• Holder tellingen Korallene som lever i dag, viser at året har 365 dager. Fossile koraller som levde for 500 millioner år siden, viser at året den gang hadde 410 dager. Foto: ISTOCKPHOTO

25 timer i døgnet.

25 timer i døgnet.

Fra utgave: 8 / september 2014

Telleverk Koralldyrene bygger litt på skallet hver gang det er lyst, og hver linje representerer én dag.

Døgnet blir lengre. På skolen lærer vi at et døgn er tiden det tar Jorden å rotere rundt sin egen akse. Vi lærer at det er 24 timer mellom hver gang solen står opp, og at vi bruker denne solsyklusen til å planlegge livene våre. Døgnet, Jordens rotasjon, er så viktig for oss at vi nærmest ser på det som en naturlov.

Problemet er bare: Det er feil.

Et døgn er ikke konstant. Jorden roterer ikke med en fast hastighet. For hver dag som går, snurrer Jorden litt tregere rundt seg selv. Det er imidlertid ikke merkbart for oss mennesker. Siden forrige århundre har døgnet bare blitt 2,4 millisekunder lengre. Men korallrevene, de merker det. Og spør du dem hvorfor, vil de peke på månen og fortelle deg historien om de gamle elskerne som danser i lyset av en stjerne.

Gamle elskere. I 4,5 millioner år har Jorden og månen – de to gamle elskerne – danset trofast rundt hverandre opplyst av en skinnende stjerne. Som i alle kjærlighetsforhold var starten intens. Full av lidenskap og energi spant Jorden og månen rundt hverandre, og seg selv, tett omslynget nesten som i en salsa. På den tiden, for 4 milliarder år siden, må månen ha sett gigantisk ut på nattehimmelen. Den var ti ganger nærmere Jorden enn i dag. Og Jorden hadde så mye energi og spant så raskt rundt seg selv, at et døgn kun varte i seks timer.

Men som alle dansere vet, kunne det ikke vare evig. Ingen har energien til å danse salsa i 4 milliarder år, uansett hvor forelsket du er. Etterhvert gikk Jordens og månens dans fra å være full av lidenskap og energi til å bli mer som en engelsk vals. Kontrollert, trofast og forutsigbar.

Månens gravitasjonskraft trekker havene på Jorden til seg.

Overgangen fra salsa til engelsk vals skyldes tidevannet. Månens gravitasjonskraft trekker havene på Jorden til seg. Siden Jorden roterer i én retning og månen drar vannet i en annen, vil Jorden sakte, men sikkert miste litt av sin energi.

Etterhvert som energien forsvinner, begynner Jorden å rotere saktere og saktere rundt seg selv, og månen trekker seg lengre og lengre vekk fra sin gamle elsker. Det skjer veldig sakte, omtrent med samme hastighet som håret på hodet ditt gror.

Men på 4 milliarder år kan hår bli veldig langt.

Månen dikterer døgnet. Det er samspillet mellom Jorden og månen, og virkningene de har på hverandre, som bestemmer hvor langt et døgn er. Jordens og månens evigvarende dans tapper hverandre for energi. Jordens rotasjonshastighet minker, og månen sklir vekk. Døgnet blir lengre, og månen ser mindre ut på nattehimmelen for hver dag som går. Månen er i dag ca. 36 000 mil unna, og et døgn varer i eksakt 23 timer, 56 minutter og 4,2 sekunder. Om en milliard år vil et døgn vare i 30 timer, og de gamle elskerne vil danse mer av høflighet enn av lyst.

Fossile kalendere. Før man fikk sendt opp måleutstyr til månen, var det ingen som visste med sikkerhet hvordan eller med hvilken hastighet Jordens rotasjon endret seg. Hvor langt døgnet var for milliarder av år siden var det heller ingen som kjente til.

Eller mer presist, menneskene visste det ikke. Korallene har visst det hele tiden. Koraller er små polyppdyr som bygger et hardt skall rundt seg, og de bygger litt på dette skallet hver gang det er lyst. Hvis man kutter en korall i to og titter veldig nøye etter, kan man se tynne, grå linjer – linjer som ligner på dem vi finner i en trestamme. Men linjene hos korallene symboliserer ikke år, slik som årringene hos trærne gjør. Hver strek symboliserer en dag, og jo lengre dagen er desto tykkere blir linjen. Derfor er linjene som dannes om sommeren, tykkere enn de som dannes om vinteren. På denne måten dannes det et mønster som repeteres for hvert år. Siden koraller bygger litt på skallene sine hver gang det er lyst, fungerer de som små tellemaskiner som holder oversikt over hvor mange ganger solen står opp i løpet av et år.

Paleontologen John Wells gjorde denne oppdagelsen i 1962, syv år før vi fikk måleutstyret på månen på plass. Han talte linjer i korallskjell og fant ut at korallene som lever i dag, har 365 linjer i året, mens fossile koraller som levde for 500 millioner år siden, har 410.

Oppdagelsen ga to mulige tolkninger. Enten hadde Jordens hastighet rundt solen endret seg. Eller så roterte Jorden litt raskere for 500 millioner år siden, og dermed måtte året inneholde flere dager. Han konkluderte, riktig, med sistnevnte.

Professor Wells sammenlignet fossile koraller fra forskjellige tidsperioder og så en trend. Siden de første korallene oppsto (omtrent for 500 millioner år siden), har tiden det tar Jorden å gå rundt solen vært konstant. Men på grunn av månens tiltrekningskraft på tidevannet har Jorden mistet mye av sin rotasjonsenergi siden den gang. Dermed har døgnet blitt åtte timer lengre siden korallene først så dagens lys. Og fordi dagene blir lengre, resonnerte professor Wells, må antall dager i et år bli mindre. Nærmere bestemt 80 dager.

Dagen i dag er den korteste dagen i resten av ditt liv.

Den korteste dagen i resten av ditt liv. Så lenge tidevannet finnes, vil Jorden og månens dans bli roligere og roligere for hver dag som går. Dagen i dag er den korteste dagen i resten av ditt liv. Morgendagen vil være 54 milliarddeler lengre enn dagen i dag. Hvis du bare er tålmodig, og lever lenge nok, vil du få oppleve at døgnet får en ekstra time. Om 140 millioner år vil et døgn på Jorden vare i 25 timer.

Men innen da er du kanskje blitt ferdig med dine gjøremål.

Teksten er skrevet som en del av emnet Formidling og vitenskapsjournalistikk (MNKOM) ved Matematisk-naturvitenskapelig fakultet ved Universitetet i Oslo.