Nauru ligger ganske så isolert i Mikronesia i det sørvestlige Stillehavet – så langt fra Europa som det er mulig å komme. At dette landet på slutten av 1970-tallet var verdens rikeste ut fra brutto nasjonalprodukt (BNP), vil for besøkende i dag være vanskelig å begripe. Med kun 200 turister i året, er det heller ikke mange ut over de snaut 13 000 innbyggerne som får se på nært hold at den knøttlille, ovalformede koralløya er langt fra noe paradis.   

Fra rikdom til overvekt

Det er ingen overdrivelse å si at et av verdens minst besøkte land står overfor enorme utfordringer, både miljømessig og sosialt. Nauru er et av stedene i verden som er mest utsatt for havstigning, i tillegg til at det er begrensede ferskvannsforekomster. Innbyggerne er med andre ord avhengige av nedbør for å ha nok drikkevann.

Nauruere er ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) klodens mest overvektige befolkning (andel ca. 94 prosent) – blant annet fordi det knapt fiskes eller dyrkes lokalt lenger, og det importeres lite fersk mat. Samtidig er andelen mennesker med diabetes blant de høyeste. Både alkoholisme og tobakksbruk er utbredt, og gjennomsnittlig levealder har ennå ikke bikket 70 år.

Mafiapenger

Den fattige øystaten sliter også med en skyhøy statsgjeld og har valgt å selge sin stemme i FN til høystbydende. Dette er grunnen til at landet ofte støtter Russland, og blant annet har anerkjent de kaukasiske utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia (i selskap med Nicaragua, Venezuela og Syria).

I tillegg har det florert av russiske mafiapenger i landet. På 1990-tallet solgte den nauriske staten diplomatpass til både russere og Al-Qaida, før en enda større inntektskilde dukket opp.

Mellom 2001 og 2008 mottok Nauru betaling av Australia for å ta imot flyktninger i det såkalte Nauru Regional Processing Centre. Etter fire års pause gjenåpnet den kontroversielle leiren i 2012, på grunn av et økende antall asylsøkere til Australia.

Forholdene har vært elendige både med tanke på rettssikkerhet, innkvartering, helsetilbud og livskvalitet, til sterk kritikk fra FN og Amnesty. Den siste flyktningen ble fløyet fra øya sommeren 2023, men Australia fortsetter å betale Nauru for eventuell fremtidig internering.

Utenlandsk utarming

Historien om hvordan Nauru endte opp i en så miserabel situasjon dreier seg i stor grad om fosfat (salter av fosforsyre, særlig brukt i kunstgjødsel). Etter første verdenskrig overtok Storbritannia, Australia og New Zealand kontrollen over landet, som siden 1888 hadde vært en del av det tyske protektoratet Marshalløyene.

Selskapet British Phosphate Commisioners fortsatte utvinningen som Pacific Phosphate Company hadde påbegynt allerede i 1907. En utvinning som i liten grad ga nauruere inntekter – men som sakte, men sikkert skapte et månelandskap der så godt som ingenting kunne dyrkes eller bygges. 

Etter å ha vært australsk mandatområde fra 1947, fikk Nauru endelig sin selvstendighet 31. januar 1968. Brått så ting litt lysere ut, med kun 3100 innbyggere og fremdeles store fosfatlagre.

Tilsynelatende mistet landets første president, Hammer DeRoburt, gangsynet. På 1970- og 80-tallet ble de ikke-fornybare ressursene fortært i et voldsomt tempo. Det var høye lønninger og null skatt, noe som skapte en rikdom som medførte at gamle fisketradisjoner og utdanning ble nedprioritert.

Feilslåtte investeringer

Samtidig startet myndighetene noen dyre og lite lønnsomme prosjekter. Gjennom Nauru Phosphate Royalties Trust (NPRT) investerte de blant annet i flere eiendommer utenlands, som den 190 meter høye skyskraperen Nauru House i Melbourne.

De spyttet også inn rikelig med kapital i noe så perifert som en London-musikal basert på Leonardo DaVincis liv («Leonardo The Musical – A Portrait of Love»), som ble en rekordstor flopp.

Den engelske sjøfareren John Fearn, som kalte øya for Pleasant Island da han kom seilende forbi i 1798, ville neppe ha kjent seg igjen i dag. Gruvedriften har sakte, men sikkert gjort rundt 80 prosent av landet ubeboelig, i tillegg til å ødelegge mye av livet i havet.

Øya er full av steinkratre etter fosfatutvinningen, som etter 2011 ikke var lønnsom lenger, men fremdeles ikke er helt avsluttet.

Rundt omkring står dyre sportsbiler fra 1970-tallet og ruster. De få turistene på landets to hoteller kan knapt nok ta seg et bad, på grunn av sterke havstrømmer og skarpe koraller.

På den positive siden er grunnleggende helsetjenester gratis, men disse er blitt sterkt redusert på grunn av økonomien. Behovet for australske bistandsdollar, som utgjør størsteparten av landets BNP, vil ikke forsvinne med det første.

Den uavhengige presidenten Russ Kun, som ble valgt i september 2022 uten motkandidater, har med andre ord en formidabel jobb foran seg – både med å ta vare på befolkningen og med å bedre Naurus rykte internasjonalt.

Med orkesterplass til global oppvarming trenger Kun hjelp av verdenssamfunnet og må håpe på miljølovgivning som hindrer at Nauru bokstavelig talt går under.