Det konstruerte fellesskapet.
Med mål om å forene europeere etter annen verdenskrig og forhindre fremtidige konflikter, trosset fem grånende politiske elitister det utbredte ønsket om hevn over Tyskland og la grunnlaget for et overnasjonalt Europa-samarbeid, som senere gjorde EU mulig.
De idealistiske eminensene forutså neppe at deres fredsprosjekt skulle ende opp som syndebukk for demokratisk underskudd og generere misnøye, politikerforakt og polarisering. Og listen over utfordringene i EU er større enn noen gang, med uante konsekvenser av et eventuelt britisk nei, flyktningkrise og stor økonomisk usikkerhet, ikke minst i Hellas, som må trylle frem nye milliarder innen utgangen av juli.
Samtidig som EU kanskje mister et av sine viktigste medlemsland, må de prøve å redde et av sine mest motvillige. Det såkalte Eurobarometer, EUs egen popularitetsmåling, viser at stadig flere har et negativt syn på unionen og elitene som styrer.
Storbritannia, som 23. juni avholder folkeavstemning om et eventuelt «Brexit», lider fra før under manglende oppslutning om sin egen union. Det britiske når ikke opp i spørsmål om identitet – briter føler seg i større grad skotsk, walisisk, kornisk, keltisk osv.
Når det europeiske fellesskapet nå er i hardt vær og trenger oppslutning om sin politikk mer enn noen gang, trekker borgerne i enda større grad til sine lokale røtter. Professor Øivind Østerud mener de overnasjonale strukturene hele tiden har skjult at det er nasjonalstatens kamp som fortsatt preger Europa, og at EUs organer mangler legitimitet til å håndtere tøffe kriser.
I den grad det finnes en europeisk debatt, foregår den over hodet på mannen i gata, sier Østerud. Det som skulle forene, har i stedet skapt større avstand etter hvert som fellesskapet har endret karakter uten at deltagerne har følt seg inkludert.
Utgangspunktet i 1951 var altså å forhindre krig, ikke å påtvinge en felleseuropeisk identitet på de svært ulike delene av kontinentet. Men EUs stadig tettere samarbeid på områder som griper inn i borgernes liv, forutsetter en oppslutning som normalt skapes gjennom identitet og tilhørighet – noe EU ikke har lykkes med. De færreste kjenner på EU-borgeren i seg når de våkner om morgenen.
Lokal tilhørighet står sterkt også i Norge. Folkeavstemning-racet som skal være i mål 1. juli, skal kartlegge oppslutningen om å bli del av et nytt og større kommunefellesskap ut fra økonomiske og administrative hensyn. Et flertall har så langt sagt nei, til tross for økonomiske sanksjoner og advarsler om tvangssammenslåing. Hvor man ’har sjela si’, er også her en avgjørende faktor for mange, men det er vanskelig å argumentere for følelser i møte med rasjonelle argumenter.
Det er nærheten til det bestående som ofte skaper den nødvendige sammenhengen i en fragmentert tid der det skjer endringer i stadig hurtigere tempo, og som gjør at vi dras mot det kjente der vi føler oss mer inkludert.
Dette er kanskje en av grunnene til at så mange motsetter seg å bli del av et større, ennå ukjent fellesskap der vi mister av syne det som berører vår hverdag og muligheten til å påvirke.
I Europa er det man anså som solid forankrede felles verdier, grunnleggende menneskerettigheter og velferdspolitikk, i spill i flere land. Det «europaister» ellers trekker frem av kontinentets viktigste fellesnevnere, er: antikkens Hellas, Romerriket, middelalderens føydalisme, Hansaforbundet, renessansen, opplysningstiden, klassisk liberalisme, kristendom, sekularisme og verdenskrigene.
Store størrelser, men kan de dra lasset for en felleseuropeisk identitet?
Tine Skarland, redaktør
