• Eksamenspress Studenter forbereder seg til den nasjonale eksamen kalt Gaokao,  i Heibei-provinsen i det nordlige Kina 6. juni i år. Eksamen er også opptaksprøve til universitetene. Foto: ZUMA PRESS/NTB SCANPIX

  • Lykke til Lærere, naboer, familie og venner har møtt opp for å vinke farvel til  en busskolonne som frakter 11 000 studenter fra Maotanchang videregående skole  i Liu'an i Anhui-provinsen til deres viktige nasjonale prøve,  gaokao. Foto: NTB SCANPIX

  • Høneblund En student benytter anledningen til å få seg litt søvn i klasserommet mens de andre har lunsjpause fra  eksamensforberedelsene. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Eksamensvakter Slik overvåkes elevene i Suining i Sichuan-provinsen når eksamen avlegges. Den røde teksten over monitorene: «Suining High School Jiefu Area Examination Monitor Center». Foto: XINHUA/REUTERS/NTB SCANPIX

  • Uteksaminert Læreren klemmer en student under en uteksamineringsseremoni i Chongqing 8. juni 2014, da nesten 10 millioner elever avla eksamen etter videregående skole i Kina, strengt bevoktet av væpnede vakter og ordinært eksamenstilsyn. Foto: XINHUA/REUTERS/NTB SCANPIX

  • Luftig lesing Studenter får oksygentilførsel mens de leser seg opp i kjemi til nasjonal eksamen på et sykehus i Suining. I Kina omtales eksamen som ryggraden i landets vekst de siste 30 årene. Foto: NTB SCANPIX

  • Studentliv Kinesiske studenter driver selvstudier på kveldstid i en skolebygning i Hefei i Anhui-provinsen. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

Slik ble de verdensmester i PISA-testen.

Slik ble de verdensmester i PISA-testen.

Fra utgave: 8 / september 2014

Dette skoleåret venter  ny PISA-testing, som  Shanghais skoler har toppet  i de to foregående rundene.

De gode resultatene  er del av Kinas lange  utdanningstradisjon der  læreren snakker og elevene  lytter. Men vektlegging  av hurtighet og pugging  skaper ikke nødvendigvis  den best egnede studenten  i dagens omskiftelige verden.

Ideen om selvstendig  problemløsning som et mål  i undervisningen er først nå begynt å bli en prioritet for Shanghais pedagoger. 

Shanghai, Kina. Jinjing Liu, en femtenårig tiendeklassing på Meilong Intermediate i sentrum av Shanghai – og del av det beste utdanningssystemet i verdens mest folkerike land – ramser opp sin timeplan: «Fysikk, kjemi, matte, kinesisk, engelsk, kinesisk litteratur, geografi … det vanlige», sier hun på et upåklagelig engelsk.

Dette er ikke Jinjings timeplan på vanlige skoledager, dette er arbeidsmengden hennes hver eneste søndag. Gud hvilte kanskje på den syvende dagen, men Jinjing studerer, fra åtte til fem. Hun forteller dette under lunsjpausen en lørdag ettermiddag, «den eneste dagen», innrømmer hun, hvor hun har «noe tid til å slappe av».

Hvis du nå tror at hun er et skoleflinkt vidunderbarn som styrer i full fart mot Tsinghua, Kinas svar på M.I.T. (USAs velrenommerte Massachusetts Institute of Technology, red.anm.) må du tro om igjen. Spør henne hvor mange andre på skolen som gjør det samme på søndager og hun svarer, «de aller fleste».

I 2009 (første gang Shanghai deltok på prøven), og igjen i 2012, kom Shanghai best ut av de 66 skolesystemene som deltok i Pisa-testen.

I løpet av de siste årene har Shanghais offentlige skoler forårsaket internasjonal misunnelse – og kontroverser – ved å bli best i Pisa-testen (Program for International Student Assessment), den internasjonale prøven som utstedes hvert tredje år av den Paris-baserte Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Testens hensikt er å måle kvaliteten på skolesystemer verden over. I 2009 (første gang Shanghai deltok på prøven), og igjen i 2012, kom Shanghai best ut av de 66 skolesystemene som deltok i Pisa-testen i de tre nøkkeldisiplinene: lesing, naturfag og matematikk. Samtidig viste testen at USA falt på den internasjonale rankingen i alle tre kategorier, mest påtagelig i matematikk.

