Godt lønnet

«Den samlede formuen til Therese Johaug er trolig på over 50 millioner kroner», het det i Nettavisen i fjor sommer. Samtidig ble det kjent at Johannes Høsflot Klæbo ville motta cirka 25 millioner kroner over de neste fem årene for sin sponsoravtale med Uno-X. Å være langrennsløper i verdenstoppen er blitt en godt lønnet jobb. Dersom de to kommer hjem fra vinterens OL i Beijing med gullmedaljer hengende om halsen, så vanker det bonuser.

Men hvis vi spoler noen år tilbake i tid, kunne både Johaug og Klæbo faktisk blitt nektet deltagelse i De olympiske leker. Utøvere som tjente penger på idrett, fikk nemlig ikke lov til å delta. OL var kun for amatører.

Tvunget til profesjonisme

Det latinske verbet amare betyr «å elske». Så en amatør er altså en person som gjør noe av kjærlighet, og ikke for penger.

Da baron Pierre de Coubertin kalte inn til den aller første OL-kongressen i 1894, sto det såkalte amatøridealet på agendaen. Coubertin gikk inn for at idretten skulle vernes «mot profitt og profesjonalisme», slik han selv formulerte det. Kun rene amatører kunne være sanne olympiere, og «profesjonister» hadde ingenting i OL å gjøre. Denne idealismen skulle føre til mange kontroversielle utestengelser de neste 80 årene.

Allerede i Athen i 1896 førte amatør-idealet til trøbbel for enkelte utøvere. Den italienske langdistanseløperen Carlo Airoldi hadde ikke penger til togbilletter fra Milano til Hellas. Han bestemte seg derfor for å jogge mesteparten av veien. Italieneren løp dermed rundt 70 kilometer, hver bidige dag, i en måneds tid.

Det hele ble også gjort til et PR-stunt sponset av en italiensk avis. Da Airoldi endelig var fremme og skulle registrere seg, ble han spurt av en funksjonær om han noensinne hadde tjent penger på idrett.

Selvfølgelig, lød svaret. Da Airoldi vant langløpet fra Milano til Barcelona, så hadde han jo tatt imot premiepengene. Dermed ble han erklært for profesjonist og måtte reise rett hjem igjen til Italia.

Verdensmesteren som ikke hadde råd til trikken

I 1910 bestemte Norges Skøyteforbund seg for å ilegge verdensmesteren Oscar Mathisen et års utestengelse. Mathisens forbrytelse? Han hadde gjort seg skyldig i å pantsette noen premier. Altså var han en profesjonist. Når Mathisen så seg selv i speilet, så han derimot en fyr som var «dødsens lei av å ikke ha råd til noen verdens ting», slik han selv skrev mange år senere.

Samtidig som skøytelegenden gikk sulten, hadde han kjøkkenskuffene fulle av ubrukelige premiegjenstander i sølv. «Jeg var verdensmester på skøyter og en person hele byen kjente, men hva byen ikke visste, det var at jeg ikke engang hadde råd til å trikke når jeg skulle et sted».

Mathisen gikk riktignok aldri glipp av et OL ettersom de første vinterlekene gikk av stabelen først i 1924. Da hadde han for lengst tatt turen til USA for å tjene penger på å gå skøyteløp for profesjonelle.

Det menneskelige kassaapparat

Ved inngangen til 1930-tallet ble amatøridealismen til en fundamentalistisk antiprofesjonisme. For IOC og deres styrtrike medlemmer skulle idretten være et ikke-kommersielt ideal i en verden som var gjennomkommersialisert.

I 1932 fikk den finske løperlegenden Paavo Nurmi kjenne på dette. Han hadde allerede vunnet ni OL-gull, men fikk ikke delta i Los Angeles-lekene den sommeren. Det var en godt kjent hemmelighet at Nurmi og andre stjerner mottok betaling for å konkurrere. Det var gjerne i form av reiseregninger skrevet med gaffel.

Om finnen ble det sagt at han hadde den laveste hvilepulsen, men den høyeste prisen i hele idrettsverdenen. De fleste var klar over at dette foregikk.

Men Det internasjonale friidrettsforbundet, med den svenske forretningsmannen Sigfrid Edstrøm i spissen, ønsket å statuere et eksempel. Edstrøm mente å kunne bevise at stjernen Nurmi hadde mottatt altfor mye i reisegodtgjørelse etter et løp. Finlands største stjerne ble dermed kastet ut av OL.

Flere av Helsingfors' innbyggere reagerte visstnok med å nekte å ta trikken i den finske hovedstaden fordi vognene var produsert av det svenske firmaet hvor Edstrøm til daglig satt som direktør.

Profesjonisme som sivilisasjonens undergang

Mannen som for ettertiden er blitt stående som symbolet på antiprofesjonismen i OL, er amerikaneren Avery Brundage – IOCs femte president fra 1952.

Selv hadde Avery deltatt i femkamp og tikamp tilbake i OL i Stockholm 1912. Der ble han grundig slått av lagkameraten Jim Thorpe, som vant to overlegne gull i disse øvelsene.

«Sir, you are the greatest athlete in the world», skal kong Gustav av Sverige ha sagt til Thorpe. Et halvt år etter lekene kom det frem at Thorpe hadde hatt sommerjobb som baseballspiller da han gikk på college – og han ble fratatt sine medaljer og utestengt på livstid. Deretter gikk Thorpe videre til å spille både baseball og amerikansk fotball på profesjonelt nivå.

