• Katastrofeområde og kamp for rettferdighet Et skilt er satt opp i protest utenfor et evakuert hus i Love Canal-området i Niagara Falls. Området ble forlatt etter at det ble kjent at tonnevis av giftig avfall var dumpet i kanalen like ved boligene. Foto: BETTMAN ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Organisert protest Da Lois Gibbs fikk vite om giftlekkasjen, tok hun opp kampen for å sikre boligeierne en oppreisning. Hun ringte rundt og gikk fra dør til dør for å verve nye medlemmer til organisasjonen Love Canal Ho-meowners Association. Foto: BETTMAN ARCHIVE/GETTY IMAGES

     

  • Solid dokumentasjon James Clark fra Love Canal Homeowners Assosiation holder opp et fotografi som viser det forurensede området under sin vitneforklaring i Senatets miljøkomité 28. mars 1979. Foto: BETTMAN ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Katastrofeområde Love Canal-området i Niagara Falls ble forlatt etter at det ble kjent at tonnevis av giftig avfall var dumpet i kanalen like ved boligene. Foto: BETTMAN ARCHIVE/GETTY IMAGES

  • Fortsatt helsefare Lave boligpriser har gjort at folk igjen har flyttet til området som nå kalles Black Creek Village. Myndighetene har forsikret dem om at stedet nå er trygt, men beboerne har fått utført egne tester som viser det motsatte. Foto: DAVID DUPREY/AP/NTB SCANPIX

     

     

Fra drømmeby til miljøtragedie.

Fra drømmeby til miljøtragedie.

Fra utgave: 8 / august 2019

Området skulle, ifølge den ambisiøse entreprenøren opprinnelig bygges ut og bli et perfekt, urbant Utopia. Visjonen var drømmebyen, Model City, som skulle huse 1 million innbyggere og omringes av verdens vakreste park. I stedet ble Love Canal åsted for en av de verste miljøtragediene i amerikansk historie.

Fra ønskedrøm til giftdeponi. Året er 1978. Det er vår i Love Canal i Niagara Falls i delstaten New York. Den 26 år unge husmoren Lois Gibbs har akkurat hentet avisen, The Niagara Gazette, som i dag byr på sjokkerende nyheter. Under bakken, like ved huset hennes, er det gravd ned tønner med tilsammen 20 000 tonn ekstremt giftige kjemikalier. Nå har giften begynt å lekke ut og piple opp til overflaten. Videre leser hun at den allerede har etset seg inn i hjemmene til flere av hennes nærmeste naboer.

I motsetning til sin navnesøster Lois Lane legger hun seg ikke ned og venter på å bli reddet av Supermann. Hun bretter opp ermene og tar saken i egne hender. Fra denne dagen leder Lois Gibbs boligeiernes kamp for rettferdighet og oppreisning.

Fakta

Love Canal.

/ Love Canal var et prosjektert boligområde i byen Niagara Falls i staten New York.

/ På 1940- og 50-tallet ble det gravd ned et stort antall gifttønner her. Tidlig på 1970-tallet oppdaget man at tønnene begynte å lekke ut en rekke kreftfremkallende stoffer, og i 1978 ble nabolaget erklært som katastrofeområde.

/ Tilsammen 800 familier ble evakuert. Alle husene i Love Canal ble etter hvert revet, og firmaet Occidental Chemical Corporation (tidl. Hooker Chemical Company) måtte betale 129 millioner dollar i erstatning til innbyggerne.

/ Det ble påvist store skader på dyre- og planteliv. Innbyggerne meldte selv om hyppige misdannelser, sykdom og skader på barn og voksne, men myndighetene ville ikke bekrefte påstandene.

/ På 1990-tallet ble området igjen erklært trygt, og man begynte å bygge nye boliger her. I dag kalles området Black Creek Village.

Kilder: Store Norske Leksikon, The New York Times

 

Deponering av giftig avfall i Norge.

/ Et deponi er et permanent disponeringssted for avfall ved deponering av avfallet på eller under bakken.