Som forventet, i en tid med økt bekymring i den amerikanske befolkningen for det offentlige skolesystemet, førte resultatet til bestyrtelse i USA hvor, ifølge Bill & Melinda Gates Foundation, bare 25 prosent av dem som uteksamineres fra videregående skole har den akademiske ballasten til å gjøre det godt på universitetet.

I manges øyne kan Kinas økonomiske fremgang klart ses i sammenheng med landets akademiske prestasjoner, så det er kanskje ikke overraskende at OECDs liste også fremprovoserte en annen reaksjon blant mange i USA: De gikk i forsvarsposisjon og prøvde delvis å fornekte det. Nettmagasinet Slate publiserte en artikkel med overskriften: «Hvorfor vi må slutte å la Kina få jukse på de internasjonale prøvene.» (Som om dét vil gjøre ungene dine smartere!) En kommentator i britiske The Guardian hevdet å kunne avsløre den dype og mørke hemmeligheten som OECDs prøveutstedere av en eller annen grunn ikke klarer å avdekke, i en artikkel som het: «Her er sannheten om Shanghais skoler: De er elendige.»

Kontroversen omkring skolene i Shanghai – og deres gode resultater på prøven – har rot i de flere hundre år gamle utdanningstradisjonene i Kina. Læreren er, etter elevenes foreldre, den personen de skal vise mest respekt. Læreren snakker, elevene lytter. De gjør mer enn å lytte, eleven lærer utenat og må være kapabel til å spytte ut igjen praktisk talt alt han eller hun er blitt undervist i. Diskusjon og debatt hører til sjeldenhetene – man skal aldri utfordre læreren –  og ideen om selvstendig problemløsning som et mål i high school-undervisningen, er først nå begynt å bli en prioritet for Shanghais pedagoger.

Kritikere har lenge hevdet at vektleggingen av hurtighet og utenatlæring av ubetydelige fakta ikke nødvendigvis skaper den type studenter som makter å blomstre i en raskt skiftende moderne økonomi.

På de beste offentlige ungdomsskolene og videregående skoler i USA tilbys det som oftest et bredt utvalg av aktiviteter etter skoletid – sport, musikk eller sjakklubb – og universitetenes opptakskontorer gir elevene poeng for å utmerke seg utenfor klasserommet.

I Shanghai, og i Kina generelt, er det kun nylig at denne ideen har begynt å få tilslutning, altså at annet enn akademisk dyktighet skal være med på å bestemme hvilket college en student kommer inn på.

Det kinesiske skolepensumet er ikke innovativt: matte, naturfag, språk, litteratur. Men det som omtales som «eksamenstrakten» av Asia Society i en omfattende rapport om det kinesiske utdanningssystemet, minsker betydningen av de fagene som ikke blir testet (vanligvis er det fire som testes: kinesisk litteratur og språk, matematikk, et fremmedspråk og et fag som eleven velger selv – som oftest det eleven planlegger å fordype seg i på college).

Latterlig viktig eksamen. Påstanden om at Shanghais skoler er «elendige» er, for å si det mildt, tåpelig. De 5000 elevene som tok OECDs Pisa-test hverken lurer systemet, jukser eller innehar noe slags magisk eksamensgen. De gjorde det bra av en rekke årsaker. Foreldrene er sterkt involvert i barnas utdanning; det store flertallet forsikrer seg om at barna deres gjør jobben sin på skolen, og hjemme – noe som innebærer timevis med lekser. Og i Jinjings tilfelle, og  i mange av hennes klassekameraters, legger de i tillegg inn titimersdager på søndager når, kan man trygt slå fast, de fleste av deres jevnaldrende i USA sover lenge, spiller dataspill og laster opp videoer på Vine.co og YouTube.

Shanghais lærere overvåkes konstant – og blir nådeløst rangert etter hvor bra elevene deres gjør det på eksamener. «Man blir aldri ferdig utdannet som lærer, man må anstrenge seg gjennom hele karrièren», sier Zhang Minxuan, rektor på Shanghai Normal University, et av byens eliteuniversiteter, og inntil nylig en nøkkelperson i byens utdanningsetat.

«Å hjelpe lærerne til å bli bedre hvis elvene deres ikke gjør det så bra, er en avgjørende oppgave for enhver skoleadministrasjon.»