Under andre verdenskrig hevdet Brundage at den sviktende oppslutningen om amatøridealet var et endetidstegn for hele den vestlige sivilisasjon. Beviset på at undergangen var nær, fant han i sportshistoriebøker fra antikken.

Når de gamle grekerne ble så opptatt av penger «at de ikke lenger klarte å leke for moro skyld, men kun for betaling, så falt det greske imperium og ble erstattet av det romerske».

Ifølge amerikaneren indikerte dette «at sivilisasjonen vil vare så lenge idealene om amatøridrett og sportsånd holdes høyt». I 1952 ble Brundage altså utnevnt til IOC-president.

Den døde profesjonisten

Brundage var til stede under vinter-OL i Oslo det samme året. Også her førte amatørideologien til konflikt, og denne gangen slapp heller ikke fortidens idrettsstjerner unna.

I forkant av lekene skulle det arrangeres en fakkelstafett langs den reiseruten som morgedølen Sondre Norheim og hans venner, skisportens pionerer, hadde fulgt da de 80 år i forveien hadde reist fra Telemark og inn til Oslo for å konkurrere.

Dette ble sterkt kritisert i en lederartikkel i Dagbladet. Under overskriften «Slokk den olympiske ild fra Morgedal» felte avisen dom over skihelter som for lengt var døde. «De var profesjonister! De både hoppet seg til klingende mynt, og pokalene de vant, ble ikke sjelden solgt til høystbydende.»

Deretter begikk de karakterdrap på Norheim. Det var uhørt at den norske OL-ild skulle tennes i stuen til en fyr som hadde latt kone og fem barn leve i «ytterste usseldom vinter etter vinter mens faren opptrådte som profesjonist i hovedstaden».

Etter lekene i Oslo fikk den britiske kunstløperen Jeanette Altwegg tildelt et eget diplom fra IOC fordi hun hadde avslått alle profftilbud.

«Den verste av dem alle»

Østerrikeren Karl Schranz var verdens største alpinstjerne vinteren 1972. OL i Sapporo var hans siste sjanse til å vinne et olympisk gull. Så ble han nektet deltagelse kun tre dager før det hele skulle begynne. Avery Brundage hadde nemlig sett et bilde av Schranz iført en fotballdrakt med reklame for et kaffemerke på brystet.

Straffet hardest Østerrikeren Karl Schranz var verdens største alpinstjerne vinteren 1972, men ble nektet deltagelse i OL i Sapporo fordi han hadde vært iført en fotballdrakt med reklame for et kaffemerke på brystet.

Et lite halvår i forveien hadde Brundage for så vidt «benådet» ti ledende alpinister som var mistenkt for lignende forhold, men Schranz hadde ikke stått på den listen. På en pressekonferanse i Sapporo ble det klart at IOC satt på fellende bevis mot mange av alpinistene, men at de nøyde seg med å plukke ut den mest brautende av dem. «Han er verre enn alle de andre skiløperne til sammen», sa Brundage.

Karl Schranz fulgte opp med å kalle Brundage for «en diktator verre enn noen annen». I Wien ble Schranz mottatt som en helt, og folkemassen brant hjemmelagde dukker som forestilte den 84 år gamle Brundage. Før sistnevnte gikk av som president, tok han til orde for å få stoppet vinterlekene for godt – utstyrshysteriet i vinteridretten førte nemlig til sponsing og profesjonisme, mente han.

«Løypene fri for skiturister»

Da Juan Antonio Samaranch tok over som IOC-president i 1980, ble det slutt på amatørtyranniet. Spanjolen var opptatt av de enorme kommersielle mulighetene som lå i TV-overføringer av OL. Rettighetene til Calgary-OL i 1988 ble solgt for over 300 millioner dollar.

Dermed var det åpenbart viktig at de absolutt beste utøverne deltok. Noen få år senere bestemte Det internasjonale skiforbundet seg for å holde «løypene fri for skiturister». Dermed hadde man altså gått fra å utestenge profesjonelle verdensstjerner i amatørismens navn, til å ekskludere glade amatører som ikke drev med idrett på fulltid.

Men ett sted går fortsatt grensen for IOC – de gir ikke pengepremier for OL-medaljer. Det gjør dog de fleste nasjoner. Dersom italieneren Federico Pellegrino skulle vinne langrennssprinten for herrer under OL i Beijing, vil han få utbetalt noe rundt 150 000 euro av Den italienske olympiske komité.

Dersom Therese Johaug endelig skulle vinne et individuelt OL-gull, vil hun ikke motta penger direkte fra Olympiatoppen eller Skiforbundet. Hva hun eventuelt får i bonus fra sponsorene som står oppført på hennes hjemmeside – blant andre United Bakeries, Jaguar og Isklar – er en annen sak. Som Bjørn Dæhlie og Kari Traa, har Johaug også fått seg sitt eget klesmerke. De er alle i stallen til Active Brands, som i 2019 solgte klær med skistjernenes navn på, for nær én milliard kroner.

Johaug slipper nok uansett å pantsette gullmedaljen for å få råd til månedskort på trikken.

Kilder: Norske aviser 1890 til 2021, boken «Mitt livs løp» (Oscar Mathisen), boken «The Games – A Global History of the Olympics» (David Goldblatt), forskningsartikkelen «Amateurism and the Olympic Movement» (Guy-Lionel Loew).