• Kort sesong Fiskerne var avhengige av en god fangst for å kunne brødfø familien hjemme, her fra linefiske i Lofotoen i 1899. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET

  • Utsatt arbeidsplass Et båtlag er på fiske i Lofoten. Foto: KRISTIAN M. KANSTAD/NORDLANDMUESEET

  • Havets appetitt på arbeidsføre menn Maleriet «Den druknede fiskeren» (1896) av Michael Ancher. Foto: WIKICOMMONS

  • Reddet 6400 fra drukning Redningsselskapet ble stiftet 9. juli 1891 under navnet Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR).

Døden på havet.

Døden på havet.

Fra utgave: 4 / april 2020

I fjor druknet det 86 personer i Norge – ingen fiskere. Midt på 1800-tallet var drukning en av landets største og alvorligste prøvelser. Den gangen slukte bølgene i overkant av 700 nordmenn hvert år – flest fiskere. Igjen på land satt hundrevis av familier i bunnløs sorg og ofte økonomisk ruin etter tapet av fedre, sønner, brødre og ektemenn.

Farlig fiske. De visste at jobben de gjorde var livsfarlig, men de hadde ikke noe valg. På havet måtte de i all slags vær. For å holde liv i konene og barna sine, risikerte de sitt eget. Et stort paradoks var at fiskerne på den tiden likevel ikke hadde noe ønske om å lære seg å svømme, tvert imot. De mente det bare ville bare forlenge lidelsen om de havnet i sjøen.

Etter å ha studert de høye ulykkestallene som gjentok seg år etter år, syntes samfunnsforsker Eilert Sundt at det var på tide med en holdningsendring. Og etter hvert fikk vi et nasjonalt selskap som hadde som mål å redde liv på havet.

Mange dødsulykker. På Sundts tid var det prestene som førte statistikk over uheldige nordmenn som led en hastig og brat død. Sundt gikk nøye gjennom prestenes såkalte dødelister for årene 1846 til og med 1860. Han avdekket at det i gjennomsnitt døde to–tre personer i ulykker hver dag i denne perioden, noe som tilsvarte 900 årlig. (Året 1852 var verst med 1112 døde. 1856 best med «bare» 824.)

Fakta

Redningsselskapet.

/ Ble stiftet 9. juli 1891 under navnet Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR).

/ I 2019 fikk 5205 båter og tilsammen 18 600 mennesker hjelp fra Rednings-selskapet. 21 mennesker ble berget fra drukningsdøden.

/ Siden oppstarten har de reddet 6400 mennesker fra den sikre død i bølgene, og 600 000 mennesker har fått hjelp.

 

Statistikk.

/ Det druknet 86 personer i Norge i 2019, 85 prosent menn og 15 prosent kvinner.

/ 55 prosent druknet i sjøen, 35 prosent i innsjøer eller tjern og 9 prosent i elver. Én ulykke skjedde i et privat plaskebasseng.

/ 28 personer omkom i fritidsbåtulykker, inkludert kano og kajakk.

/ 8 av de 28 hadde promille.

/ Minst 17 av de 28 hadde ikke flytevest. 

/ 33 personer døde som følge av fall i vannet fra land eller brygge.

/ Flest drukningsulykker skjer om sommeren.

 

Eilert Sundt.

(8. august 1817–13. juni 1875)

/ Samfunnsforsker, teolog og en pioner innen fag som demografi og etnologi i Norge. Ansees som norsk samfunnsvitenskaps far. Han hadde ingen formell utdannelse innen disse fagene, men bygde på egen lesning og observasjoner fra reiser rundt i landet.

/ Resultatet ble et imponerende forfatterskap som belyste arbeidsforhold og sosiale problemer på midten av 1800-tallet.

 

I kirkebøkene ble de omkomne sirlig registrert inn som forbrente (ca. 39 personer årlig), ihjelfrosne (24), død som følge av drukkenskap (5), truffet av lyn (6), truffet av fallende gjenstand (29), drept av skudd (11), tatt av snøskred (17), drept av dyr (4), kvalt (8), død etter fall (57), forgiftet (1), og så videre.

De fallende, forbrente og ihjelfrosne måtte likevel se seg slått av en mye større gruppe: De druknede. Disse talte mellom 700 og 800 hvert år.

Aller verst var det i Tromsø stift, det vil si i Nord-Norge. Til tross for at dette var det minste stiftet med bare 132 000 mennesker, druknet det årlig i gjennomsnitt 219 personer her, fordelt på 200 menn og 19 kvinner. Folketallet tatt i betraktning var det ingen andre land eller landområder i hele Europa som kunne vise til like mange druknede som her. Eilert Sundt avdekket at av alle menn over ti år som døde i Nord-Norge i årene 1846 til 1860, møtte 25 prosent sin død i bølgene. Til sammenligning, i Christiania stift (Oslo og Akershus) med sine 643 000 personer, mistet i gjennomsnitt 155 livet i drukning hvert år, fordelt på 130 menn og 25 kvinner.