Det betyr ikke at man kvitter seg med dårlige lærere –  slik noen utdanningsreformatorer i USA mener er det avgjørende. I Shanghai er det faktisk enda vanskeligere å kvitte seg med en dårlig lærer enn i de fleste urbane utdanningsinstitusjoner i USA. «I realiteten», sier en rektor i Shanghai, «må de gjøre seg skyldige i en kriminell handling» for å kunne bli sparket.

Det er også viktig å påpeke at Shanghai ikke er representativ for hele Kinas offentlige utdanningstilbud. Landets business- og finanshovedstad er en av Kinas rikeste byer – og hovedvekten av Kinas barn bor fortsatt på den fattige landsbygda. Det er dyptgripende forskjeller mellom de beste offentlige skolene i Shanghai og den utdannelsen et barn på den kinesiske landsbygda får.

Det er også sant at det finnes millioner av fremmedarbeidere i Shanghai som ikke har den påkrevde oppholdstillatelsen, og som derfor blir ekskludert fra byens offentlige skolesystem. Kritikere av Pisa-testen sier at dette er en av grunnene til at prøven ikke gjenspeiler den generelle kvaliteten på byens utdanningssystem, siden disse barna ikke blir testet. (Myndighetene har opprettet spesialskoler for innvandrerbarna som ikke er i nærheten av så gode som de vanlige offentlige skolene.)

Så Shanghais suksess på en internasjonal prøve som Pisa betyr ikke at hele Kinas skolesystem er bedre enn USAs. Det er mer fruktbart å sammenligne storbyene med hverandre: Shanghai i forhold til New York eller Los Angeles. Men resultatene viser uansett at Shanghai gjør noe riktig – om ikke nødvendigvis alt, eller for alle.

Heldagsskole. Jinjing står opp klokken seks hver morgen, er på skolen innen halv åtte og blir der til seks om kvelden. Det er 1200 elever på hennes skole, og gjennomsnittlig 40 elever i klassene. Skolens fasiliteter er førsteklasses, men ikke overdådige: Det er datarom og gode sportsanlegg, utendørs basketballbaner og en løpebane. Jinjing kommer hjem og spiser middag rundt halv syv, så gjør hun lekser hver ukedag til klokken elleve – «og noen ganger enda senere», forteller hun. Begge foreldrene er statsadvokater og jobber heltid, men i hvert fall én, og noen ganger begge, er sammen med henne når hun gjør lekser. De går gjennom dem, retter og svarer på spørsmål når de kan.

«Forskjellen mellom Kina og USA,  er at i USA kan  en lastebilsjåfør  tjene en anstendig lønn og ha et godt liv. Det er ikke  tilfellet her.» Xiaomei, som har  en datter i en av  Shanghais suksessrike offentlige skoler.

Hvis du spør Jinjing om dette virker noe «ekstremt», trekker hun på skuldrene og svarer med det kinesiske uttrykket for «det er det det er». Moren Xiaomei forklarer: «Utdanning er nært sagt alt som betyr noe. Her, hvis du gjør det bra i grunnskolen, vil du komme inn på en god videregående skole, et bra universitet – og få en god jobb.» Akademisk fremgang vil også, påpeker hun, avgjøre hvem du vil møte og til slutt gifte deg med – en ektemann, i hennes datters tilfelle, som også har lykkes og derfor har en bra jobb og vil kunne gi datterens fremtidige familie et godt liv.

Forskjellen mellom Kina og USA, påpeker Xiaomei, «er at i USA kan en lastebilsjåfør tjene en anstendig lønn og ha et godt liv. Det er ikke tilfellet her.»

Hun forteller dette helt nøkternt, mens hun beskriver et system som er ubønnhørlig konkurransepreget og som har som mål å plukke ut de beste fra resten. Og på denne reisen er tiende klasse ytterst – eller, som kritikerne av systemet vil si, absurd – viktig.

Avgjørende eksamen. Den mest kjente av disse svært betydningsfulle eksamenene som kinesiske elever må ta, kalles gaokao: Den tas på slutten av det siste året i videregående skole, og betyr alt for hvilket universitet en student kommer inn på. (Andre østasiatiske land som Japan og Sør-Korea har lignende prøver.)

På slutten av tiende klasse har elevene en lignende, avgjørende eksamen, kjent som zhongkao. Den avgjør om de kommer inn på en av de offentlige videregående eliteskolene. Foreldre i Shanghai anser ofte denne eksamenen som viktigere enn den til universitetsopptaket. Hvis barnet gjør det bra på tiendeklasseeksamenen, slik går resonnementet, vil det sannsynligvis gjøre det godt på eksamenen for opptak til universitetene. På en god videregående skole vil eleven få bedre lærere og konkurrere med smartere unger. Det er her utplukkingen begynner.

