innbyggerne ikke lenger står øverst på listen. Der det gjøres, er det ikke av nødvendighet, men for å holde seg inne med en valgkrets.

Likevel skapes fortsatt den lokale kulturen av menneskene som bor der.

Uansett hvor mange tjenester som out-sources, vil den lokale opplevelsen aldri kunne sentraliseres.