Enkefabrikken. Sundt skjønte at havets store appetitt på arbeidsføre menn – familieforsørgerne – fikk store konsekvenser for folket som bodde og levde i Nord-Norge. Den 11. februar 1849, midt under fisket, ble Lofoten truffet av den verste stormen i manns minne. Flere hundre menn mistet livet denne dagen. I kirkeboken for lille Buksnes kommune (i dag en del av Vestvågøy) kan man på denne datoen lese at 24 menn druknet. Kommunen fikk 17 nye enker på én og samme dag.

Eilert Sundt begynte å spørre seg om noen kunne ha blitt reddet, og hvorfor ikke flere ble det? Ikke bare denne dagen i Lofoten, men hver dag, langs hele kysten? Blant annet skriver han: Er det sikkert, at der gjøres, hva gjøres kan, for at forebygge farer eller bringe redning?

Sundt var ikke i tvil om at mer kunne gjøres for å berge liv på havet.

Blant sjøfolk var det innarbeidet praksis helst ikke å ville lære seg svømmekunsten. For dersom det blåste opp til storm, og man falt over bord midt ute på havet der ingen uansett kunne hjelpe, mente man at det å kunne svømme bare ville være seigpining. Svømmerne ville anstrenge seg til kreftene var slutt og blodet frøs til is i årene, for deretter å drukne likevel. Så for å spare seg den lange lidelsen, valgte sjøfolkene å forbli svømmeudyktige.

Nå mente Sundt det var på høy tid å tenke nytt. Først og fremst så han for seg at alle i Norge, spesielt de som levde ved kysten, skulle få svømmeopplæring. På vegne av det norske folk ønsket han seg i tillegg et nasjonalt selskap som hadde som formål å forebygge ulykker og å berge liv på sjøen. I 1861 skriver Sundt: Om et sådant selskab kunde få indført som sædvane, at alle mennesker lærte at svømme, så skulde tallet på de menneskeliv, som alene derved kunde spares, kanske vorde meget betydeligt. Den, som kan svømme, kan i mange tilfælde hjælpe sig selv op af vandet; og den, som kan svømme, vil ofte kunne ile andre til hjælp.

Prost Peter Holm i Bodø rapporterte til Sundt om at det i hans prestegjeld druknet 18 personer i årene 1855 til 1860. Han anslo samtidig at minst ti av dem kunne vært reddet dersom de hadde kunnet svømme. Da var ikke Eilert Sundt lenger i tvil:

Nu kommer sommeren og badetiden. Ungdommen må øve sig i at svømme!

Redningsselskapet. Eilert Sundt fikk dessverre ikke oppleve at hans ønske om et selskab med det formål at sætte i gang allehånde forebyggende og reddende foranstaltninger med hensyn til ulykkestilfælde på søen, gikk i oppfyllelse, for han døde i 1875.

Den 9. juli 1891 ble imidlertid Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) stiftet under en generalforsamling i lokalene til Oslo Børs. Den første redningsskøyten ble finansiert og bygget i 1893, som følge av en innsamlingsaksjon satt i gang av seks fiskerenker fra Langesund. Deretter hev hundrevis av frivillige og foreninger over hele landet seg med på redningsdugnaden, og samme år ble de fire første redningsskøytene satt i drift: RS 1 «Colin Archer», RS 2 «Langesund», RS 3 «Tordenskjold» og RS 4 «Liv».

Seksjonsleder innen fagfeltet drukning hos Redningsselskapet, Tanja Krangnes, sier at de viktigste årsakene til at færre omkommer på havet i dag sannsynligvis er en kombinasjon av bedre utstyr (båttyper, motorkraft, kommunikasjonsmuligheter som VHF – som også gir værmelding, redningsutstyr), samt bedre beredskap langs kysten.

– Sammensetningen av dem som ferdes på sjøen, er også annerledes. Det er for eksempel langt færre fiskere og langt flere i fritidsbåter enn på 1800-tallet, forklarer hun. 

– Når det gjelder beredskap, så ble de første redningsskøytene sjøsatt i 1893, blant annet på bakgrunn av Eilert Sundts forskning, som viste at mange hundre fiskere omkom hvert år. I dag har vi 52 redningsskøyter langs kysten, samt på Mjøsa og Femunden. Disse er i helårsberedskap. Opprettelsen av Hovedredningssentralen er også en viktig faktor, og at vi har helikopterberedskap, særlig 330 skvadronen, som kan være raskt på plass. Redningsskøytene er for øvrig involvert i rundt 80 prosent av alle søk- og redningshendelser på sjøen, forteller Krangnes. 

Hun forklarer at en tredje årsak kan være opplæring i sikkerhet og sjøvett, men at vi på dette området fremdeles har mye å gå på. Det er imidlertid ingen tvil om at innsatsen nytter:

Siden 1893 har Redningsselskapet reddet 6400 mennesker fra drukningsdøden.