Kinas utdanningsadministratorer har nå innsett at eksamenssystemet setter elevene under for mye press.

Jinjing er bare en måned unna sin zhongkao og hun takler det overhengende presset med en sinnsro som får henne til å virke svært voksen for alderen. Lærerne på skolen begrenser nå ting som gymtimer for å gi studentene mer tid til å forberede seg, også fordi vurderingen av dem selv i så stor grad avhenger av hvor godt elevene gjør det på denne prøven. Noen ganger vil man også se dem skynde frem elever i kantinen mens de forteller dem at de må spise maten raskere slik at de kan vende tilbake til klasserommet.

Kinas utdanningsadministratorer har nå innsett at eksamenssystemet setter elevene under for mye press. Zhang, rektoren ved Shanghai Normal University, medgir at det er litt ekstremt at én eneste prøve skal bestemme et barns livsvei. «Vi er i en prosess hvor vi forsøker å redusere noe av viktigheten til disse eksamenene», sier han. «Andre ting bør også være med i betraktningen når man vurderer en elev.»

Likevel påpeker han at eksamenssystemet ikke vil forsvinne: «Eksaminasjoner har vært en del av det kinesiske utdanningssystemet i flere hundre år, og de er rettferdige.» Nå som flere kinesiske foreldre bekymrer seg for om korrupsjon spiller en rolle i avgjørelsen om hvilket barn som kommer inn på hvilken skole, er dette viktig. Alle tar den samme prøven, og uansett hvor du er fra, om du er rik eller fattig, vil du få studere ved et godt universitet hvis du gjør det bra.

Jinjing sier seg enig i at leksene hun får er «for mye. Det  er i overkant». Men hun gjør dem. Og hennes akademiske målsetninger er høye. Når hun blir spurt om hva hun ville velge hvis hun kunne begynne på Fudan University (Shanghais beste universitet), Stanford University eller Oxford, nøler hun ikke med svaret: «Oxford».

Hvorfor det? Delvis, sier hun med et smil, fordi hun på lørdager – den ene dagen hun har det relativt rolig (hun gjør alltid i det minste litt lekser) – ser på TV-serien «Downton Abbey». «Jeg liker den veldig godt.»

Jinjing har ikke tatt Pisa-testen – den vil først bli gitt til tiendeklassinger igjen i det kommende skoleåret, våren 2015 – men hun er et eksempel på det beste ved Shanghais skoler. Hun er disiplinert og målrettet, og foreldrene hennes involverer seg mye. (Til sammenligning vokser 25 prosent av amerikanske barn opp i hushold med kun én forelder, og det øker til 67 prosent blant afroamerikanere.)

Hopper av. Problemet for Shanghais utdanningssystem –  og mer generelt, for Kinas – illustreres av en annen jente i tiende klasse på en annen av Shanghais ungdomsskoler, og hennes foreldre. Alle tre har fått nok. De hopper av.

Da Chen Lis foreldre så henne jobbe med leksene til elleve eller midnatt hver kveld, ble de mer og mer frustrert. Og de ble opprørt da hun fortalte dem om klassekamerater som kom hjem klokken seks, spiste middag, tok en lur til midnatt for deretter å stå opp og pugge resten av natten før de dro på skolen om morgenen. «Galskap», sier moren hennes, Yu Jaiyi.

«Du måtte ikke bare lære  deg diktet utenat, etter det måtte du memorere diktets  mening, ikke ved å tenke over det selv, og forklare  det selv, men ved å pugge svaret.» Chen, tiendeklassing fra Shanghai

Mor og datter fremsier standardkritikken av Shanghais utdanningssystem – og i forlengelse hele Kinas. Vektleggingen av utenatlæring, på pugging, grenser til det absurde, sier Chen. Hun ble opprørt ikke bare av det faktum at hun måtte lære seg å resitere lange kinesiske dikt, men også fordi hun måtte forklare diktets mening ved å sitere læreren ordrett.

«Du måtte ikke bare lære deg diktet utenat, etter det måtte du memorere diktets mening, ikke ved å tenke over det selv, og forklare det selv, men ved å pugge svaret», sier Chen. «Hva er poenget med dét?»

Hun er en dyktig elev, men hun ble lei av fokuset på den altoverskyggende zhongkao-eksamenen. «Altfor mye avhenger av den», sier moren.