/ Ifølge forskrift om deponering av avfall i Norge, må ethvert deponi være plassert og utformet på en slik måte at forurensning av jord, grunnvann og overflatevann forebygges, og at det sikres en effektiv oppsamling av sigevann i tilfeller der dette er påkrevd. Det er krav til at deponier beregnet på spesialavfall, skal ha bunn og vegger som er minst 5 meter tykke. 

/ Det finnes ingen nasjonal oversikt over antall boliger på eller ved søppeldeponier i Norge. Men ifølge en undersøkelse gjort av NRK i 2018, kommer det frem at 91 856 norske boliger lå på eller ved et nedlagt deponi, og at 185 304 personer bodde på eller ved et nedlagt deponi. Tallene omfatter boliger som lå mindre enn 353,55 meters avstand fra søppeldeponiet.

/ Ifølge Avfall Norge var det ved inngangen av 1990-tallet 500 aktive deponier i Norge. I dag er det kun 62 ordinære deponier i drift, i tillegg til to deponier for farlig avfall, og en håndfull deponier kun for inert avfall, det vil si avfall som ikke kan oppløses, brennes, eller brytes ned. Inert avfall, for eksempel glass, jord, stein og betong, reagerer ikke fysisk eller kjemisk, og vil derfor ikke forurense eller være skadelig for miljø og helse.

/ På Miljødirektoratets nettside grunnforurensning.miljodirektoratet.no får man oversikt over forurensing og mistanker om forurensning i grunnen i Norge. Her kan man se status for sitt eget nærområde.

/ I Skedsmo er det vedtatt at 22 boenheter i umiddelbar nærhet til deponiet i Brånås-dalen skal kjøpes ut. En bolig er allerede kjøpt og revet, etter at avfallsgass tok fyr inne i huset. Rundt 150 boliger ligger helt eller delvis oppå den gamle søppelfyllingen, som var aktiv mellom 1970 og 1990.

Kilder: Lovdata.no, NRK, avfallnorge.no, norskgjenvinning.no, Skedsmo.kommune.no

 

Vi spoler ytterligere 84 år tilbake i tid. I mai 1894 starter entrepenøren William T. Love utgravingen av den lille kanalen med tilknytning til Niagaraelven. Planen er å produsere vannkraft som kan forsyne hele Model City med tilstrekkelig og billig strøm. Det tar dessverre ikke lang tid før Love må innse at det aldri kommer til å bli noe av drømmebyen. Parallelt med byggestart blir USA rammet av en ny finanskrise. Som om ikke det var nok, har oppfinner og fysiker Nikola Tesla nylig oppdaget hvordan man kan transportere elektrisk strøm, økonomisk og over lange avstander. Alle investorene bak Love Canal får dermed kalde føtter og trekker seg ut av prosjektet.

Igjen står William T. Love. Han er konkurs, med en tilnærmet halvferdig kanal i den ene hånden og et par gater og noen få ubebodde hus i den andre.

I 1910 blir eiendommen solgt på offentlig auksjon. I løpet av det kommende tiåret fylles kanalen sakte, men sikkert opp med vann. Nabobarna svømmer i den om sommeren, og går på skøyter på den om vinteren.

På 1920-tallet begynner man å dumpe kommunalt avfall fra byen Niagara Falls i kanalen. I løpet av de to neste tiårene blir kanalen sakte, men sikkert fylt opp med søppel.

Men det skal bli langt verre. I 1942 får firmaet Hooker Chemical Company innvilget sin søknad til The Niagara Power and Development Company om å bruke den påbegynte kanalen som deponi for giftig avfall. Før dumpingen begynner, dreneres kanalen og bunnen dekkes med et tykt lag leire. Love Canal er på dette tidspunktet 1,6 km lang, 15 meter bred, og tre til tolv meter dyp. I løpet av de neste ti årene blir kanalen sakte, men sikkert fylt opp av 20 000 tonn giftig og kreftfremkallende fabrikkavfall.

Giftig skolegang. På begynnelsen av 1950-tallet øker befolkningen i Niagara Falls raskt, og myndighetene ser seg om etter steder å bygge nye skolekretser. Valget faller etter hvert på Love Canal. 28. april 1953 kjøper myndighetene i Niagara Falls tilbake området fra Hooker Chemical Company, for den nette sum av én dollar. Samtidig signerer de en kontrakt som fritar selskapet juridisk ansvar dersom det skulle oppstå eventuelle søksmål i fremtiden.

