Et estetisk overskuddsfenomen.
I Norge tar vi nærmest for gitt vår sterke tilknytning til naturen. Men til å se den som instrument for overskudd og rekreasjon, måtte vi ha hjelp utenfra. Storheter som Samuel Beckett, Jules Verne, kongen av Siam og den tyske keiser Wilhelm II, var blant de mange som gjennom sine reiseskildringer ga et nytt og utenforstående blikk på Norge, og som med tiden skulle lede oss ut i egen natur med denne helt nye tilnærmingen.
De eventyrlystne utlendingenes besøk og betraktninger knyttet oss til verden i en tid da de færreste nordmenn dro ut, og knapt noen kom tilbake om de først hadde forlatt gamlelandet. Naturen representerte nytte eller armod, fjellene var ugjestmilde, havet ga mat og tok liv. Tilknytningen nordmenn imellom og til naturen var først og fremst basert på overlevelse. De fremmedes blikk bidro, ifølge sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, til at vår identitet som nordmenn etter hvert skulle få nytt innhold, til tross for at vurderingen av oss som folkeferd ikke var spesielt mye ‘å skrive hjem om’.
For det var ikke nordmenn, men den ville norske natur-en som vekket begeistring, og de besøkende kvitterte med å se oss i lys av den, som Isidora Sekulic i 1914: «I stein ligger alt norsk liv, den norske karakteren og all norsk ulykke».
Beskrivelser av nordmenn som enfoldige og naive var da heller ikke særlig egnet som lokkemat for turister, og kanskje ble storslått natur i form av alt dette de skrev om – lyset, havet, fjellene, elvene, skogene – lenge vår eneste tilgjengelige valuta å speile oss i – og som vi siden aldri sluttet å speile oss i.
Denne for lengst innarbeidede identiteten og tilknytningen til naturen som estetisk overskuddsfenomen, fikk uforvarende betydning og relevans for årets sommer, der innreiseforbudet står som en slags paradoksal manifestasjon av denne identiteten som på et vis er forært oss av utenforstående.
I «Om våren» skriver Karl Ove Knausgård at alt vi gjør «handler om å knytte oss til andre, og om å opprette relasjoner som føles bestandige, som vi kan stole på varer.» Han snakker om menneskelige relasjoner, men kunne kanskje vært utvidet til å gjelde naturen som er både bestandig og trofast, og kan gi sterke opplevelser av tilknytning og å høre til.
Knausgård skriver også: «Denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den.» Men er man alene omgitt av natur? En sommer med pandemirestriksjoner har i hvert fall tvunget oss til å se lysere på alternativene for kontakt med hverandre og verden.
Bevisstgjøring utenfra endret vårt forhold til naturen, og for nordmenn flest er det i sommer så langt vi får utløp for frihets- og utferdstrang. Men ved å utforske nye områder og natur gis man en gyllen anledning til å reflektere over hvordan vi ble sett og beskrevet i de gamle reiseskildringene og hvordan vår tilknytning til naturen har endret seg.
Om vi under myggnettingen i hengekøyen skulle føle oss som den vi ønsker å være, skylder vi en vennlig tanke til utlendingene som gikk opp stien før oss.
Tine Skarland, redaktør