Chens mor startet og driver et suksessrikt reklamebyrå, mens faren er professor i informasjonsteknologi på et godt universitet. Chens tante flyttet til Vancouver i Canada for noen år siden. Like etter den kinesiske nyttårshelgen i februar bestemte foreldrene seg for å selge noen av eiendommene de eier i Shanghai som har steget stort i verdi de siste tiårene, og utnytte Canadas immigrasjonsprogram for investorer, som innebærer at innvandrere kan flytte dit og jobbe hvis de investerer et minimumsbeløp på 800 000 kanadiske dollar (i overkant av 400 000 kroner, red.anm.).

For en måned siden kjøpte de en kafé og en klesbutikk i Victoria i British Columbia, og snart skal de kjøpe et hus. «Eiendom er så mye billigere der enn her», sier Yu med et smil. Datteren sluttet på skolen i april og studerer nå engelsk på fulltid. Hun er svært glad for at hun slapp unna zhongkao i juni. Det var Shanghais skoler som fikk dem til å flytte, sier de, selv om Chen legger til at «luftkvaliteten og bekymring for matsikkerheten» også hjalp foreldrene hennes til å treffe beslutningen.

Nye alternativer. Ikke mange foreldre i Shanghai har mulighet til å flytte på den måten Chens familie kunne. Men andre muligheter er i ferd med å dukke opp. Skolen Xiwai Inter­national i utkanten av Shanghai er et eksempel på dette. Privatskolen, som ble åpnet i 2005, tilbyr utdanning fra førskolenivå til siste år på videregående og er helt og holdent rettet mot middelklasseforeldre. Skolepengene, i motsetning til dem hos mange privatskoler i Shanghai, er moderate. Og pensum, forteller rektor Lin Min, er en blanding av det kinesiske standardopplegget kombinert med, håper han, et noe mer vestlig fokus på problemløsning og kreativ tenkning.

Skolen tar også sjanser de fleste offentlige skolene i byen ikke vil ta, som at de eldre elevene reiser til Xinjiang-regionen nordvest i Kina hvor de vil lære om livsstilen og kulturen til uigurene der, en muslimsk befolkningsgruppe som har et anspent forhold til de lokale hankineserne og til myndighetene.

Muligheten til å møte og bli kjent med mennesker hvis livsstil er «enormt annerledes enn den gjennomsnittlige middelklasseeleven fra Shanghai – å leve med dem, spise med dem, studere med dem – det er veldig viktig», mener Lin, rektoren.

«Vi forøker å tilføre den tradisjonelle bokbaserte læringen og hjemmeleksene noe mer. Dette vil gi ekte livserfaringer som vil utvide [elevenes] horisonter.»

Søkningen til denne skolen er gått kraftig opp i løpet av de siste årene og beviser at en god del kinesiske foreldre ønsker en annerledes og noe mindre intens grunnskoleutdanning. De kinesiske myndighetene, i både Beijing og Shanghai, vet dette. For to år siden, som noe av det siste han gjorde i utdanningsetaten, var Zhang med på å utforme det som kalles «det grønne» utdanningsinitiativet for det lokale skolesystemet. Tiltaket har spesifikke mål, blant dem, forteller han, det å få lærerne til å gi mindre lekser og at de forsikrer seg om at barna får minst én time ekstra søvn hver natt.

De har også begynt å jobbe mot universitetene for at de skal gi elever opptakspoeng for svært gode innsatser i aktiviteter utenfor klasserommet – sport, drama, musikk – slik det gjøres i USA. «Det er en prosess», sier Zhang. «Det vil ta litt tid. Tro meg, vi vet vi har problemer å ta tak i.»

Men å adoptere det vestlige skolesystemet helt og holdent kommer ikke til å skje. Shanghais offentlige skoler kan ofte virke som et alternativt univers sammenlignet med mange high schools i urbane USA. Chen forteller at hun har hørt at i USA og Canada blir barn som studerer flittig noen steder kalt for nerder eller skolelys, og mobbes for det.

I Shanghai, påpeker hun, «er det helt motsatt. Hvis du ikke er flittig, hvis du ikke er en nerd, da erter de andre barna deg.»

Hvis du ikke studerer, så er du ikke kul. Det er kanskje den viktigste lærdommen resten av verden kan ta med seg fra hva Shanghai gjør rett.

Publisert i Newsweek 1. mai 2014.