Deponiet i Love Canal blir «forseglet» med et tykt lag leire og deretter dekket til med jord.

Entreprenører og fagfolk som ansettes i forbindelse med skolebyggingen, fraråder myndighetene på det sterkeste å bygge oppå giftdeponiet. Delvis enige i at det er en dårlig idé, går myndighetene med på å flytte skolen ca. 25 meter lenger nord.

I 1955 står den første skolen ferdig. Like etterpå møter 400 nye elever opp til skolestart. Senere samme år åpner alle himmelens sluser seg. Det kraftige regnværet sørger for å skylle bort jord- og leirelaget, og blottlegger flere av gifttønnene, bare få meter unna skolegården. Barna elsker det! De store sølepyttene er perfekte å hoppe og ha gjørmekrig i.

I årene som følger, bygges det rundt 800 hus i Love Canal-området.

Kamp mot klokken og myndighetene. Innbyggerne aner fred og ingen livsfare. Helt til denne vårdagen i 1978, da morgenavisen The Niagara Gazette slipper bomben. Nå er det ikke bare giften som kommer frem i lyset. Folk begynner å fortelle rystende historier. Og sannheten går sakte, men sikkert opp for dem: Love Canal er i ferd med å ta livet av dem alle sammen.

Flere forteller at de plages av sterk lukt i kjelleren, eller stinkende dammer som plutselig dukker opp i bakgårdene, selv på solfylte dager. Barna kommer hjem fra lekeplassen med uforklarlige etseskader på kroppen. Kvinner forteller om spontanaborter, dødfødsler, og om å føde barn med misdannelser eller alvorlig sykdom. En bestemor sier at to av hennes fire barnebarn er syke. Den ene, en jente, ble født med spaltet gane, og er i tillegg døv, lett utviklingshemmet og har en ekstra rad tenner. Den andre, en gutt, ble født blind på ett øye. Unormalt mange av innbyggerne i Love Canal har allerede fått påvist kreft. Blodprøver viser også at unormalt mange er i høyrisikogruppen for å få leukemi. Prøveresultater slår fast at spedbarn bokstavelig talt får gift inn med morsmelken.

Katastrofeområde. Lois Gibbs, som selv har to syke barn, skjønner fort at boligeierne i Love Canal er nødt til å mobilisere og kjempe samlet for rettighetene sine. Familiene i området kommer utelukkende fra arbeiderklassen, og ingen av dem har penger nok til å kjøpe seg ut på egen hånd. Gibbs danner den frivillige organisasjonen Love Canal Homeowners Association, og går fra dør til dør for å sanke underskrifter og nye medlemmer. De klarer å stenge skolen.

Den 7. august 1978 blir Love Canal erklært som katastrofeområde, og president Jimmy Carter beslutter å sende akutt nødhjelp. Samme dag kunngjør New Yorks guvernør, Hugh Carey at myndighetene vil kjøpe ut alle boliger som er direkte berørt av giftlekkasjen. Allerede nå starter evakueringen. Gravide kvinner og små barn hentes ut først. Ved slutten av måneden er 98 familier evakuert.

Kort tid etter er totalt 221 av de hardest rammede familiene kjøpt ut. Myndighetene mener det er trygt for de mer enn 500 resterende familiene å bli boende. De som bor her, er uenige. Folk er livredde og samtidig sinte over ikke å bli tatt på alvor.

Love Canal Homeowners Assosiation, med Lois Gibbs i spissen, nekter å gå stille i dørene. Hun tar kontakt med mediene, som gir henne mye taletid. TV-kanalene og avisene elsker henne. Det samme gjør publikum. Snart har hun hele den amerikanske grasroten i ryggen.

Utallige folkeaksjoner, og en gisselsituasjon senere, går myndighetene med på å kjøpe ut alle boligeierne i Love Canal. Den 21. mai 1980 kan Lois Gibbs og resten av huseierne endelig slippe jubelen løs.

