• Grønlandshval Forskere anslår at Spitsbergen-bestanden av grønlandshval teller omkring 300 individer. Arten er utrydningstruet. Den trues ikke lenger av jakt, men av smeltende is i Arktis. Foto: NICK COBBING, NPI

  • Forskningsskip Fartøyet RV «Lance» dro sommeren for to år siden på tokt for å undersøke og telle stedegne hvalarter i Arktis. Antallet individer observert fra fartøyet, og fra helikopter, forbløffet forskerne. Foto: LAWRENCE HISLOP, NPI

Frem fra skjulestedet under isen.

Frem fra skjulestedet under isen.

Fra utgave: 1 / januar 2018

Knallhard overbeskatning til tross, grønlandshvalen tar til motmæle.

Hvaltelling. Etter å ha blitt utsatt for massiv jakt i flere hundre år, har forskere trodd at grønlandshvalen rundt Spitsbergen var nær utryddelse. Nå viser forskning imidlertid at hvalens populasjon er langt større enn antatt. Men med økt smelting av polaris, står grønlandshvalen igjen i fare for å miste sin trygge havn.

Om bord på forskningsskipet RV «Lance» i arktiske farvann rundt Svalbard sommeren 2015, trodde forskerne fra Norsk Polarinstitutt (NPI) knapt egne øyne. Var det virkelig sant det de så: Så de enda en grønlandshval, og enda en til?

Fakta

Grønlandshval.

/ Utrydningstruet bardehval som kan bli opp mot 200 år, 20 meter lang og veie opp mot 100 tonn.

/ Den er én av tre stedegne hvalarter i Arktis. De to andre er narhval og hvithval.

/ Forskere anslår at grønlandshvalens populasjon rundt Spitsbergen talte så mange som 25 000 individer, før den ble begynt jaktet på allerede på 1600-tallet.

/ Den har vært fredet i Norge siden 1929, i internasjonalt farvann siden 1935. To grupper inuitter fra Alaska, iñupiaq og sibirske yupik på St. Lawrence-øya, har lov til å drive bære­kraftig jakt på grønlandshval.

/ Sommeren 2015 gjennomf­ørte Norsk Polarinstitutt en hvaltelling som anslår at det er rundt 300 grønlandshval i den norske Spitsbergen-bestanden.

/ Forskere tror hvalen har skjult seg i isen i mange hundre år, og på den måten vært utilgjengelig for beskatning. Nå trues den av issmelting.

 

De gjorde det, forteller Dr. Kit Kovacs. Hun er professor i marinbiologi, og seksjonsleder for biodiversitet på NPI i Tromsø. Hun leder forsknings-programmet som sommeren 2015 dro på tokt for å telle hvaler.

Kovacs har forsket på marine arter hele sitt voksne liv. Nå var kollegene hennes om bord på forskningsskipet for å utføre tellinger av stedegne arktiske hvaler, som grønlandshval, narhval og hvithval. Forskerne var mildt sagt spente.

Totalbestanden av grønlandshval er ukjent, men forskere anslår at det finnes et sted  mellom 10 000 og 20 000 individer globalt, og at over halvparten av disse holder til nord i Stillehavsområdet, de fleste utenfor Alaska og Canada. Anslagene over hvor mange som finnes i Nord-Atlanteren, er mer usikre.

Men sommeren 2015 seilte forskerne ved NPI ut fra Longyearbyen for å telle isbjørn og hval. Den såkalte Spitsbergen-bestanden som hører hjemme i området fra Øst-Grønland til Franz Josef Land, er tidligere anslått til å bestå av noen titalls, kanskje hundre individer.

– Vi skulle telle og observere dem i iskantsonen nord for Svalbard. Et område på over 52 000 km² fra grensen mot Russland og vestover ble gjennomsøkt med helikopter. I tillegg ble det sett etter hval langs iskanten døgnet rundt, forteller Kovacs. Etterlengtede forskningsmidler var kommet forskerne til gode gjennom Norway-Russia Environment Program.

