En fornybar ressurs.
«Love is the very difficult understanding that something other than yourself is real.» Den britiske filosofen Iris Murdoch definerte kjærligheten – og la lista høyt. Kjærligheten krever alt, uten noen gang å komme i mål. Derfor ropes den i skogen, manifesteres i inngraverte hengelåser på nettinggjerder, donerer nyrer, tatoverer ryggtavler, reiser verden rundt for en blind date, bygger Taj Mahal, sier fra seg troner og gir liv. Og dominerer de fleste kulturuttrykk.
Poplåter om uoppnåelig, lengtende, ubetinget og ikke minst tapt kjærlighet, velter over oss som en uendelig patosfylt strøm av klissete drops fra en piñata. Sjangerens fellesnevner er intens tro på den ene, evige kjærlighet – noe låttitlene fra hitlistene oser av:
«The Power of Love», «Greatest Love of All», «Love Will Keep Us Together», «Crazy in Love», «I Can't Stop Loving You», «Let Me Love You», «I Will Always Love You», «Endless Love» osv osv osv. Innimellom melder det seg noen mer nøkterne varianter som «That's the way love goes» og «Love Takes Time». 1976 var et spesielt godt år for kjærlighetssanger på Billboards listetopp med låter som «50 Ways to Leave Your Lover», «Let Your Love Flow» – og Wings «Silly Love Songs», som med en ironisk touch tronet lengst på topp det året.
Silly or not: Lengselen etter, troen på og håndteringen av Den store kjærligheten er ikke bare dypt rotfestet i kulturen, men en grunnmur i tilværelsen. Og forskningen støtter opp: Kjærlighet – eller mangel på den – påvirker oss fysisk ned til det kliniske, i den biokjemiske balansen i kroppen. Men skal vi tro den anerkjente amerikanske psykologen Barbara Fredrickson, er ikke denne typen kjærlighet «den de synger om på radio». Forskning gir henne dekning for å påstå at det heller ikke dreier seg om begjær, berøring, tosomhet eller forpliktelse.
Dette høres kanskje bare ut som puslete trøst for kjærlighetssorg. Men Fredrickson kaller alt dette vi er vant til å tenke på som kjærlighet utelukkende som en konsekvens av kjærligheten – som «et endelig produkt av mange små øyeblikk». Og disse øyeblikkene er altså ikke forbeholdt én utkåret, men favner hele livet og alle rundt oss.
Dermed gjør den kjærligheten – «vår ypperste følelse» – uendelig fornybar og tilgjengelig ved at den involverer alle som får oss til å føle oss bra, fordi den finnes i alle korte øyeblikk av positiv kontakt med et annet levende vesen.
Men de er nettopp dét, kortvarige. Da er det kanskje ikke så rart at vi er nærmest som besatt av den ene, store kjærligheten, til tross for at den er uhåndgripelig og skjør? Behovet for å være fast i troen på evig kjærlighet handler kanskje likevel aller mest om tilhørighet – og om en mulighet til å forstå oss selv. Veien gjennom livet er ensom og gjør oss til «suckers for love» – den demper følelsen av å være alene med oss selv og forener oss med noen som er like rare som vi selv føler oss.
Men kildene for kjærlighet kan altså utvides, og gjøre oss mindre sårbare. I essayet «På vegne av venner» siterer Kristoffer Schau fra en prests vakre minnetale foran tomme kirkebenker i bisettelsen av en eldre, venneløs dame: «Det er jo ikke poenget å samle seg en masse folk som kanskje er mest opptatt av seg selv, men det er hyggelig å ha gode møter underveis hvor man gir der og da, og deler det man har på veien.» Uavhengig av livssituasjon og sosiale omstendigheter, representerer slike møter «underveis» det som trekker oss ut av den selvopptatte boblen vi ofte befinner oss i, og gjør oss bedre i stand til å se et annet menneske.
Det kan oppleves mer meningsfullt å være på vei et sted, enn å komme frem. Som tid, er kjærlighet ikke i fremtiden, men her og nå. «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre / Dagen i dag – den kan bli vår beste dag», sang Erik Bye.
Mangt – og mange. Et godt utgangspunkt for hver ny dag. Men ingenting ser ut til å rokke ved vår tro på den store kjærligheten.
Og hva skulle vi ellers fylle kunsten med? ;-)
Tine Skarland, redaktør