Totalt resulterer den to år lange kampen i at 800 familier blir evakuert og tilkjent erstatning. Til tross for «avtalen» med myndighetene blir Hooker Chemical Company i tillegg dømt til å utbetale totalt 129 millioner dollar i oppreisning til boligeierne.

Historien gjentar seg. Husene nærmest kanalen blir revet, og selve kanalen inngjerdet, men giften hentes aldri ut. Det er for dyrt og for farlig. Likevel blir området like utenfor gjerdet erklært trygt og godkjennes for ny bebyggelse allerede på 1990-tallet. Love Canal er «glemt». Stedet heter fra nå av Black Creek Village. Husene blir lagt ut for salg, langt under markedspris, til store protester fra miljøaktivister, deriblant Lois Gibbs. Dessverre har ikke protestaksjonen særlig effekt denne gangen. Alle boligene blir solgt. Etter hvert må imidlertid de nye eierne også innse at de har kjøpt katta i sekken, og at det er deres tur til å leve side om side med miljømonsteret i kanalen.

Den 31. mars 2019 kom Miljødepartementet i New York (The New York State Department of Environmental Conservation, DEC) med endelig rapport for Niagara-deponiet. Ifølge den ferske rapporten viser prøver tatt av grunnvann, overflatevann, og ulike jordlag at det ikke lenger er noen lekkasje, og dermed ingen eksponeringsfare for den nærliggende bebyggelsen.

Deponiets nærmeste naboer er uenige i resultatene, og mener deres egne tester bekrefter det motsatte. De har nå valgt å gå rettens vei for å stille selskapene, som dumpet giftig avfall i Love-kanalen, ansvarlige for sine handlinger.

Lois Gibbs fylte 68 år i juni. Hun er fremdeles en brennende engasjert og anerkjent miljøaktivist, forfatter, foredragsholder, og gründer av organisasjonen Centre for Health, Environment and Justice.

Siste ord i Love Canal-saken er ikke sagt.

  

Kilder: EPA (US Environmental Protection Agency), The Love Canal Disaster: Toxic Waste in the Neighborhood, Retro Report. The New York Times. Retrore-port.org, New York State Department of Environmental Conservation, Centre for Health, Environment and Justice, Miljødirektoratet, NRK, Avfall Norge, Norsk Gjenvinning, Skedsmo kommune, Store Norske Leksikon, Wikipedia

 

Stor lokal motstand Befolkningen i Brevik ønsker ikke et deponi for farlig avfall under boligene sine. Her går folk i tog under parolen «Nei til deponi i Brevik» i Porsgrunn 1. mai 2018. Foto: KJERSTI  VEEL KRAUSS

 

Nytt deponi for farlig avfall i Brevik?

5. september 2018 la Klima- og miljødepartementet konsekvensutredningen for et mulig deponi for farlig avfall i Brevik, ut på høring. Konsekvensutredningen ble utarbeidet av avfallsselskapet NOAH AS, som hele tiden har vært tydelige på at deponiet vil være trygt for lokalbefolkningen i all fremtid.

Etter at høringen ble offentliggjort på regjeringen.no, ble planene likevel møtt med massiv motbør fra miljøaktivister og deponiets nærmeste naboer i Porsgrunn kommune. Dette til tross for at leder av miljøorganisasjonen Bellona, Frederic Hauge, tok til orde for at deponialternativet i Brevik var det beste alternativet.

Demonstrasjoner og protester har ført til at den statlige behandlingsprosessen drøyer. 8. april i år kom det frem at investor og styreleder i NOAH, Bjørn Rune Gjelsten, ikke vil vente mer, og at han stanset alle investeringer i Brevik-prosjektet. Samtidig tilbød han staten å overta ansvaret.

NOAH har i dag tillatelse fra myndighetene til å behandle og lagre farlig avfall på Langøya utenfor Holmestrand frem til 2026. Ifølge NOAH vil avfallsdeponiet på Langøya være fullt allerede i 2024. Dermed haster det med å finne en ny løsning. Et eventuelt Brevik-avslag fra regjeringen vil ifølge NOAH sette tusenvis av norske arbeidsplasser i fare.

Kilder: noah.no, regjeringen.no, NRK, VG