Observasjoner og lyttebøyer. Forskerne hadde også plassert ut lyttebøyer i Framstredet midt mellom Svalbard og Grønland. De registrerer all slags lyd, både fra ikke-biologiske kilder (som lyd fra isskuring, fra vind og bølger, seismiske undersøkelser og fra båttrafikk) samt vokalisering og ekkolokalisering fra ulike marine pattedyr.

– Vi ble svært overrasket da vi etter et år analyserte data fra denne lyttebøyen: Vi hørte grønlandshvalsang nesten hele året. Særlig i perioden fra oktober-november til ut april var det mye aktivitet, forteller Kovacs.

Lydopptaket ga forsiktig optimisme, før NPI reiste ut på et nytt forskningstokt for å telle.

Ingen av de stedegne hvalartene var tidligere blitt observert i åpent vann eller langs iskanten på transektlinjene* til baseskipene. Men under tellingen i 2015 talte forskerne flere grønlandshval fra forskningsskipet og fra helikopter.

Ved å bruke informasjon om hvor mye tid disse hvalene er på overflaten og dermed «tellbare», ble det beregnet at det befant seg rundt 300 grønlandshval i dette området. Det er langt flere enn forskerne trodde. De var over seg av begeistring.

– Men noen hundre individer er fortsatt veldig lite for et pattedyr, særlig et som lever i 200 år, og reproduserer seg svært langsomt. Bestanden forblir derfor utrydningstruet, forteller Kovacs.

Marin forskning Kit Kovacs, seksjonsleder for biodiversitet på Norsk Polarinstitutt undersøker en hvithval i Arktis. Foto: HANS WOLKER, NPI

 

Innvandring fra øst. Noe av økningen i antall antas å være en følge av at grønlandshvalen ikke har vært utsatt for fangst på lang tid, men det forklarer langt fra alt.

Forskerne vet også at man i dette området har fått en innvandring av grønlandshval fra andre bestander. I området mellom Vest-Grønland og Øst-Canada lever en bestand på noen tusen dyr, i Hudson Bay-området noen tusen dyr, og rundt Beringstredet lever den største bestanden på over 10 000 dyr.

At det de siste tiårene også er blitt mye mindre is i arktiske strøk, gjør det til en teoretisk mulighet at noen av disse grønlandshvalene svømmer inn i «våre» områder.

– Men, sier Kovac, en annen og kanskje mer sannsynlig forklaring, er at disse hvalene vi har med å gjøre her, er en del av den originale bestanden som har holdt seg i isen i flere hundre år.

Da Svalbard ble oppdaget av nederlenderen Willem Barentsz i 1596, var det et stort antall grønlandshval i fjordene og kystnære områder, men de ble raskt slaktet ned.

– En andel av den originale bestanden kan ha holdt seg så langt inne i isen på samme måte som mange av hvalene vi registrerer i dag gjør. I så fall var ikke disse tilgjengelig for datidens fangstskuter, sier Kovacs.

– Dermed har en del av Spitsbergen-bestanden mer eller mindre vært upåvirket av hvalfangst og levd et relativt uproblematisk liv dypt inne i isen, forteller hun.

Andre farer. Tellingen forskerne utførte omfattet bare en del av iskantsonen til Spitsbergen-bestanden, så hvor stor denne bestanden virkelig er, er fortsatt et åpent spørsmål.

– Det som er klart, er at det ikke står så dårlig til som vi har antatt, sier Kovacs. I dag er det imidlertid helt andre farer som truer grønlandshvalen enn den systematiske jakten den ble utsatt for, for snart hundre år siden.

– Som så mange av de arktiske marine artene, er grønlandshvalen helt avhengig av isen. Når den har klart seg bedre enn vi har trodd, er det mest sannsynlig på grunn av den tykke isen, sier Kovacs.

– Nå gjelder det altså bare å ta vare på isen.

 

* Transektlinjer er rette linjer hvor forskere foretar telling av en gitt art på et gitt tidspunkt. Tellingene brukes deretter til å beregne antall individer av en art i et større område.